Roadburn 15: Torsdag – the day to end all days!

Da jeg ankom Tilburg etter en halv dags reise med min faste makker TB, var det som å komme hjem. Bryggeribiler i bargata med det lidenskapelige kallenavnet «Weirdo Canyon» lastet inn kasser med øl i forberedelse for dagene som skulle komme. Vi gledet oss som unger og etter glade glass med øl med gode venner på ett av gatas skjenkesteder la vi oss med spente sinn og høye forventninger. Vi kom ikke til å bli skuffet.

Roadburnfestivalen har i år tyveårsjubileum og det må være en av de sprekeste jubilantene av sitt slag. De har fått en del kritikk de siste årene for å ha forlatt sine hjertebarn av doom og stoner rock, men dette kan også skyldes at det har poppet opp festivaler på begge sider av kanalen som tilbyr fet lyd av samme merke som Roadburn. Desertfest, Temples og Freak Valley er alle fester som åpner for heavy music, men de mangler det vidsynet som Roadburn alltid har hatt. Anyhoo – denne torsdagen ble et heidundrandes varsku til alle av festivalens rivaler. Vi slo nemlig av en prat med gode trøndervenner og fant ut at de skulle se helt andre band enn oss. Har de dårlig smak? Overhodet ikke – jeg hadde en annen dag gitt mye for å se deres valg av konserter, bl.a. Salem’s Pot og Spidergawd. Det sier ganske mye om graden av kvalitet årets program har.

     Men, det er lite som overbeviser mer hva angår kvalitet enn hva vi faktisk fikk med oss av konserter. Denne dagen kunne vi nesten ikke tro det – vi skulle ramle gjennom syv konserter som alle hadde favorittstempel på forhånd og som bød på doom metal av ulik farge og form. Først ut var duoen Bell Witch som gikk på scenen i det gamle kirkeannekset i Het Patronaat mens sola skinte inn gjennom de vakre kirkevinduene. Vi gikk glipp av de første minuttene da vi måtte legge våre hender på limiterte vinylkopier av Bongrippers album Hate Ashbury. Men, med kleine bier i hand så vi en inspirert duo levere blytung sludge doom av beste merke hvor de mikset atmosfæriske stemninger med repetetive mantra og brøl fra helvetes innerste sirkler. Jeg har blitt veldig glad i deres doble album Longing de siste månedene og tok meg i å fase ut under bandets djupeste riffrunder (5/6).

TB og jeg var enige om at festivalen hadde startet på en ypperlig måte, men vi hadde knapt kommet i gang før amerikanske Subrosa gikk på scenen tredve minutter senere i outfits som kunne luktet av goth rock hadde vi ikke visst at de er en av ledestjernene innen ny, atmosfærisk doom. Uansett – hvem bryr seg om utseende når man leverer et helsikes sett tuftet på blytunge melodier, en av dagens bedre frontpersoner som virkelig fanget publikums oppmerksomhet og repetisjoner som bokstavelig talt hamret bandets riff inn i alles hjerter? Man skulle tro at bandets doble fioliner skulle være «over the top», men de understøttet resten av bandet på en ypperlig måte og dresset opp deres lydbilde med mollstemte drag. Det er heller ikke alle band forunt å ha fire vokalister av klasse i bandet; i løpet av det timelange settet ble det levert røff rockvokal, engleaktig koring og djupe brøl. (6/6).

Det ble heldigvis tid til en pause etter denne doble knockouten; dermed fikk vi endelig tid til å se på hva merchandisebodene i Het Patronaat og festivalens boder og platebutikk i sidebygget V39 hadde å by på. Etter å ha kjøpt en bunke med LPer og skjorter og tatt en pust i bakken, var det dog på tide å kaste seg ut i konserter igjen – denne gangen i festivalens hovedsal 013. På festivalens minste scene Stage 01 var det på Eagle Twin som sto for tur og etter å ha blitt overbevist av bandet på Sub Scene i Oslo i påsken var jeg ikke i tvil – jeg måtte se denne duoen på nytt.

