Scroll To Top

Det perfekte rockalbumet: Tekstene

Kronikker 11. mai 2015

Jeg er egentlig ikke særlig interessert i tekster i rockmusikken jeg liker. Det er kanskje noe av grunnen til at jeg elsker brølene fra black metal, instrumental postrock og jazz. Ofte ønsker jeg å legge mine egne assosiasjoner i musikken og derfor er jeg ikke avhengig av tekstene. Men, jeg ser helt klart tekstens andel av æren for å lage et perfekt rockalbum. Rocktekster kan ha flere roller på et rockalbum; det kan være å skremme, predike eller varme. I dette innlegget skal vi se på noen av rollene teksten kan ha i en rocklåt eller på et helt album.

Den første skiva jeg kjøpte hvor jeg virkelig satte meg ned å lærte meg tekstene var Let Love In av Nick Cave & The Bad Seeds. Dette albumet var det første jeg kjøpte av mannen etter å ha blitt hypnotisert av en enorm veggposter av coveret til skiva Henry’s Dream i et kollektiv langt inne i skogen på Nesodden. Verken han eller bandet har tangert dette mesterverket siden den gang; selv om de har vært i nærheten ett par ganger som The Bad Seeds og Grinderman.

 

Let Love In har vært inne på min liste over skiver jeg MÅ ta med meg hvis jeg skulle bli deportert til en øde øy hvor det er et stereoanlegg. Alt er perfekt med denne skiva – omslaget er enkelt og fascinerende, musikken er sår og brutal på en og samme tid og, ikke minst, Nick Cave er en gudsbenådet sanger og låtskriver. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt dette albumet og fråtset i tekstene til den australske mørkemannen, men tekstene om kjærlighet, svik, sorg, død og drukkenskap er meislet inn i de djupeste delene av mitt gretne, gamle hjerte. Jeg tror jeg på mange måter ble voksen når jeg hørte dette albumet for første gang; sittende i en plutselig for liten stol på gutterommet med fjordgløtt i Drammen. Det var nok da jeg bestemte meg for å forlate redet og våge meg ut i den store verden. Let Love In er stappfull av intim, sår, pompøs og raljerende lyrikk og har kledd seg naken for lytteren:

I’ve searched the holy books
I tried to unravel the mystery of Jesus Christ, the saviour
I’ve read the poets and the analysts
Searched through the books on human behaviour
I travelled this world around
For an answer that refused to be found
I don’t know why and I don’t know how
But she’s nobody’s baby now

Dette albumet er perfekt for de som vil ha gode tekster som griper om livet og går selve vår eksistens nøye i sømmene. Dette er rendyrket sammensmelting av lyd og ord. Nydelig.

Dog ønsker mange band å gå ned i det mørke djupet av underbevisstheten vår og finne frykt og fobiene våre. Riktig nok vil de fleste kun makte å skrape frykten på overflaten – de har ikke de rette verktøyene til å virkelig rive i vår sjelelige grunnstamme. Dermed ender man opp med rocktekster som ville passet som hånd i hanske som lydspor til skrekkfilmer. Cannibal Corpse er beryktet for helt grufulle tekster og det er helt klart ment for å skremme og fascinere på denne måten. La oss se nærmere på litt av teksten til Fucked With A Knife som helt klart ikke er på den rette siden av politisk korrekthet:  

Stick it in
Rip the skin
Carve and twist
Torn flesh
From behind
It cut her crotch
In her ass I stuck my cock
Killing as I cum«

Dette er definitivt ikke musikk for far og mor; så fremt de ikke er demoner fra helvetes syvende sirkel. Fremdeles er ikke denne teksten i nærheten av bandets virkelige drøye tekster – de kan dere finne selv hvis dere er interessert. Men, de skremmer vel egentlig ikke; snarere vil de fleste lyttere deles på midten mellom latter og kvalme. Folk med god kjennskap til heavy metal og dets subsjangre er velkjent med sjangerens lidenskap for å pirke i frykt og fobier; dette har vært kjent stoff siden Black Sabbath ga ut sitt debutalbum i 1969. Utfordringen er å makte å toppe sine rivaler. Black Sabbaths lyriske univers ble overgått av Iron Maiden og deres kumpaner på begynnelsen av åttitallet, mens Slayer tok over tronen noen år senere. Deretter har det gått slag i slag og nå ser man ut til å ha havnet i et ingenmannsland hvor man egentlig ikke kan ta det videre – Cannibal Corpse har nådd toppen, eller bunnen om du vil, av hvor langt man kan dra rocktekster.

Men, Iron Maiden har ikke bare brukt tekstene for å «skremme» sine lyttere. Bandet ble nok forhåndsdømt av det etablerte systemet som så bandets popularitet, kombinert med sjangerens lek med mørke tema, som en trussel mot samfunnets status quo. Når man ser nærmere på bandets tekster, føles de overraskende beleste og med sterk historiekunnskap. De tok bl.a. tak i diktet Rime Of The Ancient Mariner skrevet av Samuel Taylor Coleridge sent på 1700-tallet og brukte deler av den opprinnelige teksten til det nær 14 minutter lange opuset Rime Of The Ancient Mariner. Et annet, litt enklere, eksempel er Hallowed Be Thy Name fra albumet Number Of The Beast som forsøker å forstå hva som skjer i hodet på en fange som er i ferd med å gå til galgen:

 

As the guards march me out to the courtyard,
Somebody cries from a cell «God be with you».
If there’s a God then why has he let me go?

Her setter bandet den sjelelige sfære inn i en tydelig historisk ramme og lykkes med det som i ettertid regnes som en av tidenes beste sanger innen heavy metal. Men, ikke alle band nøyer seg med å skrive enkelte opus og samle et utall forskjellige tema og historier på ei skive. Enkelte legger alle eggene i en kurv og lager .. trommevirvel .. konseptalbum. Dette er et albumformat som har blitt oftere utskjelt enn hyllet, men midt oppe i all dette mølet finner man også godskiver.

Ja, jeg er fullt klar over at folk blir sjokkert over at jeg verken er kjent med materialet til Pink Floyd eller The Who. Hva kan jeg si til mitt forsvar og hvem bryr seg egentlig? For det første konseptalbumet jeg kjøpte er langt fra like legendarisk og altomfattende som Tommy og The Wall. Jeg endte opp med det konspiratoriske albumet Operation: Mindcrime av Queensryche:

Wet and raving
The needle keeps calling me back
To bloody my hands forever
Carved my cure with the blade
That left me in scars
Now every time I’m weak
Words scream from my arm

Dette omhandler riktig nok ikke menneskets eksistens eller pinballmagikere, men er i stedet en thriller fortalt av mannen som er lurt opp i stry av systemet, «the man» og alskens teorier om hvordan verden styres. Jeg husker at denne skiva betød mye for meg på slutten av åttitallet. Jeg hadde begynt å lese av egen fri vilje på videregående – Stephen King var min portal inn til det skrevne ord – og jeg ville ut av de platte tekstene til glamrockerne fra den amerikanske vestkysten. Jeg så meg heller ikke interessert i de fire store i norsk rock slik mange av mine jevnaldrende gjorde – jeg ville ikke identifisere meg med tekstene. Da ble Operation: Mindcrime et perfekt følge. Dessverre mistet de tråden etter oppfølgeren Empire, men da var lista lagt og jeg var rede for å oppdage de frie rockerne fra Seattle og deretter resten av verden.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.