«Postrock» for viderekomne!
Vil du høre på atmosfærisk og progressiv rock som griper deg om ørene og sjarmerer deg fra første stund? Da gjør du lurt i å lytte til Bakhtinians!
Jeg støtte på dette albumet en kveld med gode venner for noen uker siden; helt uventet ble jeg tatt på senga av deres umiddelbare kunstrock. Jeg hadde hørt om dette bandet en stund, men hadde ikke funnet tid til å høre på deres album Gentle Steps and Smiles. I det albumet åpner med det korrekt titulerte førstesporet «Prologue» angrer jeg på at jeg ikke har gitt min oppmerksomhet til de tidligere. Dempede, digitale linjer rydder stuen for hindringer for en stemme som føles hentet fra den britiske progrockens åttitall. Jeg tar meg i å tenke på Matt Johnsons The The, men i det bandet legger trøkk på låta hører jeg like gjerne på amerikanske Queensrÿche; riktignok uten deres hardrockriff.
I dagens undergrunnsrock har de tidligere ofte utskjelte sjangrene progrock og postrock igjen funnet tilbake til sin integritet og Bakhtinians har etter min mening meislet seg ut en nisje i gråsonen mellom disse ytterpunktene. Andrelåta «The Trial» gjør som mange av sporene – det åpner med leken postrock – og mikser dette med industrirockens kjølige linjer. Jeg hører også spor av den intellektuelle lyden av før nevnte Matt Johnson og David Sylvian – dette gir låtene noe å hekte sine stemninger på og gi de et klartenkt fokus.
«Melanie» åpner med forsiktig stemningsspill og elektronikk og er et spor som vender ryggen vekk fra postrockens intensitet og lener seg over mot lyden av moderne singer/songwriters i digitalismens sfære. Den er et sårt hvileskjær for ettertanke før de igjen kaster seg inn i rockens intensitet med «Grey Light» – låta er en herlig miks av åttitallets kjølige synthrock og nittitallets indie rock. Jeg får ikke Henning Anthonsens stemme ut av hodet – den er definitivt ett av bandets beste våpen – da den både føles distansert og hjertenær på en og samme tid. Det betyr ikke at resten av bandet kun er staffasje, men det skjer så mye på dette albumet. Det er vanskelig å peke på enkelte elementer som skiller seg ut da den enkelte bestanddelen er en viktig del av bandets lydbilde. Kun på stille skjær som åpningen av «An Intermission Cul-de-sac» er det lett å se enkeltdelene vise seg frem – resten av albumet er et heftig møte mellom musikere som ikke tar plass uten å være en del av bølgen – hør bare på klimakset i dette sporet for å skjønne at bandet spiller hverandre gode. Albumets høydepunkt!
«Apparitions» åpner som noe Slowdive kunne lekt seg med rett før de utga Pygmalion, men Anthonsens stemme fjerner den assosiasjonen og erstatter den med bandets nordiske identitet. I det bandet legger ut på en reise føles det både ut som de leker med progrockens nysgjerrige atonalitet og postrockens dønninger. Disse stemningene samles fint under samme par vinger og tar med seg lytteren på reise rett inn i albumets finale – den korrekt titulerte «Epilogue». Her ser man tilbake på flere av grepene bandet har benyttet seg av i løpet av albumets seks foregående spor, men lagt frem med en mett og dempet tilfredsstillelse.
Dette kunstnerisk sterke bandet er nok et bevis på at norsk postrock står stadig sterkere – både hva angår oppmerksomhet fra omverdenen og sin egenidentitet. Fra før har denne delen av den norske rockskogen vært sparsomt befolket og kun fått lyd av bl.a. Youth Pictures of Florence Henderson og Samuel Jackson 5, men i løpet av de siste årene har band som bl.a. Spurv, Caves of Steel, 1099 og SVK også kastet seg med i dansen. Da er det for øvrig passende at de har funnet et hjem på den lille Vestfold-etiketten Doognad Records som har bånd til flere av bandets samtidige.
Bakhtinians er et band som forhåpentligvis blir et spennende bekjentskap i årene som kommer. Åpningssalutten er definitivt av det vinnende slaget!
Albumet er tilgjengelig på digitale format flere steder – samt i fysisk format på Doognad Records.
