Scroll To Top

Winter is coming!

Reptile Master - "In The Light of a Sinking Sun"

Plater, Videoer 19. oktober 2015
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Noen ganger stemmer det aller meste. Du kjenner sikkert til det; man oppdager et album i platebutikken med et fengslende omslag. Man ser det er utgitt av et plateselskap man «stoler på» og man kjøper det på impuls. Når man kommer hjem og legger skiva på platespilleren og trykker ‘play’, vet man at fallhøyden er stor. Men, man trenger ikke bekymre seg – for ut av høyttalerne strømmer lyd som får deg til å minnes hvorfor du i det hele tatt kjøpte ditt første album, hvorfor du elsker konsertmørket eller hvorfor du i det hele tatt elsker å gå i bandskjorter. In the Light of a Sinking Sun av Reptile Master er et slikt album.

Albumet åpner blytungt med «The Sorcerer’s Weed»; suggererende undergang. Jeg er usikker på om hvordan de to(!) bassistene Rolf Ole Rydeng Jenssen og Nicolay Tufte Østfold deler på vokaljobben, men stemmebruken på dette sporet gir meg i hvert fall klare assosiasjoner til lydbildene av norske MoE og amerikanske Khanate – det låter både besatt og fordømmende. Det repetetive drønnet av bandet gir rockefoten et eget liv og forventningene til resten av albumet heves betraktelig.

I det andresporet «Butcher’s Boogie» slår seg ut av stereoanlegget blir jeg overrasket over bandets utvilsomme kvaliteter. Dette er seig sludge metal som kan dele klasserom med flere av de større gutta (Indian, Thou, etc) hva angår tyngde, men de har også en annen type dybde i sitt uttrykk. Låta veksler mellom bekmørke knockouts og et mistenksomt stalker soundtrack; og med en vokal ikke ulikt noe Eugene Robinson fra Oxbow kunne levert i mindre schizofreniske stunder.

«Verdict» er et av albumets kortere spor, men står selvsagt ikke tilbake for de foregående sporene; det låter virkelig himmelfallen undergang av bandet. Bassistparet leverer spøkelsesaktige brøl, men de legger ikke bassfingrene i mellom, men gir bandets output et ekstra snev av helvetets innerste sirkler ved å fremheve drønnet av Steinar Haugans trommer. På toppen av dette finner vi gitaristene Markus Kjelstrup Andreassen og Øystein Midtgård Johansen og sammen skaper dette femkløveret mer lyd enn de fleste av sine samtidige her hjemme. De senker farten ytterligere med «From Crown to Dagger», men brutaliteten i bandets lydbilde er likefullt til stede. Ei låt er heller aldri en one-trick pony; som på «Butcher’s Boogie» er de heller ikke her redd for å legge seg helt flate og klimpre stille på strengene før de igjen raser mot lytteren som en løpsk nesehorn. På dette sporet er vokalen redusert til klagende hyl i bakkant av bandets rallende torden.

Alt er dog ikke helt perfekt. Jeg forstår ikke hvorfor bandet har lagt to små introduksjoner – «Hekseprosessen I» og «Hekseprosessen II» – som egne spor på albumet. Jeg er glad i slike småsnutter for å sette stemningen før neste låt, men ytterst få fungerer på egne bein. Hadde de blitt satt sammen med sporene de har i hælene, «The Sorcerer’s Weed» og «Moon Ritual», hadde jeg ikke reagert i det minste da disse korte sporene passer fint til bandets sound og har en iboende creepiness jeg liker. Hva angår «Moon Ritual» føler jeg sporet ikke helt lever opp til forventningene bandet har gitt meg. Sporet føles mer som en skisse enn et helstøpt spor, men lovnadene om noe stort ligger der; særlig i riffrittet som preger låtas andre del.

Det avsluttende tittelkuttet, som du kan høre her, er både albumets lengste og mest tilgjengelige spor. Det fanger opp de fleste aspektene ved bandets output og gjøres nesten om til en seig, smygende vals. Et nærmest nakent og dempet gitarparti åpner låta før resten av bandet slår seg tungt ut av høyttalerne. Jeg hører mye av den samme melankolien i Reptile Master som jeg gjør i musikken til f.eks. Hymn. Uttrykket til Tromsøbandet er riktig nok mer detaljert enn duoen Hymn, men de danser begge rundt lidenskapen for det enkle uttrykket og våger å rendyrke dybden i dette – lån bare øre til de siste, såre minuttene av tittelkuttet. Vakkert og repetetivt!

Reptile Master er ikke vitner for medstrøms metall her hjemme; deres sjanger har aldri hatt sitt kommersielle gjennombrudd i Norge. Noe av livskrafta til black metal renner gjennom bandets blodårer, men de låter langt mer av ektefølt ragnarok enn mye norsk svartmetall. Nye festivaler som Høstsabbat og Svart Oktober, og etiketter som Blues For The Red Sun, fanger opp denne undergrunnslyden nå, så fremtiden kan se lys ut for dette nordnorske orkesteret. De har i hvert fall virkelig meldt sin ankomst med dette overflødighetshornet av mørk lyd og tunge riff.

Spill høyt!

[Albumet er tilgjengelig fra 23.oktober fra etiketten Blues For The Red Sun!]

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.