Scroll To Top

Face/Off: Motorpsycho vs. Mogwai!

Kronikker 11. november 2015

I vår tredje Face/Off står kampen mellom skottene i Mogwai og våre hjemlige trøndere i Motorpsycho. De har riktig nok «vunnet» hver sin runde i denne lite alvorlige artikkelserien (om soundtracks og konseptalbum), men det er kun tilfeldigheter at de nå står mot hverandre. Grunnen til at det nettopp er de som trekkes frem nå, er albumene de akkurat har sluppet. Dermed er den tredje runden i Face/Off dedikert til samlealbumet; Supersonic Scientists mot Central Belters!

Det låter kanskje som lagene i en fotballkamp i engelsk 7.divisjon, men for meg er dette nesten blodig alvor. 24.februar 1995 ble jeg svoren og lidenskapelig disippel av Motorpsycho etter at de hadde revet meg i filler med sitt heseblesende sett på Rockefeller Music Hall i Oslo (som bl.a. inkluderte en gåsehudfremkallende versjon av «Golden Core» og en halvtimes lang utgave av «The Wheel»). På den andre siden av banen står Mogwai – et band som slo meg sidelengs så det gjallet i hodet i det jeg første gang hørte deres Young Team en sein høstkveld i 1997. Låter som «Like Herod» og «Mogwai Fear Satan» står fremdeles som solide milepæler i min musikksmak.

Dermed er dette en konfrontasjon som, for meg, vil resultere i hjertesmerte og tunge valg. Hvordan kan jeg sette to så viktige band opp mot hverandre når de nå begge skal oppsummere sine lange karrierer? Både Mogwai og Motorpsycho har vært særdeles kreative opp gjennom årene, selv om våre hjemlige helter kan sies å stille opp med den mest velfylte diskografien av de to. Men – på den andre siden har utvilsomt Mogwai fått det største kommersielle gjennombruddet. Begge band har, siden de slo seg opp og frem av rockjungelens underskog, alltid vært aktuelle og nysgjerrige. Der mange av deres samtidige på nittitallet kan sies å ha falt fra eller solgt ut har disse to orkestrene alltid holdt stø kurs etter egne sinn og visjoner. I utgivelsenes liner notes kommer det også frem at ingen av bandene føler seg ferdig med sine musikalske reiser. «We’ve probably made more music in the last six months than most bands make in three years», sier Stuart Braithwaite i introduksjonen av plata, mens Motorpsycho like fullt har lagt til en undertittel på sitt album, A Young Person’s Guide to Motorpsycho, og Bent Sæther presiserer i boka(!) som utgis samtidig med plata, «..så hopp i hettisen og bli med – rocken er ikke død selv om den nå også er på museum».

Omslagene på begge plater er ordentlig utført. Supersonic Scientists er, som med alle utgivelsene på etiketten Rune Grammofon, designet av eminente Kim Hiortøy. Jeg er ikke tilhenger av alt han leverer av omslag til selskapet, men som regel treffer han blink. Denne gangen føles coveret nakent og med flere ironiske klisjerop som «It’s Here! At Last! Just Out!». Inne i coveret får vi det lenge etterlengtede familietreet med diverse anekdoter. Ellers er omslaget like minimalistisk som ventet fra Rune Grammofon, men det gjør da heller kanskje ingen ting siden de samtidig er aktuelle med utstilling på Rockheim og en bok på 250 sider? Central Belters på sin side er et mektig, men enkelt, skue laget av rockillustratøren dlt. De av våre lesere som sitter med vinylutgaven har fått tak på en gråtonet boks med hele seks(!) LPer og et minimalistisk 20 siders hefte med flere av de mest ikoniske bildene av bandet, et tyvetalls settlister fra bandets historie og mange billetter fra verden over. Det gråtonede omslaget og de nesten nakne etikettene på vinylskivene gir meg følelsen av at han har hentet sin inspirasjon fra 50- og 60-tallets jazzutgivelser.

Men, hva med det viktigste – musikken?

mogwaiMogwai – Central Belters:

«Summer» åpner den skotske låtfesten og det er ikke mindre enn ett av de beste sporene fra tiden før debutalbumet Young Team. Bandet har gitt ut låter fra denne perioden på singelsamlingen Ten Rapid. Det er en god introduksjon til bandets univers da den fanger deres quiet/loud-dynamikk ganske effektivt i løpet av fire og et halvt minutt. Deretter bærer det videre med «Helicon 1» fra samme skive; ei låt som etter min mening bærer med seg solide doser av deres varemerke: florlette gitarer som flørter med dansende basslinjer før trommer og gitarbrøl faller ut av høyttalerne og gir lytteren et sonisk bad. Tredjelåta er det effektive tittelkuttet på deres andrealbum Come On Die Young. «CODY» viste bandets tilhengere at man ikke hadde som plan å repetere gamle triks, men heller følte for å skue fremover. Et trekk som dukket opp på «CODY» var bruken av vokal; det ofte instrumentale bandet overrasket sine disipler ved å la gitarist Stuart Braithwaite ta til mikrofonen på en måte ikke ukjent for de som hadde lånt øre til amerikanske Low.

