Forhekset av Høstsabbaten!

Jeg hadde store forventninger til årets Høstsabbat etter fjorårets suksess med eksemplariske konserter fra både utenlandske såvel som norske band. Hvem skulle tro at man kunne toppe konserter med bl.a. Yob, Årabrot og Monolord på en liten intimfestival på Oslos vestkant? Vel, vi får tro om igjen – Høstsabbaten leverte varene nok en gang!

Denne lille festen er ikke en kommersiell tungvekter i Oslos konsertjungel, men det er kanskje nettopp denne idealistiske stemningen som gjør festivalen til hva den er. Her er det plass til nye fjes fra våre hjemlige garasjer og gutterom så vel som utenlandske band med flere skiver bak seg. I år manglet kanskje trekkplastrene, men til gjengjeld hadde man sydd sammen et program som på flere måter overgikk fjorårets.

Fredag – fem gigs/fem sjangre

Fredagen startet tidlig; så tidlig at jeg ikke rakk opp tidsnok for å se Captain Kill på den lille klubbscenen. Men, jeg fikk heldigvis med meg nederlandske Death Alley. I utgangspunktet hadde jeg ikke høye forventninger til konserten, men det ble raskt slått til skamme da bandet leverte et sett breddfullt av rock´n´roll, brede flir og godt humør. Bandet har lagt sitt lydbilde midt mellom europeisk protometal som Horisont og Kadavar og amerikanske rockere som The Shrine og Lecherous Gaze. De gikk høyt ut og fikk et lite, men fornøyd publikum med seg nesten umiddelbart – mye takket være den særdeles sjarmerende vokalisten Douwe Truijens som regelrett rocket seg inn i våre hjerter. Bassist Dennis Duijnhouwer var ikke langt bak sin makker og sammen med Ming Boyer på trommer var trekløveret et fandenivoldsk energisk skue. Gitarist Oeds Beydals var noe mer tilbakelent, men han leverte stadig fetere gitarlinjer og rå riff utover i konserten. Deres egne låter utgjorde størstedelen av settet, men deres cover av «Motorhead» ble raskt gitt en nederlandsk drakt og føltes særs velkommen av det entusiastiske publikummet.

Festivalen hadde fått en god start, men på Høstsabbaten er det ikke tid til å hvile. Med to scener som kjører annenhver konsert er det bare tid til å kjøpe en øl og litt merchandise før neste konsert tar til. Første band ut på hovedscenen var norske MoE og det var et band jeg var særlig interessert i etter at det gikk opp for meg at de var del av Årabrot på fjorårets legendariske konsert. Det skulle vise seg at de ikke er dårligere på egenhånd for deres sett var en overbevisende forestilling som bekrefter at norsk industri fungerer utmerket som rock – hør bare på lyden av før nevnte Årabrot og Noxagt. Men, over til MoE. Hovedpersonen var en av helgas beste frontfigurer; makan til fremtoning i fargerik kjole, hekseblikk og monsterstemme skal man lete lenge etter. Når man mikser dette med en monsterbass og en «vagging» på scenen som drar mine assosiasjoner til både zombies og gjenferdet i den japanske klassikeren Ringu, vel, da forstår man kanskje at MoE ikke er særlig mainstream. Jeg kjenner ikke særlig til bandet, men deres miks av industrimetal, seig sludge og effektiv hardcore pønk er ganske smakfull og man merker raskt at dette vil man ha mer av.

Det neste bandet hadde jeg høye forventninger til; Spelljammer har på plate noe av den samme seige intensiteten som sine landsmenn i Monolord. Men, det skulle vise seg at den svenske trioen låt langt mer psykedelisk og jammende enn jeg hadde forventet meg. Det gjorde egentlig ingenting, da settet ble en deilig drømmende affære. De føltes dog nesten litt sjenerte og fanget meg likevel ikke helt som de foregående orkestrene hadde gjort. Men, alt i alt er likevel mye gjort med låter som «Aun´s Mountain» fra albumet Vol. II. Noen låter var dog også fra det kommende albumet og det er disse jeg følte hadde den sterkest psykedeliske følelsen.

Høstsabbaten var såvidt i gang, men man hadde allerede vært innom tre svært forskjellige sjangre. Denne tilnærmingen til heavy music er forfriskende og gir etter min mening Høstsabbaten ett ekstra gir til fordel for flere av sine større konkurrenter som ofte føles mer sjangertro. Det skulle også vise seg at vi ikke var ferdig med sjangerbyttet denne kvelden – nå sto nemlig amerikanske JOY på scenen.

