Scroll To Top

Hverdagshelten: Konsertarrangøren

Intervjuer 12. juli 2015

I løpet av de siste årene har vi sett en revolusjon utspille seg rett foran øynene våre. På få år har LPen eller singelen gått fra å være musikerens viktigste inntektskilde til å bli et frynsegode. Nå er det i stedet konserten som har blitt musikerens fremste lønningspose. Man skulle tro at det med ett har blomstret opp rockeklubber i byer landet over, men det er merkelig nok ikke tilfelle. Det viser i stedet at de fleste som kjøpte plater i CDens gullalder rett og slett ikke var interessert i konsertopplevelsen – mange ville kanskje bare ha noe i bakgrunnen, eller kanskje kjøpe det «alle andre» kjøpte.

Så – hvordan står det da til med konsertscenen i den norske musikkskogen? Vi har slått av en prat med noen av de som jobber med å formidle god, levende musikk til deg: Rockeklubben i Porsgrunn (RiP), Musikkflekken i Sandvika, samt en av de som står bak det ferske konsertkonseptet Oslo Beikmørke.

Å hoppe ut i musikken slik våre hverdagshelter har gjort krever sin mann og sin kvinne – tidvis må man ofre mye – og da føles det naturlig å høre med folk hva som førte til at de begynte med nettopp dette? Bjørn Larsen er først ut og trekker frem oppdagelsen av at noe manglet, «[konsertkonseptet] Oslo Beikmørke så dagens lys for halvannet år siden. Vi var alle enige om at det mangla et undergrunnstilbud av det hardere slaget her i byen». Herman Ekle Lund fra Musikkflekken sier på sin side at han «så muligheten for å gjøre noe for lokalmiljøet jeg kommer fra». Men, det var også viktig å «gi målgruppa 16-25 et tilbud som har vært helt fraværende i Asker og Bærum, samt å ha mitt eget hjertebarn etter å ha jobbet på prosjekt for eksterne oppdragsgivere i mange år». Tove Elisabeth Nystrand fra RiP ble på sin side med i en eksisterende rockklubb allerede i 1991, «Jeg bodde i London da klubben startet i 1989. Klubben la opp i 3 år før Pål Berby og jeg fikk med en gjeng og startet opp igjen i 1997. Siden da har jeg bl.a. vært økonomiansvarlig og vertinne». Tove fanger kanskje opp mye av essensen av enhver hverdagshelt i det hun fortsetter, «Det var helt naturlig for alle som var interessert i rock den gangen å bidra».

Så – hva har deres utfordringer vært siden de startet opp klubbmørket sitt? Herman kan fortelle om en to-frontskrig i Bærum, «Den største utfordringen var at merkevaren Musikkflekken var nesten død da vi tok over, så vi måtte jobbe på to fronter; både selge stedet som konsept samtidig som vi skulle selge billetter til de ulike konsertene. Dette reflekterer seg også i at unge mennesker lokalt er/var ganske uvant med konseptet å dra på konsert, og betalingsviljen deretter». Han har også merket seg hjemstedets utsatte stereotyper som en utfordring, «Jeg liker for øvrig å tro at Bærum og Finnmark er Norges to mest forhatte steder i folkeopinionen. Dette gjør at man må kjempe litt med ryggen mot veggen og overbevise venner og kjente i Oslo og ellers om at Bærum egentlig er faen så kult».

Tove og Bjørn sier samme ting på to ulike måter, men det handler om å få finansene til å gå opp. Tove svarer raskt at «utfordringene har vært økonomi. Få nok folk på konsertene til å dekke mat, drikke og honorar til bandet». Bjørn er mer poetisk i sin forklaring, «å kombinere lave priser med relativt godt betalte band – som igjen blir en pekefinger til de som velger å sitte hjemme når murpussen faller av veggene på Blitz. Som konsertarrangør er det ekstra fett de gangene publikum kjenner sin besøkelsestid, og kjedelig når de ikke gjør det». Slik er hverdagens lunefulle natur – jeg har selv vært på konserter med knapt tyve mennesker mens band leverer sine livs beste opptredener på scenen.

