Scroll To Top

Retrorama: påskekrim fra åttitallet!

Queensrÿche - "Operation: Mindcrime"

Plater 27. mars 2015
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Da er det snart påske og avisene strømmer over av forslag om gode krimbøker og tv-serier med morderisk snitt. Da tenker jeg at dette også er en god mulighet til å se nærmere på en av rockens bedre krimplater fra åttitallet: konspirasjonsthrilleren Operation: Mindcrime.

Jeg husker fremdeles jeg kjøpte dette albumet på slutten av åttitallet og ble da nærmest umiddelbart slått i bakken av platas kvaliteter. Queensrÿche hadde riktig nok utgitt tre skiver før dette albumet ble sluppet på offentligheten, men de huskes knapt lenger av andre enn bandets svorne fans. Dessuten var det ikke bare deres egen diskografi som ble tilsidesatt av dette konseptalbumet. De fleste av bandets samtidige var også sjanseløse mot disse låtenes harde riff, gode melodier og røde tråd. Selv i etterpåklokskapens tegn står dette albumet frem som en av de bedre utgivelsene fra åttitallet. Nå tror kanskje noen at det ikke skulle så mye til, da hardrocken på dette tidspunktet var stadig mer navlebeskuende – de fleste så ut til å være mer opptatt av hårspray, sminke og spandexbukser enn å skrive gode låter. Men, det skal ikke fjerne noe av gløden av bandets arbeid i 1988.

Queensrÿche kom ut av Seattle et knapt tiår før Kurt Cobain skrev «Smells Like Teen Spirit» og kickstartet grønsjen og dermed gjorde nordvestkysten til en arena for rockmusikk, De var heller aldri del av en musikkscene som bandene fra Los Angeles eller New York. Dermed ble deres sound litt skrudd sammenlignet med deres samtidige. Ikke misforstå – slik det høres i dag er albumet breddfullt av klassisk, amerikansk hardrock. Geoff Tates stemme har marinert i kastrathylene fra krønikene til ikoner som Judas Priest og Iron Maiden, mens gitarene til Chris DeGarmo og Michael Wilton låter inspirert og tidsriktig teknisk. Men, der musikkscenene i de store byene ble preget av sitt nærmiljø, sto Queensrÿche fritt til å lete i historiebøkene etter sitt sound. Dermed ble deres lydbilde, som først hentet sine røde tråder fra britisk hardrock, stadig mer progressiv. I det de ga ut dette konseptalbumet føltes det ut som om de var like mye inspirert av Pink Floyd og klassisk Queen som av hardrock.

Bandets distanse til markedskreftene er synlig umiddelbart – omslaget til albumet er ikke noe man så mye av i hardrocken på denne tiden. Et plateomslag på denne tiden var ofte bilder av bandet i moteriktige klær eller mytiske illustrasjoner om demoner eller mørkets krefter. På det beste fikk man heldigvis drahjelp av visjonærer som Hipgnosis, men malen var at et omslag skulle selge produktet – ikke være et kunstverk i seg selv. Da ble Queensrÿches svart/hvite collage ett spenstig avbrekk og selv føler jeg det heller ligner på noe pønkere som Dead Kennedys kunne ha laget.

Albumet åpner med «I Remember Now» og en scene fra værelset til hovedpersonen Nikki i det en sykepleier kommer inn i rommet. I bakgrunnen hører man nyhetene fortelle oss om et attentat i byen, men at politiet har en mistenkt i varetekt på sykehuset. I det pleieren forlater rommet med «sweet dreams … you bastard» husker han hvordan det hele startet – hvordan de fortalte han hva han skulle gjøre. Etter det hardtslående instrumentalsporet «Anarchy-X» dras lytteren ut i en konspirasjonsteori av dimensjoner med skumle bakmenn, hjernevasking og fortapt kjærleik. Hva mer kan man ønske seg av påskelektyren?