Det skulle jeg anger på – umiddelbart satte duoen tennene i oss og slapp ikke taket i oss før de gikk av scenen en time senere. Da var vi lykkelig overbevist om at vi hadde sett ett av festivalens absolutte høydepunkter dette året. Jeg har vært disippel av dette bandet siden de slapp sin debut Unkindness of Crows på etiketten Southern Lord i 2009. Gentry Densley har et bluesbrøl som låner like mye av deltablues som av illsint hardcore, mens han vrenger ut doom jazzcore fra gitaren sin ikke ulikt noe vår egen Hedvig Mollestad også kunne gjort. Men, Eagle Twin er et parløp – sjelden har jeg sett en bedre kombinasjon av blytung makt og komplekse trommeløp som det Tyler Smith serverer til sin makker. Denne fusjonen er nærmest perfekt og når de i tillegg leverer helstøpt og groovy melodier er det ikke annet å gjøre enn å la kjeven treffe gulvet i øredøvende knefallenhet for dette bandet. Helt fantastisk og umulig å karaktersette – en konsert for historiebøkene!

Etter dette blinkskuddet av en konsert skilte jeg lag med TB; han måtte se Russian Circles på hovedscenen, mens jeg håpet å rekke hele settet til amerianske Uzala på 013’s mellomstore scene Green Room. I det jeg havnet på galleriet med god utsikt til scenen sto gitarist Chad Remains og la frem vakre gitarlinjer i påvente av at bandets andre medlemmer – Darcy Nutt (vokal/gitar) og Chuck Watkins (trimmer) skulle tre inn på scenen. Snart var vi langt inne i hjertelandet av amerikansk doom metal med et sound som jeg føler spiller på noen av de samme trådene som Windhand, men som samtidig føles mer primitivt og «in your face». Darcy synger som en mollstemt engel og bandet angriper sitt publikum som en kjærlighetssyk skinhead. Remains har også humoren intakt da en replikk fra salen får han til å smile, «I love your wife!». Raskt svarer han, «Well, i love YOUR wife! … and your girlfriend» (5/6).

[TB hadde kost seg på hovedscenen på Russian Circles der de leveret ett sett tuftet på bandets beste later (5/6).]

Det var på tide med en ny pause. Nok en runde innom V39 var på sin plass før vi trakk oss tilbake til hotellrommet på den andre siden av Weirdo Canyon for en liten pust i bakken. Men vi kunne ikke hvile på laurbærene, for vi var fremdeles kun litt over halvveis i kveldens evenement. Først måtte vi returnere til Het Patronaat for å se et band som hadde imponert meg noe voldsomt under fjorårets Høstsabbat i Oslo. Svenske Monolord behersker sin stoner doom til fingerspissene og med et nytt album på trappene var jeg spent på om vi fikk høre litt fra dette denne kvelden.

Det er noe særdeles sjarmerende med denne gjengen; de er tydelig glad for å være på Roadburn og gir tilbake i bøtter og spann med et sett som ikke bare henter frem godlåter fra Empress Rising, men også gir oss en smakebit på det nye albumet og drar gjennom sin cover av Black Sabbaths «Fairies Wear Boots». Sistnevnte ble utgitt som limitert single for en tid tilbake og det er en inspirert versjon de spiller frem denne kvelden. Samtidig som låta er lett gjenkjennelig, er den like fullt kjørt gjennom Monolords filter slik at låta nesten kunne vært svenskenes egen melodi. Det som virkelig viser Monolords karakter er dog deres finale med tittelkuttet fra Empress Rising. Jeg aner ikke hvor lenge låta varer, men det føles som hele Het Patronaat gynger i takt med bandets riff. Det er ingen vei tilbake – akkurat som med bandets videoprojeksjoner av kosmos farer vi ut i det ytre rom og nappes tilbake til grasrota av et band som virkelig står på nippet til å bli ett av de viktigste bandene innen europeisk doom metal (6/6).