Men – det er nettopp dette som jeg føler er selve rålyden i konsertarrangørens hjerte – å kjempe i sterk motvind i sin streben etter å gi mannen i gata den feteste konserten og de største opplevelsene. Derfor er det artig å høre med dem om hva de mener er de beste konsertene de har fått lagt frem for folket. Bjørn vil helst ikke trekke frem noen spesielle konserter siden «jeg synes fort det blir vanskelig å rangere konsertøyeblikkene som sådan – for min del har så godt som alle konsertene en eller annen form for egenart som gjør den til et minneverdig øyeblikk i seg selv». Men han nevner likevel festivalen Svart Oktober og ikke minst konserten med en av hans ikoner, «Jeg syns iallefall det var interessant å se Jarboe en anelse nervøs under starten på hennes konsert i Vigelandsmausoleet – hun forandret mitt forhold til musikk sammen med Swans på Rockefeller for mange år siden, og har vært med meg siden». Tove er mer villig til å trekke frem enkelthendelser, men også hun synes det er vanskelig, «Jeg likte veldig godt alle Cockroach Clan-konsertene. Det var moro å ha TV Smith og Danko Jones på besøk. The Good The Bad and The Zugly og The Barrels  var to veldig positive overraskelser. Må innrømme at jeg har vært på så masse konserter i mitt liv, at jeg ikke husker alle.. Jeg har nok sett mer enn 2000 band». Hun kan også fortelle om det gode ryktet som RiP har i miljøet for å yte god service til bandene som kommer, «Alle band får snitter ved ankomst/sound check. Senere på kvelden får de middag hjemme hos meg eller hos et annet par i klubben. Privat overnatting. Ofte nachspiel. Og frokost når de måtte ønske dagen etterpå».

musikkflekken  Herman går på sin side rett på sak, «Begge Kvelertak-konsertene – en herlig gjeng som fikk det til å regne svette fra taket. De endte opp med å bli foreviget på et 2x2m bilde på den ene veggen i lokalet – nå signert av alle medlemmene». Av andre ting nevner han comebackkonserten til Kåre & The Cavemen i juni, Aurora Aksnes‘ første konsert som headliner og Band of Golds aller første konsert i februar i år. Han avslutter med et lite hjertesukk, «Må innrømme at jeg ikke sitter igjen med like mange minner som mange andre siden jeg stort sett har vært på jobb på arrangementene. Men nå begynner vi å få råd til å ha andre enn meg på jobb på kvelden, så nå blir det stadig flere konserter privat også».

Noen, som Tove, har snart vært aktive i miljøet i en generasjon(!), mens andre kun har holdt med dette i noen år. Er deres motivasjon ulik eller får de gnist fra den samme flammen? Bjørn velger seg musikkelskerens søken etter nye opplevelser, «Alle de sinnsykt fete konsertene som venter på å bli booka for fremtiden! Det er helt klart lov å drømme, og det har vært et par sinnsyke booking-komboer på Blitz opp gjennom historien som gjerne kunne vært gjentatt – uten at jeg skal nevne navn. Så lederstjernene må bli alle de forskjellige artistene rundt forbi som gjør det verdt å drive booking». Veteranen Tove er som alltid klar i sin tale, «Jeg ønsker å gi ungdommene i Porsgrunn mulighet til å gå på konserter og opprettholde et rockemiljø i byen».

Dette gir meg noen av de samme følelsene som Hermans svar om hva som fikk han til å kaste seg inn i konsertmørket. Hans drivkraft for fremtiden viderefører noe av denne tankegangen med tre argumenter, «Hver gang jeg ser stjerner i øynene på unge mennesker som har fått sin første ordentlige magiske konsertopplevelse og følelsen av at man ser at man legger en ny stein på byggverket hver dag og at drømmene materialiserer seg mer og mer», skriver han før han avslutter med et virkelig idealistisk hurrarop, «at det er mulig å lage en arbeidsplass som i stor grad er basert på inkludering av bransjetalenter, sikkerhet og frivillige som enten har slitt med å få ut potensialet sitt, har vært utenfor arbeidslivet eller slitt med noe annet i livet. Mye galskap, men en innstilling til jobb og samhold som jeg ikke har vært borti noe annet sted». Hans ledestjerner for sitt virke er «at lokal stolthet ligger som forankring i alt vi gjør. Tett integrert samarbeid med Toothfairy Label & Management, unge talenter som oppvarming før hver eneste konsert, lokalt frivilligcrew som fronter oss rundt på skoler, idrettslag, sosiale aktiviteter og konseptbygging rundt å være stolt av Sandvika. Her er samarbeid med øvings- og studiofellesskapet Tanken og sentrumsforeningen Vårt Sandvika svært viktige».

