Scroll To Top

Blytunge gravstøtter!

Tombstones - "Vargaariis"

Plater 8. desember 2015
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Det slår meg som en slegge i det Tombstones‘ nye album åpner med «Barren Fields»; i dette norske trekløveret finner man en perfekt miks av amerikansk sludge metal og europeisk undergang. De hadde store sko å fylle når de forsøkte toppe en utgivelse som to år gamle Red Skies And Dead Eyes, men Vargariis viker tydeligvis ikke for noe – dette er en bulldoser av et album!

Det må sies; jeg hører lyden av Conans «Hawk As Weapon» i åpningsminuttene av platas førstespor. Men, ganske raskt er de trygt tilbake i sine hjemtrakter med inspirasjon i bagasjen og sjølrespekt i riff og trommedrønn. Bandet lar låta fare inn og ut av ulike tema og dette bidrar nærmest til å gi den et eget liv. I det låta kommer til veis ende etter ni og et halvt minutt (og to minutters heseblesende riffritt) kan man høre et entusiastisk utrop fra bandet og dette setter selve prikken over i’en; gåsehuden er til å ta og føle på.

Men, plata er såvidt ute av startgropa. «And When The Heathen Strive, Vargariis Rise» er en seig knockout; av den typen som i sakte film pulveriserer alt i sin vei. De er flinke til å finne et groove og jobbe det frem til rein perfeksjon etter hvert som låta vokser seg frem fra høyttalerne – som et bekmørkt lokomotiv som sakte kommer opp i stadig større fart og som blir stadig vanskeligere å stanse. Her er vokalen dessuten i gråsonen mellom doom metal og primallyden av band som Khanate. Dette er et trekk de deler med bl.a. nordnorske Reptile Master som imponerte meg stort tidligere i høst.

«Oceans of Consciousness» åpner med svartmetallens hektiske driv og tar lytteren litt på senga, men i løpet av få minutter er lytteren igjen omfavnet av det mørke tordenet av doom metal og mørkstemte brøl som veksler mellom bassist Ole Christian Helstad og gitarist Bjørn-Viggo Godtland. Tombstones har en sjelden effekt på meg – de griper om oppmerksomheten min og river meg ut av hva jeg uansett måtte drive med. Dette skjer bl.a. flere ganger på åpningssporet, men tydeligst når de legger seg helt bakpå i dette sporet. Det er en evne som definitivt ikke alle orkestre har og som bidrar til å gi meg stadig mer tro på at denne trioen har mye å by på i årene fremover.

Helstad og Godtland er solide frontfigurer som har ledet bandet gjennom flere år og utgivelser, men jeg må innrømme at jeg ble ekstra begeistret når Markus Støle tok plass bak trommene for en tid tilbake. Hans arbeid i Hymn viser frem en av de ypperste trommeslagerne her til lands; med markante grep skaper han rom, trøkk og detaljer som utbroderer låtene ytterligere. Den nesten komisk tilbakelente vekslingen mellom skarptromme og cymbal på «Oceans of Consciousness» føles likefullt som alt han trenger for å gi sine makkere den plattform de trenger for å dra riffet frem for lytteren. Less is more, indeed.

På «The Dark High» hører vi lyden av den andre av bandets inspirasjoner; de amerikanske doommestrene Yob. Dette har vi sett fra Tombstones før, men de har aldri latt sin egen identitet forsvinne ut av syne. Ei heller denne gangen – de benytter bare disse assosiasjonene til å farge sitt allerede etablerte lydlandskap. Sporet som følger, «Underneath The Earth», låter mer av nordisk doom; nakent og storslått i renskårne melodier; ikke ulikt noe Kongh og Switchblade også kunne gjort. Men, Tombstones er bedre på å skape et fengende driv på sporet enn sine svenske rivaler. De er heller ikke like tro mot å følge et riff til endepunktet av låta; her veksles det uanstrengt mellom ulike tema og tempi.

Det avsluttende sporet «Pyre Of The Cloth» er albumet oppsummert på 9:43 minutter; buldrende trommetrøkk, langsomt frekke riff og et melodiskjelett som lukter av sjangermestre og egen identitet. Når albumet endelig stopper opp, som et lokomotiv som har slått seg gjennom alt av hindringer, sitter lytteren igjen med to ting; et salig flir om munnen og en iver etter å trykke ‘play’ på nytt. Tombstones har fra før bevist at de hører hjemme i det absolutte tetsjiktet i norsk metal. Med Vargariis er det på tide at de får et større kommersielt gjennombrudd langt ut over landets grenser!

Spill høyt!

 

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.