Scroll To Top

Instrumentenes fremtog!

Caves of Steel - "Revisioned"

Plater 13. mai 2015
Karakter

Caves of Steel er for mange et nytt bekjentskap, men de har eksistert noen år og sågar fått gjennomført en to uker lang turné i Kina. Ikke verst for et band som da kun hadde EPen Troposphere/Magnetosphere i bagasjen. Nå er de tilbake med sin første fullengder – hvordan låter det?

Det begynner enkelt; med et stakkato riff brøyter Caves of Steel seg ut av høyttalerne med et velkomstrop og etter å ha etablert låta «Parallax» lemper de på med søte melodier og fine linjer. Alt uten å ofre det nesten maskinelle drivet i låta. De drar sjangersikkert inn en sample, kjører stopp/start i lyden og reetablerer riffet for en siste runde. Alt etter postrockboka. For det er det de fremdeles er – et postrockband. Det gjør da heller ingenting – selv om det blir stadig tettere mellom bandene i denne delen av rockjungelen (også her hjemme) kan man frelmdeles finne noen sjeldne orkideer bak alle bregnene.

Førstesporet setter riktig nok ikke særlig spor etter seg – føles litt for anonym – men det glemmer man så raskt andresporet «Dunning-Kruger» når marsjfart. Det begynner ganske dvelende med lekne trommer og en fin søvnig gitarlinje, men snart sniker signaturriff seg med i leken og man tar seg i å nikke med til musikken. Trommeslager Gaute Johansen gir bandet en fin ramme med oppfinnsomt trommespill og snart har de fått et fullgodt fundament til take-off i låtas midtparti hvor et deilig temariff holder på oppmerksomheten min. Så – halvveis – tas alt vekk og man begynner på nytt. Dog er klimaks på låta mer heseblesende og tungt rullende og tar melodien med storm. I det vi kastes av låta etter seks minutter er man med ett mer forventningsfull da man med nå skal reise inn i åtte minutter lange «Silver Bullit». Her hører man også samspillet mellom bassen (denne gang spilt av Inge Jørgensen) og Johansens trommer mer tydelig enn tidligere i det låta farer opp/ned på volumfjellene. Magnus Farkvams og Peter Andersens gitarer er solide, om ikke alltid originale, og man savner ikke en vokalist til å fronte sporet.

To og et halvt minutt ut i sporet tas alt vekk – igjen – og man leiker seg med et call-and-response på gitaren som ikke får svar, men som føles ganske fint sårt likevel. Ett av platas beste øyeblikk og viser bandets talent for å leike utenfor opptrådde stier; på egen mark. Her hører jeg tråder til bl.a. amerikanske Russian Circles og meksikanske Austin TV uten at det trenger å være noe bandet selv føler. Etter hvert når sporet sitt lengtende klimaks og står frem som et virkelig flott innlegg til krønikene i norsk postrock – de pakker på med riff, tematikk og effekter og setter virkelig kurs ut mot stratosfæren!

«Heart Leaping Forward» åpner stille – ikke ulikt noe Slowdive gjorde på slutten av sitt livsløp – og føles mer som et stille lydspor til en kjølig, nordisk TV-serie enn en rocklåt. Men, jeg liker det faktum at gitarene ofte spiller melodier heller enn riff. Dette har gjort japanske Mono til internasjonale yndlinger og hvis Caves of Steel spiller kortene rett burde det funke for dem også. Sporet ender mollstemt med pianoklang og gitarakkorder og jeg føler at det er en høyst passende overgang til mer optimistiske «Transverse». Her er de tilbake i rockskogen med et spor som husker det mollstemte foregående sporet, men som likevel er mest tuftet på bandets rockuttrykk. Det er en enkel låt med få elementer som sjelden blir komplekse, men etter hvert knytter bandet nevene stadig mer. Den klassiske stille/støy-politikken til postrocken benyttes her til det ytterste uten at det låter feil på noen måte.

Det er ikke på høyde med sjangerens internasjonale ikoner, men i det «Transverse» ender bør det være klart for enhver at Caves of Steel henger godt med i sjangerens rotterace. Der mange av deres samtidige fokuserer mot post-metal, elektronika eller jazz, våger det norske bandet seg i retning av historiefortellerne med sine melodiske gitarlinjer. Dog kan de også brøle like godt som de fleste og det gjør de på søskensporet til «Transverse» – «Codeine». Her er gitarene deres aldri metalliske, men likevel særlig tungt til stede foran det buldrende drivet til Farkvams bass og Johansens trommer.

Albumet ender med «The Kentucky Derby» og «What Happens to You Here is Forever» og de oppsummerer albumet på en fortreffelig måte. Det første sporet tar sjangerleken i postrocken på alvor og skaper et spor som låter episk og melodiøst på en og samme tid. Det andre sporet viser mer tydelig hvilken retning Caves of Steel skuer; her hører vi de lange, nesten syngende, gitarlinjene som forteller historier. I fremtiden kan det hende bandet ser seg nødt til å velge hvilken vei de vil gå, men enn så lenge sier jeg «ja takk, begge deler».

Med «Revisioned» har Caves of Steel utgitt et album som ikke bare er lovende, men som jeg mener burde vurderes når listen over årets bedre album skal settes opp.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.