Scroll To Top

Klar for fest!

Jaga Jazzist - "Starfire"

Plater 9. juni 2015
Karakter

Jeg har aldri vært særlig glad i reunionsfester; det blir ofte avslørende og kleint å møte gamle kjente man ikke lenger har noe felles med. Det var en slik følelse jeg hadde i kroppen når jeg trykket ‘play’ på det nye albumet til Jaga Jazzist. Hvorfor? Jaga Jazzist har ikke vært borte og glemt. Det er bare to år siden de ga ut konsertalbumet Live With Britten Sinfonia og fem år siden de leverte sitt forrige studioalbum One-Armed Bandit. Jeg hadde hatt de nært hjerterøttene mine med debutens friske fraspark og den mer modne The Stix, men deretter ble det litt kleint uten at det var noens feil; tidvis vokser man bare i hver sin retning.

Likefullt er det å lytte til tittelkuttet på Jaga Jazzists nyeste album Starfire for meg som å sette seg ned med en god venn som man ikke har sett på en lang stund og likevel være helt «på nett» med. Det smittende humøret, den interne humoren og de velkjente detaljene er alle der – likevel er det også noe nytt. Mitt eget vennskap med det kjære orkesteret fra Tønsberg har lenge vært litt ‘facebook’; vennlig innstilt, men kun på avstand.  I det «Starfire» overmanner meg med bandets velkjente jazzgrep i ektefølt integrasjon med hektisk elektronikk og intenst humør merker jeg dog forførelsen våkne på nytt – jeg liker det. Bandets lydbilde låter moderne og nytt, men det låter likevel veldig ‘Jaga’.

«Big City Music» åpner overraskende stille med synthdetaljer, men etter et langt minutt hopper bokstavelig talt bandet ut av høyttalerne og overmanner lytteren – deres elektroniske dress føles ukjent, men kledelig. Det langspilte sporet på nær femten minutter er tydelig en låt som har tatt næring av Lars Horntveths komposisjonstalent; dette føles som mer enn umiddelbar popkunst. Selv føler jeg man i like stor grad strekker seg mot samtidens klassiske musikk. Det låter grandiost, men ikke forfengelig, og som med amerikanske Sunn 0)))‘s album Monoliths & Dimensions føler jeg bandets enkelte bestanddeler smelter sammen til et levende stykke musikk. Det er nemlig ikke lett å høre hvor blåserne slutter og elektronikken tar til – og omvendt. Dette er heller ikke et one-trick pony man blir lei av – her tas man med inn/ut av melodier, stemninger og lydlandskap. Man trenger heller ikke lete lenge for å føle bandets impulsive lekenhet; den er tydelig til stede gjennom hele sporet på den måten man er vant med å se/høre Jaga Jazzist både på scene og plate.

«Shinkansen» snur på flisa med en tilbakelent kassegitar og orgeltoner; det hektiske løpet fra andresporet erstattes av et lyst og lystig fløytespill som drar frem assosiasjoner til Jagas barndom like mye som til norsk progrock fra syttitallet og klassiske orkestres monumentale tilstedeværelse. Jeg blir ganske tafatt av glede av bandets evne til å snu nesten fullstendig på låtas lydbilde i løpet av de syv lekre minuttene den varer uten at de mister den røde tråden i sporet – det er definitivt ikke noe alle klarer. Blåserekka gir meg etter hvert assosiasjoner til både klangfulle museumskorridorer og temalåter av fjernsynets krimserier fra det glade syttitall – hvorfor vites ikke, men jeg gledes av det.

Det nesten sjøsyke fjerdesporet «Oban» er mer av det nye lydbildet til Jaga Jazzist; elektronikk, blåsere og komponert popharmoni i skjønn forening. Her fyker detaljer og impulsive innspill inn og ut mellom melodilinjene og hadde et annet band forsøkt seg på det samme ville det med stor sannsynlighet feile. Men, Jaga Jazzist har gjort dette i tjue år og gjør dette bedre enn de fleste. Deres overflødighetshorn av flir, riff, lyder og innfall er ikke en forstyrrelse, men et ekstra og sjarmerende lag av detaljer som passer hånd i hanske med deres melodier. I det sporet når sitt klimaks er jeg full av lovord – «dette må være Jaga Jazzist største prestasjon noensinne!».

Store ord? Ja, jeg vet det. Jeg har brent meg på det før både i musikk og ellers i følelseslivet mitt. Den umiddelbare forelskelsen kan falme like raskt som den blusser opp, men jeg er på den andre siden trygg på Jaga Jazzist. Jeg husker den emosjonelle knockouten jeg fikk i Markveien i Oslo for mer enn ti år siden. Med bandets debut på ørene vandret jeg gjennom hovedstadens gater og plutselig «knakk koden»; jeg så visjonen Jaga Jazzist for meg og de neste årene falt jeg i staver for alt de gjorde. Den samme følelsen slår meg nå og det er derfor jeg med sikkerhet kan kåre Starfire til en av de klareste kandidatene til årets beste album i 2015!

..og enda er ikke albumet ferdig. Sistesporet «Prungen» vender både orkesteret og elektronikken ryggen på et vis. I stedet får jeg en følelse av å høre noe Barry Adamson og Tricky kunne komponert sammen i et mørkt studio. Den følelsen falmer dog etter hvert når bandets blåsere introduseres – det er vel ingen horn som låter som Jagas? Likefullt har dette sporet en identitet som skiller seg fra de foregående, tidvis er det nesten et arabisk preg over melodien, og det viser bredden på visjonen bandet har og den evnen de har tilgjengelig til å vise denne frem med. Hvor mye glede kan et band pakke inn i et album? Jaga Jazzist har kommet nære denne gangen – veldig nære!

Sjelden har jeg følt det mer riktig å rope dette: «Løp og kjøp»!!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.