Dermed har Mogwai i løpet av femten minutter beskrevet det utgangspunktet mange følte bandet hadde gitt seg selv på slutten av nittitallet. Men – spor som «Christmas Steps», som låner like mye av Sonic Youths lo-fi-estetikk som av Slints kantete postrock, viste at de hadde kastet blikket sitt i flere retninger. For min egen del henger bandets tre første plater sammen på en underfundig måte (kanskje fordi jeg kastet meg hodestups inn i bandets output og digget å overdose på deres låter i en intens tid på slutten av forrige millenium), og de påfølgende skivene ville i større eller mindre grad bli sett opp mot denne treenigheten.

Derfor – hvorfor er bandets debut avspist med kun ett spor? Riktignok er «Mogwai Fear Satan» ett av bandets signaturspor og over kvarteret langt, men å utelate en av bandets milepæler, «Like Herod», føles likevel snodig. Men, det er vel ett av ankepunktene ved ethvert samlealbum – man får ikke se hele bildet av bandet (kun deler av det).

De neste årene gjorde ikke bandet mange feil, men fulgte opp den første suksessen med fire skiver som alle befestet «the Mogwai sound»: Rock Action, Happy Songs For Happy People, Mr. Beast og The Hawk Is Howling ble alle utgitt i perioden 2001-08 og hadde sine perlelåter hvor mange er representert på dette albumet; som f.eks. «2 Rights Make 1 Wrong», «Hunted By A Freak», «Auto Rock» og «Batcat». Disse årene var hvert album av Mogwai som å møte en god venn etter ikke å ha sett vedkommende på to år – man kunne ta opp praten umiddelbart, men man merket samtidig at noe også var nytt. Noe, men ikke for mye.

Men, man mister tidvis kontakten selv med gode venner; hva man føler for et band er ikke noe unntak fra denne regelen. Jeg mistet Motorpsycho av syne i årene hvor Gebhardt gikk lei og frem til de på nytt ble en trio. Det samme skjedde meg med Mogwai; jeg fikk aldri helt grep om bandets album Hardcore Will Never Die, But You Will og føler heller ikke disse låtene denne gangen makter å forandre den følelsen. «How To Be A Werewolf» er ikke ille, men på langt nær likestilt med bandets klassikere, mens «Mexican Grand Prix» og «Rano Pano» henholdsvis føles som outtakes inspirert av Kraftwerk(!) og bob hund. Ikke bra. Da er det litt rart at de ga så mye av seg selv i «Wizard Motor» fra bandets soundtrack til den franske dramaserien Les Revenants – her låter de som det Mogwai jeg elsker; suggererende og nysgjerrig uten å trekke låta ut i uendeligheter. For det er noe skottene har gjort til sitt varemerke; å mikse sitt særegne lydbilde med popmusikkens meloditeft.

De neste låtene er hentet fra deres hittil siste langspiller Rave Tapes og det står tydelig frem for meg at de har oppdaget elektronikamusikkens skattkammer. Ett spor som «Remurdered» låter mer av digitalisme enn av rock og jeg kjenner jeg må betakke meg. Det hjelper ikke på følelsen av et farvel til Mogwai for min del når de digitaliserer lydbildet ytterligere med «The Lord Is Out Of Control». Ute av kontroll, indeed.

Resten av innholdet på denne velfylte boksen er låter fra et utall singler og EPer som de har utgitt opp gjennom historien. Jeg ser ikke helt verdien av å skille mellom disse og de vanlige albumsporene da disse siste låtene verken er sjeldne eller ikke tidligere utgitt. Dog har låter som f.eks. «Teenage Excorcists» interesseverdi da det viser lite kjente sider av bandet – her låter de snarere som et indieband fra seint nittitall med en fengende, men ordinær, rockelåt. Ellers støter man på ei låt fra soundtracket til filmen om Zinedine Zidane og et spor med Roky Erickson på vokal. Valget med å legge disse snurrighetene til de siste platene i boksen får heller ikke særlig gjennomslagskraft da ei låt som «Stanley Kubrick» fra EPen EP+6 har fått plass midt mellom de vanlige sporene, mens «Burn Girl Prom Queen» fra samme skive har måtte vente til nest siste plate. Men, så lenge man i det minste får levert mastodonten «My Father My King» er det meste verdt det.

