Scroll To Top

Kanadiske eksplosjoner!

Konserter 8. november 2015

For en kveld! Et fullsatt Rockefeller Music Hall fikk oppleve et av verdens udiskutabelt beste instrumentale rockband på scenen denne kvelden; droner, djupe riff, vakre melodier og en audiovisuell pakkeløsning som virkelig satt som hånd i hanske.

Jeg hadde ikke sett Godspeed You! Black Emperor siden de var kuratorer på festivalen ATPs happening Nightmare Before Christmas i en søvnig havneby sørvest i England i 2010. Da var det med et comeback siden de knapt nok hadde vært aktive siden utgivelsen av albumet Yanqui U.X.O åtte år tidligere. Bandets medlemmer har vært aktive i en rekke andre prosjekter som delte både etikett – Constellation Records – og visjon som moderbandet. i 2012 returnerte de til studioet for første gang på et tiår og det som mange fryktet skulle bli et «one-off» ser i stedet ut til å bli en ny fase i bandets diskografi.

Rett før 22:00 dempes lyset sakte mens en bassdrone ruller ut av høyttalerne. Praten i salen stilner og oppmerksomheten vendes mot scenen. Etter flere minutter, hvor droningen har nesten vært den eneste lyden i rommet, kommer bandets medlemmer frem i lyset, en etter en. Sakte, men sikkert, dresser de opp den tunge lyden. Først de to som gir bandet dets mest utypiske instrumentering, kontrabassisten Thierry Amar og Sophie Trudeau på fiolin. Snart er droningen gjort om til stille drømmehav hvor bandet strør sine grep på særlig smakfullt vis. Gitarist David Bryant setter seg ned midt på scenen og leiker med en haug av effektpedaler, tapes og andre lydbokser. Bassist Mauro Pezzente og Mike Moya på gitar legger snart ekstra lag av lyd på den stadig voksende dronen. Mannen mange regner som bandets «dirigent» – Efrim Menuck – tar definitivt ingen lederposisjon i lydbildet, men faller i rekke med de andre og gjør lyden enda tydeligere; som de kølmørke dønningene på åpent hav. Til sist legger Aidan Girt og Timothy Herzog på sine trommer og perkusjon i et frijazzende humør. De vil, etter som kvelden blir lengre, dele på ansvaret for trommer og perkusjon og går ofte frem og tilbake mellom de to batteriene bakerst på scenen.

Da begynner også det store lerretet bak bandet å leve sitt eget liv; to prosjektører på galleriet på Rockefeller setter en sterk visuell stemning og i sv/hv-film vises vi en verden vi gjenkjenner fra bandets album. En hverdag av folk art, naturalisme og tristesse. Midt i denne bildeverdenen dukker ordet Hope opp flere ganger og det går opp for meg at vi er midt inne i sporet «Hope Drone». I det sporet fades ut møtes scenen av en sterk og takknemlig applaus fra den mørke salen – det hersker umiddelbart ingen tvil om hvor fantastisk denne kvelden skal vise seg å bli.

Bandet svarer med «Gathering Storm» fra deres kanskje mest kjente album Lift Your Skinny Fists Like Antennas To Heaven og da jubles det i mørket. Det er så vakkert, så skjørt og så ufattelig monumentalt at man nesten går tom for ord og tanker, men heller kun lar følelsene flyte ut i rommet i takt med musikken. Dette er dog ikke det eneste gjenhøret med bandets tidlige diskografi da spor som «The Sad Mafioso» og «Moya» også får seg en gjennomkjøring til publikums store glede.

Deres siste album, Asunder, Sweet and Other Distress, gis en komplett gjennomkjøring denne kvelden. Dette er, etter min mening, både en skive som er blant deres mest tilgjengelige og mest vanskelige. Førstesporet «Peasantry Or ´Light! Inside of Light!´» er et tungt doomriff som fikk veggene på Rockefeller til å riste av glede. Bandets åtte medlemmer gjør kanskje ikke de største instrumentale eksessene på egen hånd, men i samlet tropp skaper de en tidvis apokalyptisk magi som virkelig viser at helheten er større enn de enkelte bestanddelene. «Lamb´s Breath» og «Asunder, Sweet» plasseres i den andre enden av skalaen med tilnærmet ingen tydelig melodi, men fremstår snarere som muskuløst tilbakelente droner uten at man likevel ser ut til å ofre sporenes komposisjon. Men, på «Piss Crowns Are Trebled» er man tilbake i bandets skakke popmelodier; de låter tidvis som et orkester til sjøs bestående av flyktninger fra alle verdenshjørner. Her er det gitt plass til jødisk folkemusikk, elektrisk rock og midtøstens dansende sjarme – alt smøres sammen til et shangri-la av et fransk-kanadisk band fra Montreal.

Man kommer dog ikke utenom Karl Lemieux denne kvelden; jeg så dog ikke han på scenen, men han krediteres likevel for noe Efrim Menuck mener er en essensiell del av bandets live output, «[putting] the whole into context». Denne kvelden er hans projeksjoner viktige for å sette stemningen under «Hope Drone» samt utdype bandets ofte politiske musikk i et visuelt trykk. På konsertens sistespor «The Sad Mafioso» får vi se fargerike bilder av storbynatten både i og ute av fokus. Bandet avslutter dog konserten på samme måte som de begynte den; en etter en legger de fra seg sine instrumenter og trer både ut av musikken og scenelyset. Til sist sitter kun Efrim Menuck og Mauro Pezzente igjen med en loop som ruller sakte over salen. De vinker kort adjø og følger sine bandkamerater ut av scenen. Da gjenstår kun loopen som sakte tones ut; en detalj om gangen.

I det all lyd stilner bryter salen ut i trampeklapp og velsignet jubel. Bandet kommer dog ikke tilbake til scenen, men etter to timer har de uansett gitt oss en komplett og rensende opplevelse man ikke får mange av i dagens musikkbransje. I det jeg vandrer ut i gata utenfor Rockefeller ser jeg mange smil, hører lykkelige utrop og føler en velsignet stemning blant de fremmøtte.

La oss håpe at de snart kommer tilbake.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.