Scroll To Top

Fanden vil ha fler!

The Devil & the Almighty Blues, S/T

Plater 16. februar 2015
Karakter

I løpet av fjorårets Øyafestival fikk jeg anledningen til å se The Devil and the Almighty Blues varme opp for Blues Pills på Parkteatret i Oslo. Den konserten satte skapet så ettertrykkelig på plass at jeg nær sagt helt glemte bort at Queens of the Stone Age hadde avsluttet med fyr og flammer på festivalens hovedscene en knapp time tidligere. Derfor er forventningene mine til dette albumet skyhøye allerede før jeg har lagt plata på spilleren – dette må bli bra!

De åpner ballet med låta «The Ghosts of Charlie Barracuda» som gir grobunn til bandets navn; djevelens allmektige blues. Dette er så seigt og blytungt at man rent blir satt ut av spill; det mollstemte gitarriffet som trekker oss umiddelbart inn i varmen er så smakfullt at tenna løper i vann. I det vokalist Arnt Andersen brøler lengtende midt i denne døsige stormen sitter gåsehuden som støpt i nakkeskinnet. Trommeslager Kenneth Simonsen og bassist Kim Skaug er så solide som man skal være i doomrock og dette gir gitaristene Petter Svee og Torgeir Waldemar Engen rom til å legge opp de lange linjene i låta.

Jeg er sikker på at de av våre lesere som kjenner sin storbyrock vet at disse karene har fartstid i orkestre som bl.a. Goo Men, CinnamoonTorgeir Waldemar, The Dogs og The Good The Bad & The Zugly. Deres mangeårige erfaring kan høres i den selvsikkerheten dette albumet bader i, men dette er definitivt ikke et sideprosjekt. The Devil and the Almighty Blues står fjellstøtt på egne bein og leverer varene på en sjelden flott måte på denne skiva. Heldigvis er ikke åpningssporet et enslig blaff; andresporet «Distance» har et noe mer lekent boogietrøkk og svinger seg ut av høyttalerne. Dette er ikke utadvendt briljering, men snarere ektefølt og konsentrert kjærleik. Lån øre til gitarleiken på tampen av låta; dette er mer enn en solo. Dette føler jeg er lyden av et band som spiller sammen og ikke hver for seg.

«Storm Coming Down» følger fint opp den stemningen som har blitt satt i åpningen av plata. Plata har fint skrudd lyd; bandet låter tett og fint rundt stemmen til Arnt. Han står her kanskje ikke frem som rockens fremste stemme, men han passer fortreffelig i doomrockens underskog. Det han mangler i stemmeprakt tar han igjen med et djup som føles mektig, sårt og sortmalt på en og samme tid. I så måte stiller han i samme klasserom som John Garcia fra Kyuss og Brett Campbell fra Pallbearer. Det hadde vært lettvint å sette bandet i bås med de før nevnte bandene, men jeg synes The Devil and the Almighty Blues spiller på flere strenger enn de fleste tungrockere.

I det «Storm Coming Down» møter sin ende i et driv som gir meg assosiasjoner til Motorpsychos «A K9 Suite: The Rounder We Go, The Faster We Get» er jeg overbevist om at bandet har truffet spikeren på hodet. Den fulltrefferen følges opp av uppercuten «Root To Root» som trekker kjærlig i noen av trådene som gjorde The Ricochets til undergrunnens kjæledegger. De to siste sporene gjør heller ikke skam på bandet – «Never Darken My Door» låner mer fra blues enn de foregående sporene har gjort, mens «Tired Old Dog» ruller rolig og industrielt ut av høyttalerne  og lar gitarene få større spillerom enn på de fleste av albumets låter.

I det plata ruller inn på de siste rillene får jeg umiddelbart lyst til å trykke ‘play’ nok en gang – det er et godt tegn på låtenes kvaliteter. Dette er rock som er som skapt for platespilleren, roadtrips ut i det ukjente og i de små, svette klubbene. Gjør deg selv en tjeneste – slå følge med djevelen på denne ferden. Du vil ikke angre.

NB! Dette albumet er tilgjengelig i butikker og på nett i både digitalt og fysisk format mandag 16.februar!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.