Scroll To Top

Bråkebøtter med popteft!

A Place To Bury Strangers - "Transfixiation"

Plater 25. februar 2015
Karakter

Første gang jeg støtte på dette orkesteret ble jeg nesten blåst av scenen; jeg trodde ikke man ville få et band som lå nær opp til My Bloody Valentines gitarøs uten at det skulle låte rent kopistisk. A Place To Bury Strangers er knapt nok noen pionerer, men det de gjør er et herlig støyende og frispilt rocktrøkk. Jeg var virkelig nysgjerrig på hvordan det skulle låte i 2015.

Det åpner overraskende snilt på deres nye skive; «Supermaster» føles nesten ut som et popband med trommemaskiner. Den tidvis hysteriske desperasjonen som preget bandets tidlige utgivelser er nesten helt borte. En vaklete gitar gir meg følelsen av at dette er mer show enn lidenskap og definitivt ikke et mestermøte. Heldigvis retter andresporet opp i førsteinntrykket med den bankende rockeren «Straight» som har mer kledelige gitarlinjer, dog uten den velkjente desibelveggen. Jeg vet ikke hva det er, men jeg får en følelse av at de spiller på noen av strengene som Morphine benyttet i sin låtskriving (uten sammenligning forøvrig).

Jeg blir likevel ikke helt overbevist; jeg synes låtskrivingen deres er for anonym til at de tåler dagens lys slik de ser ut til å tro selv. Jeg husker fremdeles Seigmens argumentasjon for å dempe støyen fra Ameneon til tredjeskive Total, «vi har lært oss å spille». Det er vel og bra, men i dette tilfellet føles det ut som om de to første sporene ikke vil noe sted. I stedet renner de ut i sanden og blir borte.

Men, i «Love High» er de tilbake i bedre form og farge. Her forsterkes sangene av fuzzpedaler og lydvegger som både skjuler lytene og skaper ny tekstur man kan henge ørene sine på. Dette låter kanskje som et kniv i ryggen på et band som vil finne nye stier, men selv vil jeg heller høre et band som funker med det samme, gamle soundet enn et band som halter avgårde for halv maskin. Det ser det ut til at bandet også mener siden fjerdesporet «What We Don’t See» er mer av det samme; effektpedaler og fullt øs. Bandet låter som et orkester og eier hele lydbildet. Dog føler jeg låtene er overraskende korte; fjerdesporet går en gang ikke over 2:00.

Det endres med den industrielle støysmygeren «Deeper» som er den lengste låta på Transfixiation. I løpet av låtas seks minutter trekker jeg assosiasjoner til Thåströms mer tilbakelente industri, Leonard Cohen og Triptykons metallmonster. Det sier ikke rent lite for sporet er et helsikes seigt og blytungt beist av klasse; en av albumets virkelige vinnerspor! Dette feedes rett over i den kortspilte «Lower Zone» som spiller videre på det åpne gitarspillet, men som snart introduserer et stakkato trommedriv og sammen skaper dette et snodig spor som verken er fugl eller fisk. Det som kunne endt opp i et spenstig instrumentalspor blir i stedet et mellomspor i påvente av «We’ve Come So Far».

Dette sporet føles som platas første miks av bandets schizofrene natur; her mikses deres popambisjoner med det støyende øset vi har blitt godt kjent med. Melodien er en av de beste på låta og måten de slipper seg fullstendig løs på er særdeles befriende – «ja takk, begge deler», indeed! Sporet har en hypnotiserende struktur som passer som hånd i hanske til de svimlende støyveggene. Knappe ett minutt kortere enn «Deeper» viser det seg at det er i de lengste sporene på albumet at bandet har sin virkelige kraft; når de lar ideene få rom til å puste og pese.

«Now It’s Over» er ikke like overtalende som det forrige sporet, men den samme vellykkede miksen av popteft og effektpedaler her tilstede også her. Derimot er det velkjente desperate trøkket til bandet godt synlig i «I’m So Clean» hvor støyveggene nesten overdøver melodien. «Fill The Void» overtar de siste gitarhylene av desperasjonen og benytter dette som intro for ei låt som føles være platas mest sexy spor med en spretten bass og farlig lidenskap. I det låta toner ut forstår jeg at dette ikke er ordsmeder av rang; her skal man i stedet skape bilder og stemninger. Teksten til den avsluttende «I Will Die» kan dermed raskt forstås ikke være råmateriale for litteraturstudenter med sitt repeterende «I will die again / and again / and again», men deres brutale overkjøring av lytteren med massiv støy er likevel et flott punktum for plata.

I det låta finner sitt endepunkt har jeg heldigvis ikke blitt skuffet. Albumet hadde riktig nok en noe skuffende start, men etter tredjesporet var det business as usual. Noen feilskjær kan man takle og med kongespor som «Deeper», «Now It’s Over» og «I Will Die» har de levert fin musikk til sine svorne fans.

 

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.