Scroll To Top

Kontinentets ørkenrock!

My Sleeping Karma - "Moksha"

Plater 27. juni 2015
Karakter

Jeg ble først overmannet av stoner rock som ble meislet ut av den amerikanske vestkysten; nittitallet ga meg bl.a. Kyuss, Fu Manchu og Monster Magnet. Siden den gang har sjangeren vært allestedsnærværende i min platesamling uavhengig av herkomst eller tidsalder. Dessuten har sjangeren også vokst ut av seg selv og innbefatter nå like gjerne smaksvarianter av syttitallets retro rock, indie, doom metal, m.fl. Dette har gitt sjangeren overraskende overlevelsesmulighet siden de beste i sjangeren ikke låter som «alle andre».

De siste årene har jeg blitt stadig mer sjarmert av lydbildet fra det europeiske slettelandet; det som begynner på den spanske halvøya, strekker seg opp mot de flate slettene nord på kontinentet, før det farer over de tyske bayerslettene og ender opp i tuppen av den italienske rockstøvelen. Dette inkluderer bl.a. spanske Pyramidal, nederlandske Toner Low, danske Causa Sui og italienske Ufomammut. Det tyske slettelandet har vært særlig interessante de siste årene med pionerer som bl.a. Colour Haze. Men også yngre utøvere som Samsara Blues Experiment og Dunst har utgitt flotte album de siste årene.

Nå er det de tyske karmarockerne i My Sleeping Karma som står på startstreken med sitt nyeste album Moksha. Både tittel og omslag hinter sterkt til en østlig tematikk; moksha betyr frigjøring i indisk filosofi og religion, mens omslaget er av en rockende Ganesha; den hinduistiske elefantguden som bringer lykke, suksess og fremgang. I hvor stor grad dette virkelig betyr noe for bandet er usikkert, men det trenger ikke være viktig for lytteren da dette er et instrumentalt album hvor bandet lar musikken tale deres sak.

Det er ikke det dummeste noen har gjort, for Moksha er mer av det samme hvis du allerede har stiftet bekjentskap med dette tyske bandet – sterkstemt riffrock og ektefølt stemningslek. Albumet åpner med med det drivende førstesporet «Prithvi»; seige riff og døsige trommer drar lytteren med seg inn i bandets univers. Tittelen er også sanskrit for moder jord og slik føles også dette sporet; bandet legger grunnlaget for det som skal komme seinere på plata. Bandet topper låta med enkelte eksplosive riffløp, men viktigst er den døsige reisen man dras med på.

Låta stopper brått og man kastes hodestups inn i platas første hvileskjør, «Interlude I». Dette er et kortspilt, hinduistisk mantra som snurrer rolig rundt. Orgeltoner, østlig rytmikk og en stemmelinje som gjentas som en bønn føles skjerpende før den sakte toner ut og åpner for det virkelige andresporet – «Vayu». Dette er sanskrit for vinden og man kan nesten føle det sveve over det forrige sporets mer jordnære teft. Denne gangen er bandet mer lekne og lette i steget; riffene er sterke, men i større grad nysgjerrige. Bak disse legger bandet opp et heftigere trøkk som får låta til å ta til vingene og sveve. Her bruker de også orgeltoner i større grad for å gi inntrykk av luftighet, selv om sporet ender med hva jeg føler er blåsere.

Igjen er vi over på et nytt hvileskjær; mellom hver «virkelige» låt legger bandet inn et lite spor av denne sorten. Utover albumet får lytteren forskjellige smaksprøver fra bandets univers, som bl.a. tilbakelent gitarrock, dempet akustisk lek og den før nevnte østlige mystikken. Slikt blir det ikke stor musikk av, men det passer overraskende godt inn i bandets visjon.

Men, det er de lengre sporene på plata som er dens virkelige essens og «Akasha» viderefører tematikken fra de første sporene da tittelen på sanskrit betyr eter, himmel eller rom og er det første av de fem elementene som ble skapt i hinduistisk mytologi. Jeg har nå blitt fanget av bandets sjarmoffensiv; dette er ikke utpreget unik musikk – likefullt makter bandet å låte overbevisende med sitt østlige rockpreg. Det åpner med et inviterende riffmantra fra gitaren til Seppi og bassen til Matte før, hele bandet trykker til og leiker frem et småhissig stonerriff. Men, de er ikke flaue for å dempe seg igjen og heller sveve ut av høyttalerne på florlette melodilinjer. Slik går låta mellom leken luftighet og heftig gitarlek og faller fint inn i den stadig lengre rekken av tyske stonerrockband uten at de låter som noen kopister; dog hører jeg et psykedelisk slektskap med deres landsmenn i bandet Dunst.

Dette er musikk som er skapt for de europeiske highways; der amerikanerne har Highway 61 og Route 66, har vi på denne siden av Atlanterhavet bl.a. Autobahn og E6. Her kan man la landskapet suse forbi til det vakre drivet til My Sleeping Karma. Platas tittelkutt føyer seg fint inn i rekken av låter som har kommet før, men åpner med mollstemte pianoklanger fra Norman i stedet for Seppis gitarlek (selv om den ikke ligger langt bak). Her aner jeg røde tråder til bl.a. den japanske postrocken til Mono uten at det blir for tydelig for de er snart trygt tilbake på de europeiske slettene med Seppis rifftunge gitarer og buldrende trommer fra Steffen. Låta er platas lengste og de tar seg tydelig god tid – etter eksplosjonen av lyd legger de seg mer bakpå og i stedet bygger den rolig opp igjen med pianoklanger, riff og stadig mer elektrisk instrumentering. I det låta når sitt klimaks har sporet blitt en real juggernaut og ruller over lytteren.

«Jamal» er neste spor ut og jeg tror det har noe med vann å gjøre (mye p.g.a. at albumets sistespor «Agni» er navnet på en hinduistisk ildgud), og hvis vi virkelig tøyer fantasiens grenser kan låtas melodidønninger nesten føles på kroppen; fra mektige bølger til å nå det man føler er stormens øye. Dette er også ett av de viktigste grepene til instrumentalmusikken; evnen til å bryte ut av vers- og refrengrammene og istedet åpne opp landskapet for lytteren. Denne assosiasjonsjakten er også ofte deilig uavhengig av hva andre måtte føle. Sisteporet følger opp denne evnen med et spor som åpner ikke ulikt hva et bål gjør i det man tenner det; svakstemt og fengslende. Men, det tar snart og slår ut i flammer i det gitarene farer ut av høyttalerne bak gallopperende trommer og orgelbrus. Låta farer ut og inn av lidenskapen; føles både avventende og eksplosiv.

My Sleeping Karma er ikke et nytt Kyuss – til det er stonerrocken for godt befolket. Men, de har funnet sitt eget tempel på utsiden av byen hvor de holder sine seremonier og offertaler. Det er en opplevelse du anbefales ta turen innom skulle du ha smak for hardrockens psykedeliske sider!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.