Scroll To Top

Beikmørk oktoberfredag!

Konserter 26. oktober 2015

Det er en mørk høstkveld i det jeg trer inn i Blitz’ domene den tredje kvelden på årets Svart Oktober Fest. Så langt hadde både norske og utenlandske band gjort sitt beste for å skremme livskiten av folk og gi mannen i gata en real nakkesleng med doom og mørke fra bl.a. Ufomammut og Suma. Vel – det er vel en sannhet med modifikasjoner. Som med de to andre høstfestene som har preget hovedstadens undergrunn de siste årene, har man fremdeles ikke funnet sitt kommersielle gjennombrudd. Men, det er vel kanskje heller ikke meningen – å preke for menigheten har vel aldri føltes mer rett og denne kvelden var stemningen veldig god for de som hadde funnet veien til Pilestredet i hovedstaden.

Blitz er et underfundig sted i Oslos utelivsjungel; jeg ble nesten satt ut når jeg gikk inn i lokalet deres. Kafeen er herlig unorsk; dette er et sted som kanskje heller hører hjemme i byer som Berlin eller Amsterdam og derfor der det også spesielt morsomt at de har funnet sin plass her hjemme. Enda artigere er dog tidskoloritten – jeg føler ikke bare at jeg er et annet sted. Når jeg slår meg til ro føler jeg også at jeg er en statist i en film om Pelle og Proffen på åttitallet. Blitz føles både som et museum, en samtidig kafé og en visjon for hvordan mange rockklubber bør se ut.

Vel, nok utelivsanmeldelser – det får vi ta en annen gang. Grunnen til at jeg tar turen til Blitz denne kvelden er for å sjekke ut et av de mest spennende festivaltilbudene i Oslo; Svart Oktober Fest. Denne festen er mørkere enn både Høstsabbaten og Oslo Psych Fest og går djupere ned i undergrunnen for å finne sine aktører. Det klarer de med bravur – alle bandene jeg så denne kvelden ga meg en godfølelse, rockefot og nakkesleng.

Først ut var James Welburn – en duo som sto i gråsonen midt mellom Jesu og Årabrot. Jeg hadde aldri hørt de før, men de fant raskt plassen sin og fikk god applaus for de som hadde møtt opp tidlig denne kvelden. Bandets trommeslager var et godt tilskudd og ga bandets ellers ofte elektroniske, støyende og dronende lydbilde en analog drakt. På sistesporet fikk han også glimre ekstra med eksepsjonell fritt og ledig spill som låt mer av frijazz enn av den industrirocken han tidligere i settet hadde hamret frem som plattform for sin makker. For med bassgitar, effektpedaler og laptop ble det mye lyd å høre fra James Welburn selv. Jeg fikk følelsen av å lytte til en ung Justin Broadrick med hans interesse for støy og eksperimenter i samspill med rockens strukturer.

svart 2Etter et kort sceneskifte var det på tide med et nytt møte – denne gangen finske Morbid Evils. De satt ganske raskt standarden med et blytungt sett som var sludge a la Finland; mørkt og uten håp om lys. Keijo Ninimaa sang som om djevelen selv tok bosted i hans kropp, mens hans gitarriff ble doblet av gitarbrølet til Jan Trygg. Midt mellom de to gitaristene fant vi en hardt arbeidende trommeslager i Timo Niskala; han la opp tungt driv slik doom skal låte, mens gitarene hadde stemt vekk bassbehovet. Konserten endte opp i et repetetivt helvete som virkelig satt skapet på plass – nydelig skremmende på en og samme tid.

Phant var kveldens tredje band på scenen og samtidig det tredje bandet jeg ikke hadde noe kjennskap til. Det ble det dog en endring på – de nesten reiv løs selve fundamentet på Blitz med et sett som støyet, skalv og hylte i all sin inderlighet! Jeg følte lyden tidvis var helt av hengslene, men det gjorde ingenting – de trøkket til med et frontalangrep på det oppmøtte publikum, tre vokalister ga alt i hemningsløse brøl og deres lidenskapelige idealisme skapte et monster av lyd og lys. De hadde visse startvansker med sitt bord av effektpedaler, men når dette ble løst opp i, tok de dog igjen med klangfylt apokalyptisk sludge metal. Jeg føler de har stø kurs inn i bermudatriangelet grensesatt av band som Bongrippers repetisjoner, Izahs lek med elektronikk og Weedeaters vokalhelvete. Uansett – resultatet var svært besnærende og jeg irriterte meg over at de ikke hadde med seg vinylskiver til Blitz denne kvelden. Vel – Bandcamp neste!

Bandcamp er for øvrig stedet jeg først stiftet bekjentskap med kveldens headliner – nederlandske Toner Low. Det var ingen tvil denne kvelden – den nederlandske trioens første besøk til våre svart4breddegrader skulle bli kveldens absolutte høydepunkt. Jeg fikk ikke helt fot for deres konsertuttrykk på fjorårets Desertfest Antwerp, men følte dette kanskje var like mye min dagsform. Derfor var jeg veldig forventningsfull til kveldens konsert og alt av ønsker ble innfridd av et band som var i storform.

De har et ganske distrinkt sound; deres stoner rock fokuserer sterkt på repetisjoner og bassdrønn. Vokalen til Daan er vel strengt tatt mer støyeffekt enn melodier, men sett i lys av bandets nesten instrumentale lydbilde spiller det liten rolle om man ikke skjønner hva gitaristen lirer av seg av strofer. Da er det viktigere at hans gitarøs smelter som hånd i hanske med Mirandas bassriff og Jacks kontante trommespill – denne treenigheten er det som for meg definerer Toner Low; uansett om det er milepælen «Devilbot» eller bandets repetetive dans rundt stonerrockens gullkalv.

De ser for øvrig så jævlig kule ut; Jack med sine solbriller, dreads og hardtslående trøkk, Mirandas forførende riffritt og Daans drømmende gitarpsykoser. Jacks stortromme farges av psykedeliske malerier og på lerretet bak bandet flyter hasjblader over, under og rundt om hverandre. Denne pakka av lyd, lys og blikk smelter sammen og maner publikum til å overtale bandet opp på scenen for et ektefølt ekstranummer. De går etter hvert av scenen, men er her det ingen stjernenykker. I stedet vandrer de rett ned i salen og smelter, som med de andre bandene på programmet denne kvelden, sammen med sitt publikum. Her er alle like.

Svart Oktober skulle fortsette en dag til og rapportene fra lørdagen var like oppstemte og panegyriske som de var om resten av festivalens program. Det er derfor ingen tvil i det hele tatt – Svart Oktober Fest fortjener å bli en fast begivenhet på Oslos rockkalender! Tar du turen neste år?

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.