Så – hva ligger i fremtiden med slike heidundrandes visjoner for årene som kommer? Herman er først ut, «Til høsten utvider vi med en «ny dag» i uka – i tillegg til store konserter fredag og lørdag blir det nå også arrangementer hver onsdag. Da vil fokuset ligge på mer «low key»-arrangementer med lavere billettpris og tidligere start – musikkquiz, standup-klubbkvelder og konserter med up&coming-artister. Vi jobber i tillegg stadig med øvrig forretningsutvikling og fokuserer på å få leid ut lokalet mest mulig på dag- og kveldstid for å generere mer penger til øvrig drift». Han føler også de nå har klart å sette en foreløpig krone på «nye Musikkflekken» ved å booke Dum Dum Boys til klubben. Det er også viktig å nevne at Musikkflekken ble tildelt prisen for årets Helårsarrangør 2014″ som bidrar til å sette klubben på kartet. Dette kartet er også RiP med på – de var nominert til den samme prisen i år. Tove fokuserer på hverdagen og det som har gjort klubben til det den er etter 25 år, «Fremtiden blir vel som alltid med variert musikk innen rocksjangeren. Noen gamle, men hovedsakelig unge og up-and-coming, band og vi prøver alltid å ha lokale supportband til hver konsert». Når hun skal trekke frem sine prestasjoner i sitt konsertvirket, aner man ildsjelen i henne, «Jeg bruker kanskje 25 frivillige timer i måneden [i tillegg til hennes fulltids stilling] på Rockeklubben og det har jeg gjort i 19 år. Det har vært moro å huse band og jeg har huset mer enn 300 band opp gjennom årene. Det meste jeg har hatt i mitt lille hus er 21 personer. Da var det madrasser og pikk pakk på alle gulvflater. Vi har opparbeidet oss et veldig godt rykte, noe som har resultert i at store band kontakter oss og ber om å få spille. Det hender også at de ber om å få bo privat istedenfor hotell».

Bjørns visjoner er kanskje noe utradisjonelle, men likefullt beundringsverdige i dette ofte profittsultne samfunnet, «Å holde meg til undergrunnen sammen med resten av Oslo Beikmørke», og han beik1fortsetter med å nevne selve oppstarten av konsertkonseptet som deres prestasjon, «Uten Oslo Beikmørke hadde det heller ikke blitt noen booking å snakke om». Denne kjærleiken for undergrunnen er særlig interessant når han blir spurt om «musikkbransjens død» – hvordan påvirker den deres konserthverdag? «Vi er på sett og vis langt utenfor sidelinja i forhold til musikkbransjen som sådan, så om denne gikk opp i røyk over natta ville vi fortsatt hatt en hel undergrunnscene å forsyne oss av. Det er jo ikke som om folk slutter å lage fantastisk musikk, og for vår del må jeg si at det er utrolig mange fete band å velge i om dagen. Om vi får de hit er en annen sak, men det har ingenting med musikkbransjen å gjøre». Det samme føler Tove, «Jeg tror ikke vi blir påvirket av musikkbransjens død. Heller tvert imot. Skal band bli store må de spille konserter for å bli kjent. Folk som er interessert i musikk vil alltid gå på konserter», men der Bjørn mener at dagens streamingtjenester ikke påvirker Oslo Beikmørke i det hele tatt, velger Tove å utdype, «Det går nok litt begge veier. Det er flott at gjestene kan høre på banda på forhånd, så vet de hva de går til. Men et Youtubeklipp er ikke alltid til å stole på. Det er ofte bedre live. Vi har hatt veldig mye bra band, så folk har på en måte alltid stolt på at det blir en positiv opplevelse uansett om det er akkurat deres musikkstil».

Herman på sin side har sett en endring i hvordan musikk fordøyes av de yngre, «Ved at enkeltsangen har utradert albumkonseptet langt på vei, er også konsertformatet under press – mange unge skjønner ikke hvorfor de skal se en hel konsert av en artist når en DJ heller kan spille den ene låta de liker. Samtidig er live-opplevelsen det eneste du ikke kan laste ned i 2015, og en opplevelse som alltid vil være unik fra gang til gang. Menneskers behov for sosial omgang og kulturelle avbrekk i hverdagen er den største garantien vi har for å overleve, så fremt vi setter opp et program som er bra nok og lager rammer som folk trives i», skriver han og fortsetter med et økonomisk argument, «For øvrig er inntektskildene på et kritisk lavt punkt i nesten alle andre deler av bransjen, med et par unntak (feks publishing). Det gjør at presset på artisthonorarene, som den eneste reelle muligheten for å tjene penger for mange artister (og agenter), øker stadig og vi må være tøffe i forhandlingsfasen. Vi ønsker gjerne å bidra til et levebrød for norske musikere, men samtidig vil de stå uten arbeidsplass dersom honorarene presses så mye opp at vi brekker nakken økonomisk og må melde oppbud. Vi er avhengige av hverandre, særlig i tiden fram til bransjen kommer fram til levedyktige modeller for distribusjon av innspilt musikk».

