Rock er kunst!!

Henie Onstad Kunstsenter har siden oppstarten i 1968 vært ett av landets viktigste sentre for opplevelse av kunst; kanskje overraskende er mye av det de har presentert opp gjennom årene vært musikk. I et av museets rom kan man sette seg ned ved en datamaskin, ta på seg et par hodetelefoner og høre seg gjennom timesvis med materiale. Selv husker jeg at Junipher Greenes konsert på begynnelsen av syttitallet som særdeles besnærende, men alt fra obskure performancekonserter, jazz og frimusikk er tatt opp og ivaretas av museets kuratorer. Noe av det har også blitt tilgjengeliggjort og bl.a. ble nylig improvisasjonssettet til gitarlegenden Thurston Moore (Sonic Youth) og jazzsaksofonisten Mats Gustafsson (The Thing, Fire!, etc.) fra museets utescene til salgs på LP.

Selv har jeg sett mitt favorittband gjennom alle tider – Motorpsycho – gjenforent med sin gode venn Helge «Deathprod» Sten i et heseblesende sett på utescenen som bl.a. inkluderte en gjennomkjøring av det monumentale tittelkuttet fra Demon Box. Dermed var jeg ikke sein med å melde min interesse når jeg fikk vite at den eneste rocktrioen som kan matche trønderne her hjemme – Hedvig Mollestad Trio – skulle spille på museet. Men, denne konserten skulle avholdes inne i ett av museets større rom – noe som skulle vise seg å være den perfekte ramme for konserten.

Ved ankomst til museet blir man raskt klar over at man er i en annen setting enn ved en normal rockkonsert. Ikke bare er klokka knapt to, tidlig en søndag ettermiddag, men museets vegger og stemning fjerner rockens useriøse førsnakk og demper alle til stede. Man ser enkelte kjente fjes fra rockjungelens konsertkvelder, men dagslyset gjør oss litt utilpass og avventende. Uansett – snart åpnes dørene inn til konsertrommet og jeg tar med i å gispe; det er nesten som å se et kunstverk. Midt i et stort, hvitt rom står bandets instrumenter omslunget av kabler, høyttalere, forsterkere og effektpedaler. Publikum finner seg plass på gulvet foran bandet, men noen modige sjeler setter seg bak bandet – noe bandet også inviterer til når de tar scenen litt senere – og denne utradisjonelle rammen bidrar til å gi dette settet et unikt sus.

I det lyset slukkes i rommet forandrer jeg syn på bandets sceneoppsett. Fra å være et kunstverk i et museumsrom blir det endret til å bli en øy av lys/lyd i et hav av mørke. Kun få ganger kan jeg skimte publikummet på den andre siden av bandet. Dette skaper en scene for bandet og viser lett hvor scenekanten stopper og salen tar til. I tillegg skaper dette visuelle grepet både distanse til bandet (som kun er et par meter unna meg) og intimitet.

Da de braker løs med et helsikes riff og bass/trommer tungt til stede går det opp for meg hvor godt lyden sitter i dette rommet – få rockscener kan matche denne lyden. Det artige er også at lyden endrer form når man som publikummer beveger seg rundt i rommet. «Foran» bandet låter det sterkt og entydig – slikt det skal låte på en konsert – og man blir helt overmannet av bandets grep, detaljrikdom og fingerspitzengefühl. «Bak» bandet får jeg i stedet følelsen av å høre på bandet slik deres output låter gjennom verdens beste stereoanlegg; her får man også følelsen av å tre ut av konserten. Denne «out of body»-følelsen kommer nok mest av at bandet er vendt den andre veien, men også fordi man bak bandet satt mer alene – fjernt fra resten av salen.

Bandet hadde ikke spilt ute på veldig lenge – da Hedvig har tatt en pust i bakken etter å nylig å ha blitt mor – men dette fraværet fra scener og turneer så ikke ut til å hemme bandet i noen grad. I stedet føltes de særdeles spillesugne og smil ble vekslet både innad i bandet og frem/tilbake mellom scene og sal. Tidvis føltes gitarspillet til Mollestad Thomassen som noe hun formet ut av den elektriske luften rundt seg – selv om vi hadde hørt låtene før føltes de nå med ett nye for oss. Hun veksler sømløst mellom såre melodier, hardt rockende riff og jazzleken nysgjerrighet og i samspill med sine gode kolleger i bassist Ellen Brekken og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad både fortryllet og forhekset hun oss med sitt fantastiske sett.

Jeg blir alltid gledelig overrasket over å høre denne trioens krumspring – man vet aldri helt hva man får – og denne ettermiddagen ble det Ellen Brekken som overrasket meg mest med sine bassfingre. Hun nærmest eksploderte over strengene på den store bassen og kastet inn vakre detaljer i låtene i det Ivar Loe Bjørnstad både buldret og hvisket på det lille, store trommesettet i midten av scenerommet. I det bandet forlot oss med et helsikes rifforama og med Hedvig dansende i front av bandet ble man raskt overbevist – se dette bandet om de spiller i nærheten av ditt hjemsted! Du vil ikke angre!