Deres album Under The Spell of Joy er et tidsriktig retro dokument inspirert av det amerikanske 60- og 70-talet. Men, i tillegg til å ane tråder fra MC5 og Grand Funk Railroad kunne man også høre at inspirasjonene hadde blitt filtrert gjennom samtidens California. I det bandet blåste ut i den ene gitareksessen etter den andre og spilte på alle stereotyper vi har av amerikanske selvsikkerhet, kunne man ane broderskapet til orkestre som Earthless og Harsh Toke. Det var bare to ting man kunne gjøre; enten å la seg gledelig overmanne av det overveldende og hektiske lydbildet til bandet eller å få nok av det hele. Jeg var en av førstnevnte gruppe, men de som etter hvert fikk nok av bandets glødende eksplosjoner ble nok glad for at de fant frem til mer tilbakelente spor som «Confusion».

Jeg begynte å merke at kreftene sakte ebbet ut; fredagens helgetimer får ikke slippe fri fra hverdagens ansvar og man er tidvis på overtid. Men, jeg ville ikke gå hjem riktig enda. Jeg kunne ikke kapitulere før jeg hadde sett svenske Yuri Gagarin på klubbscenen. Dette skulle bli en snodig opplevelse fra et band som viste seg fra sin beste side, men som jeg føler var uheldig med lydbildet den første halvdelen av settet. Deres space rock har en herlig vri av stoner rockens skjødesløshet over seg, men med et sterkt blikk mot kosmos og krautrockens reiselyst. Dette fikk de ut med glede denne kvelden i det de dro gjennom spor som «Sonic Invasion» og «Oblivion», og da lyden plutselig satt som den skulle gikk konserten fra å være god til helt fantastisk i løpet av sekunder. Et overbevisende møte med ett av nordens beste utøvere innen hard rock.

Virus hadde enda ikke gått på scenen, men jeg hadde ikke mer å gi. Kroppen hadde fått nok og dermed valgte jeg å legge inn årene og i stedet samle krefter til morgendagens maraton. Hadde jeg visst at det var bandets siste konsert hadde kanskje valget falt seg annerledes, men morgendagen skulle like fullt bli en bukett av opplevelser.

Lørdag – sabbatens høytime!

Ocean Dweller gikk først på scenen denne dagen og med flere foran scenen enn for Captain Kill dagen før. Selv rakk jeg ikke frem i tide, men falt inn i klubbmørket kun sekunder før Black Moon Circle satt i gang med sitt sett. Det norske trekløveret hadde for anledningen fått med seg Scott «Dr. Space» Heller som til daglig er medlem av smått fantastiske Øresund Space Collective. Han har også deltatt på noen av bandets album og falt raskt på plass i bandets lydbilde. Selv hadde jeg før konserten ikke særlig kjennskap til bandet, men etter hvert som de strekker låtene sine og farer gjennom et drømmende gitarlandskap tar jeg meg i å ønske meg mer; mye mer. I det de introduserer «Andromeda» fra sitt andre album med ordene, «vi snakkes om femten minutter» er jeg frelst og resten av konserten er gåsehudfremkallende i all sin enkle kompleksitet.

Buckaduzz var neste band ut på scenen og du, som jeg gjorde, stusser kanskje over akkurat det navnet? Jeg hadde aldri hørt om bandet før, men det viste seg at dette var en liten gjenforening av et band som hadde lagt opp for flere år siden. Om man ser noe mer til bandet fremover er usikkert – noen fortalte meg at dette var en one-off happening. Det hadde dog vært ønskelig da bandets univers låt som en miks av atmosfæriske stemninger manet frem fra Pink Floyds blodårer til den mørkeste sludge metal; gjerne i en og samme låt. Medlemmenes kvaliteter har dog ikke slått seg til ro med dette bandet da medlemmer fra nyere orkestre som Spectral Haze og Hymn sto på scenen denne kvelden. Alt i alt – et spennende one-night stand!

Faustcoven sto for tur på klubbscenen, men jeg måtte ta et strategisk valg da vi knapt var halvveis og sulten gjorde seg gjeldende. Dermed ble bandets old-school black metal ofret til fordel for hamburger og dagslys. Men, jeg skulle ikke angre – en kort time senere begynte et sant maraton av hard lyd. Først ut var svenske New Keepers Of The Water Towers.

Jeg har hatt lyst til å se dette bandet siden de spilte på Roadburnfestivalen for noen år siden. Da misset jeg de dessverre, men denne gangen var det ingenting som sto i veien for at jeg skulle se deres progressive folk rock. Vel, det er kanskje en snodig kategorisering, for det er egentlig ikke dette de spiller. De er et vanskelig band å båssette, men med et sound som både er nysgjerrig og konkret føler jeg de har funnet seg et sete midt mellom sine landsmenn i My Brother The Wind og Opeth. Nå begynte også publikum å finne veien ned i mørket og dette var vel en av kveldens best besøkte konserter så langt denne lørdagen.