Svenskene hadde slått knockout på oss, men det var ingen tid til å gå i bakken og ta telling. Vi fartet tilbake til Stage 01 for å se amerikanske Helm’s Alee som ingen av oss hadde stiftet bekjentskap med før denne dagen. Det er jo noe av gleden med Roadburn – her flommer det over av talent uansett hvor man snur seg og denne kvelden fikk vi et nytt band å elske. Jeg ble kapret av en særdeles sosial tysker som forsøkte å formidle bandets fortreffeligheter, men det endte opp med «you’re in for a fucking treat», «the bass player doesn’t want to be seen, but she’s really amazing, «the drummer is mathematical» og «the singer … i don’t know .. if there’s was a fence, he’d jump over it». Jeg tar meg i å bli forventningsfull, men forstår raskt at min tyske venn er rusa på noe de ikke selger over disk i Nederland.

Uansett – Helm’s Alee ga meg en opplevelse som nesten matchet fjorårets konsert med Papir på samme scene. På en festival som Roadburn er det godt med band som faller litt til siden for det meste annet på menyen og før de kjørte i gang med settet fikk jeg følelsen av å se et band som luktet like mye av soulmusikk som av college indie rock og alt. metal. Pussig, men det forklarer likevel hva de leverte – det er hardtslående, fengende og tidvis støyende med tre gode vokalister som behersker sine instrumenter til fingerspissene. Hvis jeg skulle beskrevet bandets musikk ville jeg vel endt opp med indie rock med en dressing av støy, doom og bassbrøl. Enkelte av salens gladere tilskuere danset seg inn i et ekstatisk forsøk på en moshpit, mens andre hadde falt i forelsket transe. Et særdeles interessant møte (5/6).

Vi var slitne nå – etter å ha hentet ett par kleine bier i baren bak i den store salen satte vi oss ned ved siden av lydbordet i påvente av kveldens finale. Bongripper skulle slå seg gjennom sitt nyeste album Miserable. Det verket i kroppen etter å ha vært på beina i snart et halvt døgn, men etter et titalls minutters lydsjekk gikk bandet på scenen og vi glemte umiddelbart alt av vonde rygger og slitne blikk.

Bongripper er et mektig skue. Jeg har sett de to ganger tidligere – begge på Roadburn – og jeg var ikke i tvil om at dette ville bli ett av dagens høydepunkt. Dog var jeg ikke like sikker etter dagen vi hadde hatt så lant. Kunne de hevde seg i dette selskapet av fantastiske band? Svaret er et definitivt og høylytt «JA!». Jeg klarte ikke gjøre annet enn å falle ut av meg selv og flyte med i det fantastiske øset de slo ut fra scenekanten. Endless descent into ruin, indeed! Jeg er usikker på om jeg kan beskrive hva det var som skjedde denne kvelden annet enn at jeg var målløs når jeg forlot salen litt etter klokka ett i natt. De har et lydbilde som evner å låse fast monumentale riff og la disse utvikle seg i sneglefart over titalls minutter uten at lytteren mister interessen.

Bongrippers sett denne kvelden var av den typen som setter skapet så ettertrykkelig på plass at man ikke skulle tro noen kan flytte det. Bandet har den samme tilbakelente sjarmen som gjør Yob til ett av bandene jeg har et lidenskapelig forhold til.  Det er befriende med band som går rett på scenen uten nykker eller staffasje og slår deg så hardt i trynet at man nesten glemmer tid, sted og sitt eget navn.

I det vi falt i søvn var jeg nesten glad for at fredagens lineup ikke var like utslettende magisk, men jeg vet at jeg i hvert fall skal se Sir Admiral Cloudseley Shovell på intime Cul de Sac, finske Death Hawks på Green Room og spanske Pyramidal på Het Patronaat.