Rundspilt: Ein, zwei, drei … rock’n’roll macht frei!
Da er vi i gang med en ny artikkelserie i Panorama – i vårt tyvende år er vi nemlig lei av av å høre på de som mener musikken låt så mye bedre før. Ja – mainstream musikkbransje i 2015 er et trist kapittel i musikkhistorien og ikke mye å skrive hjem om. Men, for hvert 100. navn du gjerne skulle glemme, finnes det også et par du alltid vil huske. Så – i denne serien skal vi hver gang trekke frem samtidige band vi har oppdaget de siste årene. Jeg har fått æren av å begynne og ønsker å trekke frem tre tyske band som definerer fremtiden i hardrockens undergrunn: Kadavar, Colour Haze og Electric Moon.
Kadavar – skjeggete hardrock!
Den tyske trioen er kanskje den mest kjente på våre kanter. Dette skyldes i stor grad musikken de har levert på sitt selvtitulerte debutalbum og oppfølgeren Abra Kadavar. Men, siden sist har de også utgitt et spennende splittalbum med italienske Aqua Nebula Oscillator samt et spenstig konsertalbum fra konserthallen Trix i Antwerp. I tillegg har de vært på alskens turnéer over store deler av kontinentet og står nå frem som en av ledestjernene i europeisk retrorock.
Selv fikk jeg gåsehud av det jeg raskt kunne tro var deres trontale på fjorårets DesertFest Antwerp på Trix. Her fremsto de som spenstige, hardt arbeidende og monumentale og med låter som «All Out Thoughts», «Goddess of Dawn» og «Forgotten Past» var det aldri tvil om at de er et særdeles spennende møte. Deres låter er kanskje tuftet på syttitallets melodier, men filtrert gjennom bandets samtidige blikk låter dette verken kopistisk eller datert.
Colour Haze – utagerende riffmestre!
Lenge trodde jeg denne tyske trioen var en blass kopi av våre egne Motorpsycho. Jeg husker ikke hvorfor jeg troddde dette, men det ble uansett slått til skamme i det jeg hørte deres album Ewige Blumenkraft og spor som «House of Rushammon» for første gang. Jeg ble deretter raskt disippel av deres lydbilder og kjøpte raskt flere av skivene til bandet; alle med en fengende miks av hardrock, psykedelia og stoner rock. Oppe i alt dette har de bl.a. mikset blåserrekker i klimakset på «Transformation» på She Said og jazz i åpningen av «Love» fra Colour Haze. De har et særegent sound som både låter som en essens av nittitallet som det låter tidløst og episk – dette bidrar til at albumene er spennende møter med alskens rock og nye uttrykk.
Electric Moon – på reise ut i kosmos!
Dette tyske bandet har kultstatus i undergrunnen og det er ikke lenge siden jeg endelig begynte å finne deres album i platehyller. Jeg hørte først om de på Roadburn for noen år siden, men i det de buldret løs fra scenen på festivalens siste dag var jeg mettet på go’lyd. Jeg angrer fremdeles, men har etter hvert fått grepet tak i flere av bandets utgivelser som bl.a. den smått fantastiske Mind Explosion. Dette var ett av bandets mest produserte album der det ble spilt inn live i studio. De fleste av deres utgivelser er dog rene konsertalbum og dermed spontante innsyn i bandets ad-hoc komposisjoner. Gitarist Dave «Sula Bassana» Schmidt og bassist Lulu Komet har vært bandets utvilsomme nav i årene det har eksistert, men selv definerer de også trommeslagerne som en del av kjemien siden lydbildet er så bundet opp mot bandets improvisasjon.
[NB! Hvis Electric Moon faller i smak kan du også sjekke ut Dave Schmidts soloprosjekt Sula Bassana hvor han i større grad komponerer progressiv space rock. Album som Dark Days og The Night er klare røde tråder opp mot gode navn fra det kontinentale syttitallet.]
