Scroll To Top

Retrorama: Den glemte kjempen!

Motorpsycho - "Trust Us"

Plater 8. april 2015
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Trust Us var skiva som avsluttet den hardt rockende perioden på nittitallet for Motorpsycho. Da hadde de slått åpnet med Lobotomizer, slått gjennom med fantastiske Demon Box, blitt «allemannseie» med langspilte Timothy’s Monster og bekreftet sin status med oppfølgerne Blissard og Angels & Daemons At Play.

Trust Us har i de siste årene blitt litt «glemt»; Demon Box og Timothy’s Monster er faste innslag på listene over beste norske album, mens Blissard har fått en bok skrevet om seg. Det hjelper kanskje litt at man varsler en gjennomgang av disse skivene på lik linje som man gjorde med monsteret og Blissard, men like fullt – skiva har blitt tidvis stemoderlig behandlet. Det synes jeg er synd da jeg mener dette er bandets tredje beste skive noensinne. I forbindelse med at skiva nå utgis i nytt opplag på hvit vinyl tenkte jeg derfor å gå gjennom skiva spor for spor og vurdere plata slik den står i dag – femten år etter at jeg hørte den første gang på vei til høgskolen i Hønefoss en solrik dag i 1998.

Skiva åpner med den standhaftige riffrockeren «Psychonaut» – et ord som etter hvert er synonymt med bandets tilhengere – og dette er ei låt som fanger lytteren umiddelbart med et av bandets beste riff gjennom tidene. I det hele bandet kaster seg med suges lytteren med inn i et inferno av riff, rå vokal og et heidundrandes rockdriv. Denne reisen ender momentant i et eskalerende kaos før en plutselig stillhet åpner for neste låt. Førstesingelen «Ozone» er om mulig ikke en av bandets klassikere, men jeg synes likevel den er en av bandets bedre singler. Den fanger syttitallets røde tråder i en kortfattet og drivende melodi. Som med den andre singelen på plata, «Hey Jane», er dette ei låt som kunne vært en del av Blissard. Det er en leken og tøff rockelåt med klare popgrep og mildner inntrykket etter åpningslåta.

«The Ocean In Her Eye» er platas første episke spor på nær ti minutter. Den er knapt nok hørbar i starten, men etter hvert som den får fart gis den det typiske ‘psychodrivet – en evigvarende bølgekraft av lyd. Her ute på lydhavet møtes bølger og slås mot hverandre og skaper soniske møter. «Vortex Surfer» er en av bandets virkelige klassikere og den har vært en fast gjenganger i deres spillelister siden den gang. Den fikk sikret sin definitive plass i både bandets låtkatalog og i norsk radiohistorie da bandets disipler fikk kåret den til nyttårslåta på Petre ved milleniumsskiftet – og grusa Europes «Final Countdown». Dermed fikk Motorpsycho sikret seg at låta ble spilt kontinuerlig i 1 døgn på kanalen. Men, låta hadde vært en perle uansett – dens episke kvaliteter er ubestridelige. Den åpner med en sår gitar og klokkespill før Bent faller inn, «If she said so / I would believe it all / If she said so / I would cushion the fall». «Vortex Surfer» er et strålende eksempel på begrepet «stille/støy» og bølger fra stille vann til full storm uten at melodiens røde tråd blir skadelidende. På denne måten er låta den perfekte arvtaker til Motorpsychos forrige episke perle; «The Golden Core».

«Siddhartino» er en av platas mer abstrakte spor og baserer seg kun på horn som puster frem rolige linjer som et pausegrep mellom to av albumets mer utagerende låter. Noe av sjarmen med denne låta er ikke at den bygger opp den påfølgende låta – snarere er den helt fjernet fra flyten på albumet. Den blir i stedet ett motpunkt til det rådende trøkket og på en merkelig måte beviser dette albumets på en ypperlig måte. «577» er ei låt hvis tittel har blitt tolket ualminnelig mye av bandets tilhengere. Hva betyr egentlig tallkoden? Noen la merke til at «577» i alfabetet ble EGG, mens andre påpekte at teksten handlet om tenårene og summen av de tre tallene ble 19 – det siste året i tenårene. Selv har jeg alltid fokusert mer på musikken enn tekstene, og i så tilfelle er dette en av bandets klassikere.