rip2Mange av konsertarrangørene må kjempe for å få folk til de fleste av sine arrangementer – det gjelder også for de tre vi har snakket med. Hvordan klarer de å nå ut til sine kunder? Tove er raskt på pletten, «Vi har nylig opprettet en egen mediegruppe. Plakatopphenging/skriving tar tid. Vi prøver å få med lokalaviser, men det er dessverre ikke alltid like lett. Facebook er jo fantastisk for å nå flest mulig folk. Vi sender også ut sms før hvert arrangement. Vi har den siste tiden hatt noen veldig flinke hjelpere som lager plakater og flyers for oss», skriver hun og poengterer, «Plakatutviklingen har gått rett til værs! Fra å skrive, klippe og lime og kopiere på gule ark til designede plakater med silketrykk.Vår flinke plakatdesigner Kenneth Apeland vant Norske Konsertarrangørers plakatpris tidligere i år. Vi har også et samarbeid med Porsgrunn videregående skole hvor elevene lager plakater til oss og hvor vi trekker ut 3 vinnere som vi da bruker. Vi hadde nylig en spørreundersøkelse angående hvordan gjestene hørte om konsertene og det var overaskende mange som hadde sett plakater. Selv om det er få steder i denne byen hvor det er lov til å henge opp slike». Dette plakattalentet har ikke gått upåaktet hen – dette har også Musikkflekken oppdaget. Herman forklarer, «Jeg vil si at de fleste tenker for mye «kunst» i fysisk plakatutforming. Effektive plakater har stort og synlig ARTISTENS NAVN, STED og DATO, samt friske farger som skiller seg ut. De er kun en forsterker til øvrig markedsføring, og dersom man skal ha noe håp om at travle mennesker skal snappe opp budskapet på gateplan så kan man ikke gjemme bort salgsbudskapet i kunstnerisk finurlighet. Unntaket er naturligvis dersom du klarer å lage ekstremt kule plakater – slik som våre venner i Friformdesign på Rockeklubben i Porsgrunn er mestre på, med unikt design for hver konsert og serienummerert silketrykk (!)».

Han utdyper også hva deres generelle kommunikasjonskanaler er, «Digitalt er også budskapet viktig, men der er sannsyligheten større for at publikum allerede trykket seg inn til nettstedet av en grunn (etablert interesse) og da kan og bør man være mer subtil. Synlighet er like viktig for oss som alle andre, og har kanskje vært enda viktigere siden vi måtte bygge opp kjennskapen til scenen fra null. Digitalt fokuserer vi på Instagram, Facebook og Snapchat og vår egen hjemmeside. I tillegg sender vi ut epost-nyhetsbrev som av en eller annen grunn aldri går av moten – vi sporer faktisk aller mest billettsalg gjennom vellykkede nyhetsbrev. Fysisk trykker vi månedsvise programplakater og -flyere som distribueres knallhardt rundt i Asker og Bærum siste uke før hvert månedsskifte, i tillegg til at vi henger opp 100-250 plakater for hver enkelt konsert. I forhold til annonsering så plasserer vi utelukkende penger digitalt – hovedsakelig Facebook-ads, men også noe på relevante nettsteder samt Google og sporadiske kanaler. For øvrig er word of mouth og partnerarbeid de viktigste kommunikasjonsverktøyene våre».

