Scroll To Top

Panorama 20 år: overfyring og penneblekk

Nick Cave & The Bad Seeds - "Nocturama"

Kronikker, Plater 9. mars 2015
Artister: Sjangre:
Karakter

Har du hatt følelsen av overfyring før? Når ivrig lidenskap spenner bein på fornuften og du ryker på hodet ut i spontaniteten. Denne umiddelbare galskapen kan gi deg noen av dine beste opplevelser, men den kan også sage av kvisten du sitter på og sende deg i bakken med et smell. Når man er musikkjournalist kan hastverket til en deadline gi utslag av overfyring; særlig når man sitter med den nye skiva til en av dine ikoner i hendene.

Min anmeldelse av Nick Cave & The Bad Seeds‘ album Nocturama i februar ’03 ble en slik følelsesladet eksplosjon. Jeg var i gledesrus over å låne øre til det første albumet fra den australske mørkemannen siden hans universelt anerkjente No More Shall We Part. Jeg la ikke bare bort ethvert forsøk på journalistisk objektivitet, jeg mistet tydeligvis også mitt sunne vett og erstattet dette med nesegrus beundring for bandet. Det endte i en anmeldelse som ikke la skjul på mine følelser og som fikk tittelen «Nocturama – et mesterverk». Det var vel nettopp det denne plata ikke var – snarere tvert i mot. Tolv år etter dette albumet så dagens lys er det vel et av ytterst få album fra Nick Cave som kun står til godkjent.

Jeg er usikker på hvorfor dette skjedde; to år tidligere hadde han tross alt utgitt den trygge, men ofte mesterlige, skiva No More Shall We Part. Albumet hadde muligens ikke like mange klassikere som noen av de foregående platene, men det var like fullt gjennomsolid håndverk som viste frem Nick Caves talent slik vi var vant til å høre det. Kun ett år etter Nocturama ga han ut det doble albumet Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus som jeg mener er ett av hans beste siden Let Love In ti år tidligere. Mellom disse skivene føles Nocturama som et unødvendig hvileskjær; dog med enkelte glimt av genialitet. Det resulterte uansett i et monumentalt skifte i bandet med Blixa Bargelds avskjed med bandet han hadde vært en hjørnestein i siden bandets spede begynnelse. Dog kan jeg forstå hans valg – dette ble en samling sanger som nok føltes diametralt motsatt av hva de hadde sett for seg når The Bad Seeds ble meislet ut av pønk, industri og blues.

Albumets låter er langt fra dårlige; de fleste orkestre ville vært stolte med kun en av disse på platene sine. Men, det hjelper ikke å spille til par når man er vant med hole-in-one’s som «The Weeping Song», «Into My Arms» eller de utallige andre perlene han har malt frem opp gjennom disse årene. Det som jeg egentlig savner – og som han særlig hentet frem i prosjektet Grinderman få år senere – er et desperat humør. Nocturama låter ikke farlig; det låter heller tilfreds. Den svartmalte humoren som får deg til å flire og det bibelblodige raseriet han er kjent for å kunne øse frem er erstattet av et lunt, dog velkjent, stemningsunivers.

Albumet åpner greit med «Wonderful World» og har litt sødme i «Right Out of Your Hand», men spor som «Bring It On» føles rent som en fornærmelse. Dette er kun blodfattig alt.rock uten særpreg eller livsmot. «Dead Man in My Bed» er hakket mer desperat og kunne vært et outtake til innspillingene til Grindermans debutskive hadde det ikke vært for at låtene til Grinderman har skrelt vekk all staffasje og gjenstår som sultne kampbikkjer. I slikt selskap er dette sporet heller en sliten alfahann som vet det er på tide å legge inn årene.

Halvveis ut i albumet står det dermed dårlig til, men «Still in Love» griper meg med en sår  og utradisjonell historie om kjærleik, «The cops are hanging around the house / The cars outside look like they’ve got the blues / The moon don’t know if it’s day or night / Everybody’s creeping around with plastic covers on their shoes». Her ser man mannens talent for de gode historiene våkne til liv og jeg fryder meg like mye som jeg gjorde for mer enn ti år siden. Dessverre er ikke de påfølgende sporene i samme liga, både «There Is a Town» og «Rock of Gibraltar» føles som annensortering i forhold til hva bandet har levert tidligere og er raskt glemt.

«She Passed By My Window» er like anonym og blodfattig og jeg er rent trist over albumets mangel på livskraft. Men, det snur raskt i det «Babe, I’m On Fire» åpner med en spretten bass. Jeg skrev at bandet ikke gjorde noe de ikke hadde gjort før på dette sporet – likevel låter det eksplosivt i forhold til de fleste låtene på albumet. Det låter mektig og raljerende og etter fjorten minutter føler jeg den rent kunne vart flere minutter til. Dette er ikke den giftige pennen vi er vant til, men i stedet den ironiske stemmen vi lærte å elske på låter som «Jangling Jack» og «Thirsty Dog» fra fantastiske Let Love In. Her gjør bandet noe de er gode på – å få tilsynelatende venstrehåndstekster til å låte som episk poesi og barnslig ordlek.

Rent litterært synes jeg i dag at Nick Cave muligens ikke var helt på høyden med strofer som «Hit me up, baby, and knock me down / Drop what you’re doing and come around / We can hold hands until the sun goes down / Cause I know that you and I can be together / Cause I love you». Men, han kan få reklametekster til å låte troverdig og det samme gjør han her på en måte som selv Mark Lanegan ville måtte slite med å tangere. Tekstene er samtidig fremdeles skrevet på en måte som skyter de fleste av hans rivaler i senk – hør på hvordan han legger frem «Wonderful World» – men det spiller liten rolle når han har gjort det så mye bedre før. Det føles ut som han skrev klisjeer fremfor å finne frem til råmaterialet – hvor ble det av de bleke karakterene og det apokalyptiske tapet?

Nocturama er Nick Caves svakeste album.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.