Den andre delen av dette fantastiske dobbeltalbumet åpner med noen av platas mer anonyme låter – jeg fikk aldri helt sans for verken «Evernine» eller «Mantrick Muffin Stomp». Den første er femten år senere ingen umiddelbar flørt for min del – den har ikke det lille ekstra jeg trenger for å bli sjarmert. Den synes å falle mellom to stoler; det episke draget de er mestere på og et mer ordinært rockdriv. Selvsagt hadde de fleste bandene gitt høyrehånda si for å få fingrene i låta, men på Trust Us drukner den blant alle godsakene. Det står litt bedre til med «Matrick Muffin Stomp» – mye takket være et hissig trommedriv fra Gebhardt, men jeg klarer likevel ikke fri meg fra å gi låta status som B-side på skiva. Jeg tar meg i å savne det ekstra giret som bare de beste bandene har. Riktig nok er det flere grep på disse to låtene som er herlig og fritt rockende, men i sin helhet faller de gjennom.

Det endrer seg heldigvis med «Radiance Freq» som er nok ei låt med episke kvaliteter på skiva. Dette er en litt uvant sak fra Motorpsycho – store deler av låta er uten trommer, men snarere Bents stemme som støttes av forsiktig av gitarliljer. Snah trøkker til med gitarråhet uti låta før han igjen trekker seg tilbake og overlater scenen til blant andre fløyta til Trygve Seim. Men, i det låta trekker mot slutten slipper bandet Snah fri for alvor og et riffmantra ikke ulikt klimakset på «The Golden Core» åpner for bandets eksplosjon hvor både bass og trommer sveiper inn og lar låta sveve ut til rilleslutt.

«Taifun» åpner det fjerde siden på plata og det er ett av bandets beste spor noensinne. Naturlig nok får låta en viss maritim sving i oppbygningen av låta – lytteren bølger inn mot stormen som sakte nærmer seg. Man kan saktens se for seg de kølsvarte skyene som bygger seg opp over horisonten og fjerne glimt av lyn; skralling av torden. Før man vet ordet av det er stormen rett over deg og slipper seg løs av full styrke – kaotisk og truende. Så – med ett er man midt i stormen og man forlater låta i den usikre stillheten i stormens øye. «Superstooge» er en av de tyngre låtene på Trust Us – her flerrer riffet høl i lytteren etter den transcendentale «Taifun». Men, man kastes raskt opp på hesten igjen – riffet er en miks av slide gitarer og horn og er fint fengende. Låta har kvaliteter som ikke er helt ulike de mørke riffrockerne bandet presenterte på sin forrige skive. Hele melodien på låta er litt vindskeiv, men sikrer fremdriften i det drømmende bassdrivet til Bent Sæther.

Skiva avsluttes med to av platas mykere låter; «Coventry Boy» og «Hey Jane». Den første er en sår sang om å tape en cupfinale i fotball og den andre låta hvor Snah har førstestemmen. Låta er nydelig og den forsiktige stemmen til Snah passer godt til den mimrende teksten. «Hey Jane» er en av platas klareste røde tråder mot popteften de avslørte på Blissard. En søt melodi som fører lytteren over et lyst landskap eksploderer i et himmelstormende refreng som er klassisk ‘psycho.

Helt til slutt dukker det andre abstrakte sporet på plata opp. «Dolphyn» er nesten ikke mulig å kategorisere da den er over før den nesten har begynt, men et forsiktig trommebeat legger et sårt fundament for et horn som leker seg ut til rilleslutt.

Når jeg gjennomgår skiva spor for spor, slår det meg etter hvert at Trust Us om mulig bør ha en viktigere rolle enn brorparten av bandets output. Bare ved å betrakte låtlista på plata, får man fort en forståelse for platas status som norsk rockklassiker. Ikke bare har den to av bandets flotteste singler, «Hey Jane» og «Ozone», men den har også perler som «Taifun», «577», «Superstooge», «Psychonaut» og ikke minst «Vortex Surfer». Dette er – for meg – en av de jevneste skivene bandet har utgitt. Ja, andre skiver har kanskje like bra perler på sine riller, men jeg tror ytterst få av bandets skiver er like jevnt strålende.

Både Demon Box og Timothy’s Monster er uangripelige i sine posisjoner på toppen av bandets diskografi, men Trust Us er ikke langt bak. Plata makter å forene alt bandet har prestert frem til dette tidspunktet og er det perfekte eksempel på hva bandet var for norsk rock på nittitallet. Her finner man først og fremst tråder til den støyende popkunsten på Blissard og den motoriske kunstrocken på Angels & Daemons At Play, men det er ikke til å komme utenom at hele historien til bandet har ledet opp til dette punktet. I årene som kom skulle de legge kursen inn i popmusikkens territorier og deretter fusjonere alt i et kompleks og progressivt univers, men nittitallet står fremdeles igjen med bandets definitivt beste output.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.