Scroll To Top

Desertfest Antwerp: ørkenrockens høstfest!

Konserter 15. oktober 2015

På scenen står noen av ørkenrockens stormestre og kronprinser og i parken drikkes det øl, flires og røykes jazztobakk. Det er invitert til festlig lag i Antwerp og Panorama tok seg tid til å besøke en av kontinentets bedre nisjefestivaler.

Desertfest har blitt et begrep i den europeiske hardrocken og festivalen har nå etablert seg i flere europeiske storbyer. Fra før har den bidratt til vårgleden i klubbmørket i Berlin og London – nå har ørkenrocken også fått etablert en seremoni i det europeiske høstmørket. Det var i år andre gang festivalen ble arrangert på klubbsenteret Trix Muziekcentrum i Antwerpen og flere av dens barnesykdommer fra fjoråret hadde blitt ryddet unna. Det var aldri køer på festivalen – bortsett fra foran scenen der det tross alt skal være trengsel og god stemning – og både øl, mat og merchandise var lett å få tak på.

Desertfest Antwerp blir arrangert i Trix Muziekcentrum rett utenfor byens travle gater og består av tre scener av forskjellig størrelse. Under festivalen ble hovedscenen kalt Desert Stage og dens kubistiske form føles nesten litt feil. Det føler man kun til lyset slukkes og bandene går på – dens svake helling gir perfekt utsyk for alle til stede, mens et godt ventilasjonsanlegg aldri gjør luften kvelende tung. Det er dessverre ikke tilfelle for den mellomste Canyon Stage som er et klassisk klubblokale med lavt tak og baren i bakkant. Under de best besøkte konsertene denne kvelden ble det veldig varmt og ikke alle får sett like mye av scenen. Det er dog bare barnematen i forhold til hvor lav scenen på den tredje scenen er. Vulture Stage står kun fem centimeter over salen og da sier det seg selv at publikum ofte går i ett med bandene på scenen. Dette er dog ikke særlig problematisk – man klarer som regel å finne seg en god plass – og stemningen er nestekjærlig hele helgen. Det beste arrangementsgrepet man dog har tatt med Desertfest er det lille parkområdet utenfor lokalets bakside. Et stort tre står i sentrum av området og rundt dette har man plassert en god håndfull med vogner hvor det selges alskens drinker, kjøttfulle burgere, vegetarianske retter, indisk mat og kaffe med noko attåt. Her samles folket mellom konserter og i hvileskjær i løpet av dagenes ofte travle program.

Fredag; svensk triumfferd

I det vi ankom Trix den første kvelden på festivalen hørte vi Planet of Zeus gjøre seg ferdig som første band ut på Vulture Stage denne helgen; det låt lovende og allerede nå var konsertene godt besøkt. Det var også tilfelle på konserten til Psychonaut på Canyon Stage – deres miks av røff og rein vokal gir meg en følelse av å låne øre til europeisk sludge metal. Jeg får ikke helt rockfoten i gang – det ble for rufsete og likegyldig til at jeg klarer å kaste meg inn i dansen. Derfor trekker jeg heller ut på Trix’ balkong og drikker den første av mange snitt med Brugs Wit.

df monolordRockefoten får heldigvis ikke hvile lenge – for en time senere går svenske Monolord ut på hovedscenen. Det er dermed de som skal åpne festivalen på alvor og det gjør de så til de grader at man raskt drar på seg både nakkesleng og gåsehud. I det de gyver løs med «Cursing The One» fra fjorårets album Vaenir er det mye som tyder på at dette bandet definitivt er ett av de mest spennende i europeisk doom metal for tiden. De har en egen evne til å banke riffene sine inn i sjølve ryggmargen på alle til stede og denne kvelden låt det både monumentalt, episk og gatesmart av Monolord. Når de i tillegg topper konserten med sitt episke spor «Empress Rising» er det ikke mer å si – dette ble fredagens absolutte høydepunkt! [5/6]

Kveldens høydepunkt? Ja, dessverre ble det aldri særlig grunn til å juble for undertegnede denne kvelden. La det dog være sagt at alle konsertene ble bejublet fra salen, men de traff verken hjerterøtter eller rockefot på denne anmelderen. Jeg synes The Machine har mye for seg på plate og hadde hørt at mange hadde høye forventninger til deres sett denne kvelden. Jeg ga de en sjanse, men i mine ører låt deres sett heller ganske feil. Deres tekniske kapasiteter er utvilsomt til stede, men flere av låtene når ikke gjennom denne kvelden – minner meg heller om Placebo og Skunk Anansie – og med en vokalist som låter som en slapp indierocker blir det aldri magi fra scenekanten. De avslutter dog sterkt med «New Shit Has Come To Light» som gir meg følelsen av hva de kan låte som når de treffer blink. [4/6]