Jeg har vært så heldig å få sett Hymn flere ganger på tigerstadens klubbscener, men det har vært som support for amerikanske band som Eagle Twin på Sub Scene og Windhand på Revolver. Når jeg anmeldte sistnevnte konsert var jeg trygg på at de ikke ville skinne sterkere enn sine amerikanske venner, men denne helgen var det få som hadde noe å stille opp med mot duoen. De hadde allerede spilt en konsert denne kvelden, men det kunne man ikke se på dem i det de stilte seg opp face to face på den lille klubbscenen. I det slår seg løs og rent ut overmanner publikum blir jeg målløs over det brutale lydbildet de klarer å meisle ut av instrumentene sine. Med kun et trommesett, en gitar og et brøl skaper de større avenyer enn de aller fleste andre bandene denne kvelden. Riktig nok ofres et variert lydbilde til fordel for metallmørkets lidenskap for riff og repetisjon, men i dette angrepet finner man likevel detaljer og særpreg som bidrar til at man blir enda dypere ned i riffriket til duoen. Dette ble utvilsomt en av festivalens aller beste øyeblikk og var nok grunnen til at jeg ikke helt fant igjen rockefoten min før Age Of Taurus var nesten ferdig med sitt sett en time senere.

Denne britiske kvartetten har vært aktuelle i noen år allerede med sitt album Desperate Souls Of Tortured Times, men det er først nå de har rukket å besøke våre breddegrader. I det de går på scenen er det knapt ti mennesker i salen og jeg frykter en katastrofe. Men, britene er erfarne nok til å i stedet gyve løs på førstelåta og snart har publikum funnet veien frem til scenekanten. De har en tilstedeværelse og et lydbilde som minner meg om deres landsmenn i Orange Goblin; her finnes det lite snev av originalitet, men hva gjør vel det når dette tomrommet er fylt opp av en kjærleik til den britiske musikkarven etter Iron Maiden og Thin Lizzy? Størstedelen av deres sett er tuftet på deres debut, men vi får også høre «The Walls Have Ears» som en liten teaser fra deres neste album som tydeligvis er rett rundt hjørnet. Hvis den er et signal på det albumets kvaliteter, har vi noe godt i vente. I det de går av scenen, er det med smil om leppene på både band og publikum. Arbeidsrock, indeed!

Siste band ut på klubbscenen dette året er svenske The Graviators. De følger opp britenes heavy metal med sin egen form for stoner rock; injisert med store doser av doom. Der Age Of Taurus er et nytt bekjentskap i arverekken til britisk heavy metal, aner jeg det samme for den svenske arverekken dette bandet som både låner av Graveyard så vel som Abramis Brama og Burning Saviours. Det gjør ingenting – litt inspirasjon trenger de aller fleste. Det viktige er at disse ikke overtar for bandets egen identitet. Det skjer ikke hos Graviators; konserten er preget av bandets vilje og sjarm gjennom settet og det spøkes både fra scene og i sal. Når man i tillegg blir servert godlåter som «Leif’s last Breath/Dance Of The Valkyrie» er mye gjort og med et band som virkelig kjenner sitt håndverk, er veien kort til brede flir og headbanging.

Høstsabbaten nærmet seg sin avslutning med elektriske stormskritt, og man behøvde en real rock’n’roll seremoni til å avslutte årets festival. Hva er vel da bedre enn å hente inn Belzebongs instrumentale stoner doom? Jeg hadde ikke kjennskap til dette polske bandet før festivalen tok til, men trykker de nå hardt til mitt hjerte for maken til monumental monsterlyd er det lenge siden jeg har hørt. De kan gjerne settes i samme klasserom som amerikanske Bongripper da de deler en lidenskap for det repetetive riff. Denne kvelden er scenen opplyst i grønt med bandets frontlinje som headbanger i unisont samspill med sitt publikum. Jeg føler jeg blir rent ut overveldet av deres intensitet og oppslukende dedikasjon til riffet. Jeg merker jeg mister taket i min journalistiske tilnærming og i det jeg faser ut i ren avgudsdyrkelse, ser jeg publikum for første gang falle ut i dans rundt meg. Høstsabbatens klimaks er over oss!

Men, alle gode ting kommer til en ende – så også Belzebongs sett denne kvelden. I det de går av scenen og det inviteres til after-party på klubben takker jeg for meg og rusler gjennom tigerstadens nattesgater med en tanke i hodet: «Hvordan skal de klare å toppe dette til neste år?».