Musikalsk sett er dette albumet solid håndverk fra start til slutt. «Revolution Calling» er førsteklasses hardrock fra åttitallet med et virkelig sultent og heltent band som går i strupen på samfunnet med strofer som «The time is ripe for changes / There’s a growing feeling / That taking a chance on a new kind of vision is due». Låta slår hardt fra seg og fører frem til flørtingen fra konspirasjonens bakmenn i albumets tittelkutt. Selv om forsvarslinja til bandet er bunnsolid, med bassen til Eddie Jackson og Scott Rockenfield på trommer, er det frontrekka som fortsetter å overbevise. Geoff Tate var på denne tiden definitivt en av rockens bedre stemmer, men gitarløpene til Chris DeGarmo og Michael Wilton var like solid som noe Judas Priest kunne levere.

Hør bare på «Speak» og låtas mangel på popteft uten at det går utover det umiddelbare og fengende trøkket som slår ut av høyttalerne. Dette er et spor som er en innertier for de lytterne velkjent med hardrockens detaljer, men som føles tapt for entusiaster av popmusikk. Flere av riffene på albumet er også dystopiske og ikke i tråd med åttitallets optimistiske lydbilder. Dette gjelder bl.a. i åpningen av «Spreading the Disease» som introduserer historiens Julie i dette shakespeareianske stykket; horen som ble Sister Mary. I historiens lys ser man i disse låtene både fremtidens progrock som Dream Theater og samtidens industrirock. Produksjonen er kald og distansert uten at bandet mister sin sjel.

I det vi snur plata halvveis er historien på sitt lyseste; revolusjonen er klar og gylden, «Our mission changed the world / We’ll change the world / We’ll all stand proud». Nikki har funnet sin frelserinne i Sister Mary og hennes rensende vesen. I det side B ruller i gang blir det dog klart at denne lykken ikke vil vare.

Jeg vil ikke avsløre slutten for de av våre lesere som legger ut på reisen sammen med Nikki, men dette er ikke rake rockklisjeer. I stedet kastes man ut i mangfasetterte spor som veksler både i riffrikdom og tredimensjonale historieløp. Her møter vi også stemmen til Pamela Moore som Sister Mary. Bandet leker seg dessuten med ulike musikalske sjangre; selv hører jeg bl.a. spor av industrirockens spoken word og klassisk korsang. Alt uten å miste den progressive hardrocken av syne – hør bare på platas lengste spor «Suite Sister Mary» som benytter korsangen til maks effekt uten at det går ut over flyten i låta. I den pessimistisk aggressive «Don’t Trust the Needle» gjør dessuten Geoff Tate en av sine beste vokalprestasjoner hvor han går selveste Bruce Dickinson i næringen med voldsomme kastrathyl som nesten går gjennom marg og bein.

Plata avsluttes med Nikkis sjelegranskning og søken etter kjærleik; bandet dresser dette opp med noen av albumets mest tilgjengelige spor. «Breaking The Silence» og «Don’t Believe In Love» har begge strålende refrenger og står sterkt mot de mer mørkstemte låtene tidligere på plata. Her hjelpes Tate på en sterk måte av koringer av The Moronic Monks From Morin Heights(?) som gir refrengene en ekstra dytt opp i singelhimmelen. I det vakre gitarlinjer i instrumentale «Waiting For 22» sender oss over i den mørke industrilyden av «My Empty Room» får vi konklusjonen på dette mesterstykket av en plate med «Eyes of a Stranger», «And i raise my head and stare / into the eyes of a stranger / I’ve always known that the mirror never lies».

Jeg hadde ikke hørt på dette albumet på over ti år før jeg satte meg ned for å skrive denne anmeldelsen. Men jeg må innrømme at selv om det kanskje er noe preget av tidens tann, er Operation: Mindcrime ett av hardrockens aller beste album fra åttitallet. Det gjelder både i historiens røde tråder, låtskrivingen og den instrumentale ekspertisen til bandet.

«I remember now».

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.