På hovedscenen gikk Moon Duo på med sin psykedeliske rock og en backdrop som ikke sto tilbake for noen denne helgen. De spilte storveis, men heller ikke de maktet å nå meg fra scenekanten. Deres lydbilde gir meg følelsen av å høre på Lee & Nancy hvis den duoen hadde blitt oppgradert til et moderne rockbilde og deres beste låter er også veldig gode. Men, som med mye psykedelisk rock av denne typen, blir det ofte ensidig og anonymt. Låtene står ikke frem for egen maskin – det blir i stedet sauset sammen til en stuing. [4.5/6]

Jeg var dog kjempklar for å la meg forføre av østblokkens Stoned Jesus. Deres siste album The Harvest har noen av de beste knockoutene jeg har hørt fra europeisk stonerrock den siste tiden og i tillegg har bandet også noen deilige «klassikere» som «I’m The Mountain» og «Bright Like The Morning». Det skulle dessverre vise seg at de var langt fra toppform da de ikke hadde med seg sin trommeslager Viktor, men måtte hyre inn en gjestetrommeslager. Det faktum at Viktor hadde blitt fråstjålet sitt pass medførte at de dermed hadde et begrenset antall låter de kunne spille. Jeg syntes også at de var for keitete, ufokusert og rett ut utrent med tanke på hva jeg har hørt av de på plate – en gedigen skuffelse. Men den ble også gjenstand for festens første moshpit bestående av et publikum som godt kjente til bandets output. [3.5/6]

Siste band ut på hovedscenen denne kvelden klarte heller ikke bøte helt på «skaden». Dozer er et band som skapte seg et lite krypinn midt mellom nittitallets stonerrock og nu-metal og er reindyrket underholdningsrock. Det funker for et tydelig sulteforet publikum som sluker alt bandet gir fra seg og de er det nærmeste jeg kommer rockfot etter Monolord denne kvelden. Mimrestunden fra nittitallets ungdomsår gir bandet litt drahjelp, men det er gitarist Tommy Holappa som er det virkelige trekkplasteret denne kvelden. Med mimikk og fakter av en annen verden leverer han riff og røft driv av klasse. På dette legger resten av bandet sine låter og på det beste, som «Rings of Saturn», er det virkelig trivelig i den store salen. [4/6]

Lørdag; store overraskelser og favorittseire!

Jeg hadde blitt skuffet på festivalens innledende dag, men lørdagens program var sterkere på papiret – det skulle vise seg at det også var bedre i levende live. Denne kvelden ble jeg både overrasket df belzebongav nye bekjentskaper og overbevist av favoritter. Først ut var bandet som hadde avsluttet årets Høstsabbat – polske Belzebong – og det ble en like god opplevelse denne ettermiddagen. Den fåmælte kvartetten åpnet med feedback før de hever gitarene sine og viser at de på baksiden hadde teipet et mantra publikum virkelig satte pris på, «SMOKE WEED NOW!!», som la grunnsteinen for timen som fulgte. Musikken til Belzebong er instrumental stoner doom og det forteller deg kanskje at det her gjaldt å skalke lukene, sette nakken til headbanging og droppe ut av øyeblikket. Bandet ble badet i grønt, sumpaktig lys mens backdropen viser en film fra sekstitallets horrorsjanger og bandet gis en joint av publikum som de puffer lystig på mellom to seige spor. Deres blytunge lydbilde maner hele publikum inn i en døsig nakkedans, kun avbrutt av en liten pause i det en gitarreim ryker. Mens den teipes opp får vi en kortfattet og tilsynelatende ad/hoc duett for gitar og trommer som viser hvor lett de skaper sine deilige riff.

