Scroll To Top

Hør og lær!

El Cuero - "Souls Under Red Light"

Plater 25. september 2015
Karakter

Jeg sov i klassen når El Cuero først tok grep om den norske skolen i americana og roots; jeg var for opptatt av doom og mørk metall. Når de nå er tilbake med sitt nye album Souls Under Red Light, sitter jeg nærmere kateteret og er lydhør. Jeg angrer ikke et sekund – årets pensum er en real «rysare». El Cuero gir med sitt nye album den norske platebransjen et realt spark der det gjør mest vondt; «det finnes lite gitarrock i landet for tiden»? Yeah, sure!

Platas første spor «I’m Always Scared» er kun en liten aperitif å regne; men likefullt inneholder den alt albumet har å by på. Som en lekker teaser viser den frem et sultent band breddfullt av åpne hjertekamre, larmende gitarer, lekre melodier og et drønn av dimensjoner. Her føler jeg de er et mer elektrisk Jayhawks, men med en egen snert i refrengene som drar inn i syttitallets gitareksesser der amerikanerne skuer mot seksitalets harmonivokaler.

Vi ser allerede ut til å hugge inn i hovedretten på «While Our Life Goes By». Andresporet er en seks minutter lang låt som fråder av elektrisk driv og med en helsikes flott melodi som gir meg assosiasjoner til et Hellbillies som synger på engelsk. Likevel er det noe særegent over det, men det skulle kanskje bare mangle at El Cuero har i seg etter en karriere som favner fem album, historier av alle slag, utsolgte hus og en rekke sideprosjekter som tydelig har gitt næring til dette albumet. Låta toppes med en helsikes nydelig gitarsolo som gir meg frysninger, flirende minner om «Cortez The Killer» og desperasjon i blikket – den er i helspenn og farlig.

Albumet er dog såvidt bare i gang; El Cuero har et godt grep om det meste av rockhistorien og på «The King Of Yesterday» makter bandet å nesten gi meg en følelse av «California Dreaming» i refrenget. Denne stadige bruken av assosiasjoner gir meg ikke en følelse av kopisme, men heller rendyrket kjærleik for fortida. El Cuero rehabiliterer tidligere tider, river ideene ned i sine enkelte bestanddeler og som et legosett bygger de melodiene opp igjen, men nå i sitt eget bilde. Et godt eksempel er særlig «For A Girl Like You» hvor man vet de røde trådene er der, men som man likevel ikke får helt tak i. Monica Heldal tar turen innom for å hjelpe sine gode venner og denne duetten blir et tidløst og tilbakelent perlespor som både knurrer og flørter – gjerne samtidig.

Bandet har gjerne blitt kalt americana, men selv hører jeg like mye av den amerikanske intellektrocken med utøvere som Cracker og Warren Zevon – hør bare på den elektriske tenningen man får av «Up In Smoke» som lukter mer av asfalt enn av prærie. Det hjelper vel også at gitarene til Brynjar Takle Ohr og Øyvind Blomstrøm smaker like mye av Neil Young som gitarene til Built To Spills Doug Martsch gjør det.

For Souls Under Red Light er mer enn både band og melodier; det er et suverent helstøpt sound! Fra det travelt tilbakelente trommespillet til Håvard Takle Ohr og de smakfullt diskre bassfingrene til Tommy Reite og opp til frontlinjas gitarer og Brynjars historier låter det fortreffelig. Produsent Bjarte Lund Rolland fra Kvelertak har lenge hatt lyst til å jobbe med El Cuero og når han får mulighet til det, så gjør han det skikkelig! Det er en nerve i hver note på dette albumet – det er breddfullt av følelser, torden og lidenskapelig desperasjon.

Denne desperasjonen kommer godt til syne på det åtte minutter lange sporet «Looking Out For My Love»; et spor som får meg til å tenke på solnedganger, amerikansk vestkyst og «Hotel California». Den selvsikre stilgangen til band som Eagles i det amerikanske musikkmiljøet på syttitallet kommer til overflaten også her. Bandet har sydd en vakker melodi rundt reint ramsalte gitarløp som får gåsehuden til å fryde seg – slike spor blir det gode konserter av.

«Too Late To Go Back» åpner slutten på plata og er en refrengrik gladlåt som står litt på siden av albumets andre spor så langt. Her hører jeg mer av countryrocken enn på flere av de andre sporene. Langt bak i refrengets harmonier mener jeg å skimte The Flying Burrito Brothers, men det kan hende jeg tar feil. Uansett – de sporer snart av i nesten kaotisk gitarlek og alle rockhjerter bør fryde seg. Albumets nest siste låt, «I Can See The Water» er en overraskende stillfaren låt og den med mest country twang på plata. Her kommer bandets arv fra americana tydelig til syne i melodi, koringer og instrumentering. I måten låta står frem på synes jeg å høre essensen av den norske hjertelandsrocken som den blir fremført av såvidt forskjellige orkestre som Orango og The International Tussler Society.

Men, albumet avsluttes med det nesten heseblesende sporet «Who Watches The Watchmen»; nesten antitesen av åpningsporets tilbakelente glede. Bandet slår den siste spikeren i kista med et driv som savner sitt sidestykke på albumet. Dette er et rasende El Cuero som slår i alle retninger, og som en panservogn blåser den over alle hindringer i sin ferd fremover. Det føles kanskje noe ensidig i forhold til storparten av albumets spor, men dets utblåsning føles likevel som et passende punktum.

El Cuero er jaggu meg tilbake; er du klar?

[Souls Under Red Light er tilgjengelig fra 2.oktober]

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.