Her stiller Musikkflekken seg noe annerledes til promotering enn hovedstadens Oslo Beikmørke. Bjørn foretrekker det fysiske format, men ser ikke helt bort fra digital kommunikasjon, «Det er viktig å annonsere, og jeg må si jeg holder en knapp på den gode, gamle plakaten og løpeseddelen. I disse dager er det dumt å ikke kombinere det med ting som facebook, men det er uansett en langt mer passiv form for promotering – har jeg ikke plakatene klare iallefall et par uker før konserten har jeg ikke gjort jobben min skikkelig. RadiOrakel i toppetasjen på Blitz har også vært et kjærkomment promoteringsverktøy ved gitte anledninger». Han er også glad i konsertplakaten som verktøy, «[Konsertplakaten] betyr vel forsåvidt ingen ting for konsertsuksessen, men jeg syns det er viktig at det henger sammen so to speak. Mange artister, og iallefall innen sjangre som stoner, doom og metall, tar sin egen artwork på alvor og har gjerne en høy kunstnerisk standard på LP’er, t-skjorter og whatnot. Så å kunne supplere en konsert med egenproduserte silketrykksplakater fra trykkeriet på Blitz er helt klart ingen ulempe».

Men – hvem er det som ikke bare ser plakatene og hører lovordene, men som faktisk tar turen opp av sofakroken og inn i konsertmørket? Tove avslører at de som regel frir til de unge, «Plassen er

A7439K Youth occupied building in Oslo norway The building is occupied by the Blitz group

A7439K Youth occupied building in Oslo norway The building is occupied by the Blitz group

den eneste i byen med 18 års aldersgrense. Men publikum varierer veldig. Snittalderen går vesentlig opp når det gjester eldre band». Dette understøttes av Musikkflekken som også frir til de unge, men Herman avslører samtidig at de ser bredere enn det, «Under 18 er også et viktig publikum siden vi har et unikt all ages-tilbud på over halvparten av konsertene våre. I tillegg har «forrige generasjon» gjenoppdaget stedet og sørger for fullt hus når vi setter opp voksne, kjente og sterke navn (Dum Dum Boys, Delillos, Maria Mena, CC Cowboys osv). For å komplettere aldersspennet er vel neste utfordring å nå de som flytter hjem til Bærum igjen etter endt utdanning for å etablere seg.

Bjørn på sin side selger Oslo Beikmørke for alt det er verdt – «I det store og hele folk med en forkjærlighet for tung og mørk musikk. Har du gått Black Sabbath-skolen har du godt av en tur på et Oslo Beikmørke-arrangement»!

Nå er jo Oslo Beikmørke er sjangerkonsept for undergrunnens tyngre musikk og det bekreftes av Bjørn, «Utgangspunktet var som nevnt at vi følte det mangla en blytung og beikmørk bookingruppe i Oslo. Vi føler vi, more or less, har holdt ord – selv om vi har holdt konserter med Maja S.K. Ratkje såvel som amerikanske psykedeliarock-band. Vi må like det, og det må være innenfor rammene for hva vi har definert». Men, de to andre klubbene har kanskje mer spenn i sine program? Helge tar mikken, «Med tanke på målgruppa ligger det i sakens natur at vi skal ha et sterkt tilbud innen populærmusikk i bred forstand. I tillegg fokuserer vi på å rendyrke egne dager i måneden for spesifikke sjangre – metal, klubb, hip hop, folk/rock/country osv. En sjelden gang byr vi også på litteraturkvelder, barnearrangementer og annet». RiP er på sin side en rockeklubb, men Tove skriver, «Vi begynte som en punkrockeklubb, men nye folk kommer til i styret og det er nå veldig mye mer variert musikk. Vi har dog tradisjon for at 17.mai-arrangementet og julekonsertene helst skal være med skaband».

Hva kan da disse klubbene tilby som få andre kan – har de et unikt særpreg? Herman får lov til å åpne, «Muligheten til å se landets heiteste, største og nyeste artister i en mer intim klubbsetting (350 personers kapasitet) enn hva man normalt vil kunne oppleve. Hele bedriftsfilosofien vår gir også en inkluderende, annerledes og hipp stemning og ramme svært få andre kan vise til. I tillegg har vi Bærums beste serveringssted Prammen vegg i vegg, som gjør at du kan kose deg med en deilig middag og spesialimportert amerikansk øl før konsert, og ta deg en ordentlig fest etterpå», skriver han før han avslutter med et ektefølt innsalg av Musikkflekken til våre lesere, «Musikkflekken er kun ti minutter unna Oslo og Drammen med toget, og går hjem igjen til langt på natt. Sjekk ut høstprogrammet og gi Sandvika en sjanse – du kommer ikke til å bli skuffet».