I det de går av scenen etter å ha spilt ti minutter lenger enn planlagt, tar jeg meg i å sammenligne polakkene med amerikanske Bongripper og nederlandske Toner Low. Lidenskapen for riffets enkle detaljer ofres tilsynelatende for låtstrukturer og melodier, men ved nærmere ettersyn åpner det seg en hel liten verden av opplevelser og bidrar til virkelig å sette standard for det som måtte følge denne dagen. [5/6]

df monomythNå hadde vi endelig kommet i gang og etter en pause med pils i parken bar det rakt inn i hovedsalen igjen – denne gangen for å skue på ett av de, for meg, ukjente bandene denne kvelden. Monomyth er et band som låter like mye av Motorpsychos nittitall som samtidig stonerrock ispedd enkelte grep fra krautrocken. Jeg tar meg i å drømme meg vekk flere ganger i løpet av bandets konsert som drives frem av de tydelige trommene til Sander Evers. Rundt han samler bandet sine gitarer, tangenter og effektpedaler og resultatet blir et band som låter både stilrent, kaotisk og tungt til stede på en og samme tid. Et spor som «6EQUJ5» blir da en regelrett reise ut i rommet; fra et taktfast og nysgjerrig løp til et stormløp av dimensjoner; gitarvegger, tordentrommer og tangentskrik. Gåsehuden kriblet, fliret satt løst og nakken truet med å streike – Monomyth forlot scenen med et publikum i lidenskapelig transe. [6/6]

Dagen hadde begynt veldig bra, og det så ikke ut til å ta noen ende. Tredje band ut på hovedscenen denne kvelden var svenske Greenleaf med den karismatiske Tommy Hoppala på gitar og mimikk. Hans riff og låter var fundamentet for et heltent band som forsøkte mane publikum inn i feststemning. Det klarte de også etter hvert – mye takket være en av helgas definitivt beste frontmenn i Arvid Jonsson. Han pisket folket i gang med call-and-response og god blues mens bandet drønnet rundt ham. En av de bedre stonerrockkonsertene på festivalen. [4.5/6]

Dette året sto tydeligvis i den instrumentale rockens tegn, for dagens fjerde konsert ble den tredje uten noen vokalist på scenen. Det trenger man heller ikke hvis man snakker om danske Causa Sui. Firkløveret låter like mye av psykedelisk jazz som det gjør av stoner rock – det resulterer i ett av de friskeste innslagene i løpet av festivalen. Deres krumspring på plate kan like gjerne smake av Miles Davis og Sunburned Hand Of The Man som det gjør av Kyuss og Motorpsycho og jeg var spent på om de ville låte like interessant i levende live. Jeg skulle ikke bli skuffet.

Fra de gyver løs på «Homage» som andrespor er jeg i tilnærmet ekstase; de gnistrer fra scenekanten og spiller på alle grepene de er kjent for. Canyon Stage er straks nesten breddfull av et lydhørt publikum og bandet skuffer ikke – i stedet bender og vender de på låtene sine og drar veksler på hele rockhistorien. Når vi i tillegg får høre ett spor fra deres neste album får man også høre et Causa Sui som har gjort jazz og rock til et og samme vesen; her leikes det like mye som det rockes og man gleder seg virkelig til fortsettelsen. [6/6]

Det kan være «vanskelig» å gå på festivaler. Etter store opplevelser, som Monomyth og Causa Sui hadde gitt meg denne kvelden, kan det være vanskelig å omstille seg til neste orkester. Man når etdf causa sui metningspunkt for hva som kan fordøyes og man blir overivrig av det som man nettopp har sett. Dette skjedde for meg denne kvelden da jeg vandret i lykkerus fra Causa Suis overskudd av glede og spillelyst til Earths repetetive droneblues. Det ble veldig tungt og tilbakelent og Dylan Carlson manet både salen, bandet og seg selv inn i stadig mer mollstemte sirkler av djupe trommer og elektrisk gitar. Men, låter som «Badger’s Bane» og «Old Black» er også særdeles vakre og inne i all elektrisiteten kan man høre countrymusikkens melodilinjer. Earth var etter min mening et noe pussig valg av headliner denne kvelden – mange var slitne etter en lang dag i ørkenrockens tegn – men likefullt fulgte klangen av Earth oss ut av Trix og ned langs de belgiske gatene. [5/5]

Søndag; nykommerens knockout!

Jeg hadde gledet meg til denne dagen; ikke bare skulle jeg få se danske Papir som ga meg en skjellsettende opplevelse på fjorårets Roadburn, men jeg skulle også endelig få se svenske Siena Root og australske Child. Først ut var dog Glowsun som jeg først kun hadde såvidt hørt på, men da alltid med et overrasket smil om munnen. De fremsto som arbeidsrockere; mer bluesrock enn prog. Men, de spilte frem et lydbilde som ikke hadde føltes helt feil i sammenheng med flere av deres samtidige ørkenrockere på kontinentet. De ga mye, men det føltes bittelitt innstudert – særlig sett i sammenligning med gårsdagens højdare. Bl.a. ble det små kollisjoner på enkelte temaskifter som føltes kronglete. Men, med låter som «Dragon Witch» blir det heller aldri feil – de har et interessant uttrykk som både er hardtslående og tilbakelent. [4/5]