Motorpsycho – Supersonic Scientists:

Motorpsycho åpner også sin mimrestund med et av sine signaturspor, «Nothing To Say» fra Demon Box. Dette sporet inneholder egentlig mye av hva bandet var i første halvdel av nittitallet; herligemotorpsycho poprefreng skrudd inn i en skakk ramme bestående av undergrunnsrock og monsterriff. Man blir unektelig i godt humør av å høre denne klassikeren, og man gleder seg til fortsettelsen. Men der Mogwai valgte å se på sin diskografi mer eller mindre kronologisk, hopper Motorpsycho frem og tilbake i historien og setter dermed musikken inn i en ny kontekst. For det andre sporet, første del av det episke tittelkuttet fra Little Lucid Moments, fanger fødselen av bandets andre æra med Kenneth Kapstad bak trommene. Det blir med ett tydelig at de ikke har hvilt på laurbærene, men har vært et band i stadig utvikling. Jeg er sikker på at Motorpsycho i ’93 ikke hadde vært i stand til å takle de intrikate utfordringene som bandet i dag kanskje ser på som rutine. Men, det har nok kostet – den nesten uvirkelige lærekurven mellom disse to sporene krever nok uttallige øvingstimer og en grad av oppofrelse ulikt mye annet.

Motorpsycho har vært mer restriktive enn skottene hva angår låtvalg og nøyer seg med femten spor, mot Mogwais trettifire(!), og da sier det seg selv at en disippel av bandet vil føle at man mangler både en, to og tre favoritter på låtlista. Når man i tillegg har pålagt seg selv å kun velge en låt fra hver plate er det spennende å se hva bandet velger. Jeg er nok like uenig som enig i bidragene som til slutt endte opp på albumet, men innrømmer at dette til syvende og sist har blitt en flott introduksjon av bandet til nye lyttere. De favner også vidt; fra softrockens refrengsødme, via fuzzrockens monsterriff, til det sjangerslukende orkesteret de har endt opp som.

Jeg oppdaget bandet for mer enn tyve år siden og deres nittitallsutgivelser er nesten hellige for meg, men jeg innser noe når jeg lytter til låtene fra bandets diskografi de siste ti årene. Med ett hører jeg familietrekkene fra Blissards nysgjerrighet i et spor som «Little Lucid Moments, Pt.1: Lawned» – i måten bandet låter, leker og lytter. Sett som isolerte øyer føles platene som konstruksjoner med egne liv, men når låtene nå glir ut på rekke av høyttalerne er de del av det samme lydbildet; et stort maleri. Tidvis føles noen av sporene ganske annerledes; som et postkort fra gode venner på ferie i fjerne land. Det hører jeg i låtene fra popfasen til bandet; «The Other Fool», «Go To California» og «Serpentine» låter både som (og likevel ikke helt som) Motorpsycho. Som om man har trådt ut av hverdagen og over i feriemodus hvor man kan være en annen en kort stund. Men, «The Afterglow» fra det enda ferske albumet Still Life With Eggplant drikker av det samme grunnvannet og med ett føler man på røde tråder man ikke før hadde sett. Denne låta mikser lærdommen fra poptimene med den progressive altmuligskapen de har lagt til seg etter Kapstads inntreden i bandet.

Men – det må sies: når «Go To California» settes side om side med «Cloudwalker» er jeg ikke i tvil – de låter langt bedre i dag enn for 15 år siden. De sier selv i albumets liner notes at popsfæren etter hvert ble tung for både band og publikum, «as the new millenium dawned, both the band and their audience felt like the wave the band had ridden for ten years had crested and the world  had moved on». Det kan jeg si meg enig i – selv om et album som Phanerothyme hadde flere strålende komposisjoner, føltes bandet på denne tiden for første gang ikke-essensielt. Da hadde blitt en av de mange. Fjorårets Behind The Sun er, etter min mening, ett av deres aller beste siden Trust Us og det lover ekstremt bra for bandets fremtidige utgivelser.

Dette samlealbumet er breddfullt av alt som gjør bandets disipler motorpsykodeliske og følger dem i tykt og tynt; fra grønsj og heavy metal, gjennom indie, country og jazz. Det spiller ingen rolle om bandet spiller pop, prog eller altimellom – de har kommet frem til et punkt hvor de sømløst mikser alt de har av triks, grep og refreng. Dermed er dette ikke bare en oppsummering for gamle venner eller en introduksjon til nye bekjentskap, men snarere et dokument over hva de har blitt.

..and the winner is..

Så – hvilket er det beste albumet av de to? Det er litt vanskelig å avgjøre da de har helt forskjellige tilnærminger til denne utfordringen: Mogwai har laget et altoppslukkende verk som forsøksvis kronologisk forsøker å dokumentere bandets diskografi av studioplater, singler og rarities, mens Motorpsycho har valgt seg en forholdsvis kortspilt guide til deres særs langstrakte rekke av studioalbum. Det er vel egentlig ingen tvil; Motorpsycho tar hjem seieren. Det valget tas vel først og fremst med hjertet – trønderne har alltid stått meg nærmest og forble «facebookvenner» av meg kun en kort periode før de kom tilbake like sterkt som før. Mogwai har vært et viktig band i platesamlingen min, men de siste årene må jeg innrømme at jeg har skuet stadig sjeldnere i deres retning; unntak finnes dog som bl.a. lydsporet av Les Revenants og konsertalbumet Special Moves.

 

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.