Tove velger å avslutte intervjuet med en beskrivelse av klubbens atmosfære, «Det er aldri bråk hos oss. Hovedsakelig på grunn av musikkinteressen til gjestene. Jeg tror også folk har mer respekt for et sted drevet på dugnad. At vi driver et utested for at de skal ha en plass å gå på konserter. Sort & Blå [lokalet RiP benytter til sine konserter] har kapasitet på 150 gjester. Vi har hatt det meste av norske rockeband, også de største. Alltid hyggelig med små intime scener hvor en kommer tett på artistene».

ripBjørn er langt fra fåmælt når han avslutter sitt innsalg av Oslo Beikmørke med å fortelle litt om hvorfor folk skal gå på deres konserter, «I mine øyne og ører kan en konsert på Blitz, som er venue of choice for Oslo Beikmørke sin del, fort bli en av de beste konsertopplevelsene i denne byen; med fet PA, superfine folk og et hus som setter en annerledes ramme rundt det hele. Det er gledelig å se at ballen så smått har begynt å rulle og at Oslo Beikmørke er et navn flere nå har fått med seg. Målet bør jo være at en konsert i regi av Oslo Beikmørke er verdt en tur i seg selv, og at flere således kan få med seg fete band de ikke nødvendigvis har hørt om før». Han er dog ikke ferdig med denne prekenen og fortsetter med å prate om hva de kan tilby som få andre kan, «Å kunne arrangere konserter på Blitz gjør at vi kan være et svært billig alternativ til resten av Oslo: ingen tar ut lønn og det er ingen enorme driftsutgifter å snakke om. Det er heller aldri noen aldersgrense på arrangementene – to ting jeg føler er viktig å holde fast ved for vår del. Og skulle det være noen stonerdoomband der ute: vi har sinnsykt god vegetarmat til dere.» Han avslutter med å selge inn høstens festival Svart Oktober med en kjapp one-liner: «Drikk mye vann, vær måteholden med sterk sprit og pell deg på Svart Oktober festival 23. og 24. oktober».

..og helt til sist..

Da er intervjuene egentlig over, men vi klarer ikke sette punktum uten å høre med disse tre ildsjelene om hva de liker for tiden. De er ikke seine med å svare og som vanlig spør vi dem først hva de hører på for tiden. «Jeg har akkurat oppdaga australske Horsehunter – sinsykt fett!», jubler Bjørn, mens Tove forteller om at i hennes hjem deles platespilleren med husbonden og dermed hører på det «mannen i huset spiller for tiden; alt fra Frank Znort Quartet til Kaare & the Cavemen, pluss litt punk og hardcore». Herman svarer raskt og enkelt, «Circa Survive«, mens han viser bredden i sin platesamling når han forteller om sine favorittalbum gjennom tidene, «Iron Maidens Seventh Son of a Seventh Son, Kanye Wests My Beautiful Dark Twisted Fantasy og Susanne Sundførs The Brothel«. Tove er ikke tvil og melder at Dropkick Murphys har vunnet hennes hjerte med plata Blackout. Bjørn avslører at det «ikke funker sånn i hodet mitt, så jeg får heller si Swans«.

Men – hvordan startet platesamlingene deres? Tove minnes, «Mitt første album ble kjøpt på byens, den gang, eneste platebutikk Cudrio. Det var Jim Steinmans Bad For Good». Herman er brutalt ærlig i sitt svar, «Vokste opp med pappas platesamling. Det første kjøpet jeg gjorde selv var en maxisingel med «Who Let The Dogs Out». Smakssansen gikk heldigvis raskt oppover derfra». Den samme ærligheten kan kjennes på i Bjørns ord, «Jeg dropper å si at det var Hysteria med Def Leppard og hopper heller rett over til …And Justice For All med Metallica«.

Så – hvilken lyd preger deres lørdagskvelder og søndagsmorgener? Herman er i festhumør og starter kvelden med Åge Aleksandersens «Levva Livet» og AC/DCs «Thunderstruck» og den avsluttes ikke før man hører tonene av alltid glade «Grease Lightnin'» fra filmen av samme navn. Helgen avsluttes nært frelsende med Ry Cooders magiske lydspor til filmen Paris, Texas og Bon Ivers album av samme navn. Bjørn bor dog i storbyen og det fortelles kanskje gjennom hans svar om lørdagskvelden, «På lørdagskvelden er jeg på konsert». På søndagen tar han dog en hviledag, «Da setter jeg på Sigur Ros. Lavt». Dermed får Tove siste ord og det bruker hun godt. Etter å ha gitt lørdagskvelden til DistillersSing Sing Death House, bruker hun kun et ord til å beskrive sin søndag, «Thåstrøm«.

 

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.