Papir skulle etter hvert gå på scenen på Canyon Stage og det skulle dessverre vise seg å ikke bli en like monumental affære som sist gang jeg så de på Roadburnfestivalen. Jeg sto kanskje litt kronglete til på høyresiden av salen, men det var på den plassen jeg hadde fått hakeslepp under Causa Suis sett dagen før. Deres danske stallkompiser fant veien ut over scenekanten, mens Papir i stedet føltes litt introvert denne kvelden og det var heller ikke like mange foran scenen under deres sett. Men, Papir er Papir og deres instrumentelle evner står ikke tilbake for mange. Deres intrikate melodier er mer postrock enn Causa Suis stoner rock, men bandene deler sannsynligvis en forkjærlighet for jazzens nysgjerrighet. Så snart de får opp dampen slår de både hardt og treffsikkert under sin fargerike drakt av stemninger og riff. [5/6]

df siena rootDet skulle vise seg at denne dagen ble flere band ofret til fordel for best mulig plass på neste konsert. Dermed valgte jeg vekk Ufomammuts konsert på hovedscenen til fordel for å få en god plass foran scenen før Siena Root skulle gå på scenen. Jeg har blitt svoren disippel av bandets retro sound og gledet meg ikke rent lite til å se bandet. Det skulle vise seg at jeg ikke skulle vise seg at jeg ville bli skuffet da de ganske raskt tok grep om publikum og leverte en konsert som føltes mer som en publikumsfriende jam session enn en konsert. Det skyldtes kanskje at bandets nye vokalist Samuel Björö ikke helt hadde funnet sin plass i bandet. Det er kanskje ikke rart siden Siena Root ofte føles å ha hatt flere vokalister enn Spinal Tap har hatt trommeslagere. Resten av bandet har en kjemi som føles både humørfylt og engasjert og i løpet av konserten fikk vi strålende oppvisninger av alle i bandet, men det var kanskje tromme/orgel-duetten til Erik Petterson og Love Forsberg som tok pallen denne kvelden. Loves trommestikker og cymbaler står snart i flammer(!) og han introduserer raskt Erik  som tenner på sitt orgel – deretter blåser de av en liten call and response seg i mellom før den karismatiske bassisten Sam Riffer og gitarist Matte Gustavsson kaster seg med i dansen. [6/6]

I det konserten finner sin ende er jeg overbevist om at jeg har sett en av festivalens beste konserter, men vi har knapt fått tatt pusten og en øl før vi vandrer inn på Vulture Stage og blir slått over ende av det jeg i dager etterpå kalte en av mine beste musikkopplevelser noensinne: australske Child!

Den australske trioen ga ut etv fjorårets beste album som, på tross av sitt nærmest okkulte omslag, låt som om hele seksititallets heavy blues hadde fått df childen ansiktsløftning og blitt gitt ut på ny. Å kalle Child for kopister er dog for drøyt – i stedet får man følelsen av å høre lidenskapelig rock’n’roll av et band som utvilsomt har det i seg å ta opp stafettpinnen etter AC/DC. Konserten har tydelig vært sterkt ønsket for et publikum i gledesrus er i fyr og flamme nesten umiddelbart etter første riff. De er tydelig overrasket over responsen og gir desto mer tilbake – konserten blir sådan en elektrisk utladning som farer frem/tilbake mellom scene og sal. Selv skal jeg villig innrømme at jeg tidlig i bandets konsert hadde lagt fra meg min journalistiske distanse til fordel for nakkesleng og gåsehud, men det stopper meg ikke å bli imponert over Mathias Northways talenter som gitarist og vokalist. Han gir meg følelsen av å være en miks av Peter Green fra sekstitallets Fleetwood Mac og syttitallets tyngre gitaress. Men, resten av bandet er heller ikke tapt bak en bås. Michael Lowe på trommer og Jayden Ensor på bass har fanget essensen av powertrioens backline; et stødig og solid fundament for Northways gitar og stemme. [6/6]

Etter denne monumentale utblåsingen var jeg ikke en gang i nærheten av å vurdere Goatsnakes avsluttende sett på hovedscenen – jeg var utmattet etter den siste timen med Child. Dermed endte kvelden utenfor Trix Muziekcentrum med et smil om leppene og forhåpninger om en retur til neste års festival. For det er ingen tvil – Desertfest Antwerp er den kanskje sterkeste ørkenfesten og en forventet gullkalv for alle europeiske stonerrockere!

 

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.