Scroll To Top

Roadburn 15: Fredag – the day after tomorrow!

Konserter 11. april 2015

Alle klimaks har sin motpart, så også på Roadburn. Fredagen begynte litt tilbakelent og ble preget av band som ikke fanget oss. Men, halvveis ut i kvelden ble det et taktskifte og vi ble servert tre blinkskudd på rad og rekke.

Vi åpnet dagen med en god frokost før vi trakk ut i den uvanlig varme vårsola for en serie gode øl fra kontinentet. Sola farget både humør og rockbleke armer og i løpet av de neste timene så vi Roadburn våkne til liv i Tilburg. Dette er en av dagene det virkelig er deilig å være en del av dette våreventyret; vi har fått fordøyd torsdagens blitzrock og fremdeles ikke sett lørdagens finale og søndagens afterburner. Vi er i stedet midt i Shangri-La og nyter hvert sekund.

Hva angår konsertene denne dagen hadde vi blitt enige om å være litt mer dempet i forhold til det lidenskapelige jaget vi hadde dagen før. Dessverre medførte dette til at vi helt glemte bort dagens konserter med Virus og Svartidaudi, men vi kom oss på banen tidsnok til å se Pekko Käppi & K:H:H:L på Stage01. Jeg var litt nysgjerrig på dette finske orkesteret som på plate låter som en miks av tidlig Kaizers Orchestra og et nordisk Wovenhand. Dessverre blir vi raskt skuffet av hva de presterer på scenen og forlater konserten etter to låter for å ta en titt på islandske Solstafir som spiller sin mørke postrock på hovedscenen. Jeg har sett dette bandet ved flere anledninger tidligere og vil gjerne like det de gjør da alt ligger til rette for å få ett blinkskudd, men jeg klarer det ikke. Dermed forlater vi også denne scenen for å få med oss amerikanske Junius fra galleriet i Green Room.

11072698_10153147591075791_2081349887408350030_nDet blir en litt rar start på dagen, og vi er fremdeles ikke helt ute av skogen. Junius fungerer bedre enn dagens første konserter, men de låter likevel for konstruert for min smak med sin moderne miks av postrock, metalcore og grønsj. De er uniformert i svart og kjører et godt synkronisert lysshow. Likevel føler jeg de faller mellom to stoler der Mono sitter på den ene og belgiske Amenra på den andre. Det blir for pent og tidvis tannløst selv om settets andre halvdel har mer å by på (4/6).

Vi gikk forbi Stage01 der Brimstone flørtet med sitt publikum, men vi måtte ut og ta en pust i bakken for å nullstille tellerne våre før kvelden 20025_10153147591185791_2745525244431923875_nfortsatte. Dermed endte vi opp på festivalens minste scene – puben Cul de Sac – og foran scenen i det amerikanske City Of Ships kjørte i gang med ett sett tuftet på like store deler av de røde trådene etter The Appleseed Casts tøffe indie rock og midtvestens Paw og deres skitne heartland grønsj. Vi ble sjarmert av bandets uanstrengte tilnærming og i løpet av det korte settet gjorde de seg fortjent til lønna med et hardtslående sett med gode låter – vi ser med forventning frem til å følge dette bandet (4.5/6).

Men, selv grunnen til at vi tok turen til Cul de Sac denne kvelden var fremdeles ikke på scenen – engelske Admiral Sir Cloudseley Shovell (puh!) skulle gå på scenen få minutter senere og vi hadde stilt tidlig for å sikre oss en god plass. Vi slo i hjel litt tid med gode trøndervenner, nederlandsk IPA og fliring og forventningsfull prat om dette snart myteomspunne bandet. 11063793_10153147591190791_5041359933818933113_nVår tidlige ankomst hadde vært snarrådig da det raskt ble fylt opp til bredden av glade disipler av bandet.

De gjorde også seg fortjent til denne lidenskapelige stemningen da de allerede under soundsjekken underholdt publikum med komiske sprell og raske replikker. Men, de var her for å spille fet, klassisk hardrock og det var nettopp det de gjorde med et sett tuftet på den britiske hardrocken. Jeg synes selv de i levende live er mer bluespreget enn albumenes hardrock inspirert av tidlig Motörhead, men det gjorde ingenting. Gitarist Johnny imponerte oss voldsomt med et fingerspill som falt i linje med flere av de beste britiske gitaristene, men det som var rosinen i pølsa var likevel det heseblesende trøkket, de gode melodiene og det utrolige humøret de la frem for en dag. Nydelig (6/6)!

Det var på tide med en pust i bakken og det gjorde vi nok lurt i da vi hadde to strålende sett foran oss. Vi ruslet inn i nesten et folketomt 11072698_10153147591130791_4673589468648108505_nGreen Room i påvente av finske Death Hawks‘ konsert. Salen ble raskt fylt opp og det vi fikk levert var flere av de beste låtene fra bandets to langspillere. Ei låt som «Black Acid» ble strukket ut over sine grenser til en ekstatisk lek full av saksofoner, et helsikes driv av bandets trommer og bass og sist, men ikke minst, bandets eminente frontmann Teemu Markkula som ledet bandet med dans, gitargrep og en intensitet jeg følte nesten var jevnstilt med Marc Bolan og Jim Morrison. Store ord? Ja, men det vi så denne kvelden var et band som virkelig lekte frem et stjernesett på tross av Markkulas gjentakende gitarproblemer. Vi fikk likevel levert en samling låter som forente bandets mange uttrykk: indie pop, lidenskapelige droner og eksplosiv psykedelisk rock. I det settet når sin konklusjon har vi funnet et nytt favorittband – dette kan bli spennende fremover (5.5/6)!

Etter en titt på Agusas progressive rock, som ga meg assosiasjoner til våre egne Høst, bestemte vi oss for å se åpningen av nasjonalstykket Skuggsjà av Enslaved og Wardruna, men det ble litt tekniske problemer før de fikk kjørt i gang med settet. Dermed ble det ikke noe av nasjonalromantikk på meg denne kvelden – jeg ville ikke gå glipp av spanske Pyramidal på Het Patronaat da jeg har vært svoren fan av bandet siden Roadburn annonserte at de skulle spille på årets festival.

11056450_10153147591025791_3930492116662335454_nDet skulle jeg ikke angre på da de i løpet av en lang time levert et sett som hentet høydepunktene fra begge av bandets langspillere. Jeg får i løpet av settet deres gåsehud flere ganger da de skjærer ut i kosmos med sin transcendentale space rock som sender tankene i retning av bl.a. Earthless og Hawkwind. De holder avstand fra vers/refreng og kaster seg i stedet hodestups inn i riffrockens gleder. Jeg faser ut flere ganger under konserten og flyter i stedet med musikken. Jeg ser at jeg ikke er den eneste – det spanske bandet tok et grep om salen og slap ikke taket før de var på overtid; et doomriff og mange flir i scene og sal var klimaks denne kvelden for undertegnede. Helt utrolig (6/6)!

En på forhånd forventet rolig dag endte opp i skyene med deilig elektrisk rock og i det vi la oss var vi oppstemt for morgendagens meny som dog krever harde valg. Vi forsøker nok å se belgiske Briqueville og mørkemannen King Dude, før vi må velge mellom Enslaved, amerikanske Tombs, spanske Domo og atmosfæriske Darkher. Deretter er vi spent på hva Kayo Dot vil levere før Coltsblood vil gruse Stage01. Til sist må det velges mellom The Picturebooks og Sammal.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.