Scroll To Top

2015: Jørums tjue fra femten

Kronikker 23. desember 2015

Det var i 2015 lenge ingen album som pekte seg ut som eksepsjonelt mye bedre eller tiltalende slik det har for vane å gjøre. Men så dukket Elder opp. Men jeg har ikke forelsket meg i et spesielt band i år, selv om det for så vidt ikke er så uvanlig. 

elder-Photo-by-Ryan-Boyd

Årets vinner: Elder (foto: Ryan Boyd)

Post-hardcore sto i høysetet også dette året. Sjangeren har blitt en greie for meg, må jeg vel bare innrømme. Det vil si den ofte melodiske, følelsesrike og fortellende blandingen av hardcore, metal og god gammaldags emo som har kommet så tungt de siste årene. Band som The Saddest Landscape, Defeater, Burning Down Alaska, Make Do And Mend og Pianos Become The Teeth har alle gitt ut flotte plater i år, samt at jeg har fått hørt meg opp på litt eldre utgivelser fra andre band. Det er den største trenden i år for min del.

Det har også vært lite norsk musikk å spore. To band i topp tjue, mot fire svenske. Det er sikkert tilfeldig. Men har det kanskje noe med måten jeg oppdager musikk på nå? Komboen med Spotify Discover (gull!) og min Last.fm-konto gjennom 11 år er uslåelig på å finne musikk jeg liker. Men det blir kanskje FOR mye i de samme banene? Utfordrer det ikke øret nok? Det er en interessant utvikling, uten tvil. Jeg finner selvsagt musikk «manuelt» også (Bandcamp!), men det er ingen tvil om at ting forandrer seg.

Følgende er de tjue (+) albumene jeg har likt best innenfor egen musikksmak. Kanskje du liker et par av dem du også?

Spotify-liste (album)
Spotify-liste (låter)


Topp 20 (album)

1. ElderLore
Personlig hadde jeg ikke flirt av deg, hvis du for et øyeblikk etter å ha hørt på Elder, trodde at dette var et band fra søttitallet. Ikke at de låter spesielt retro, men deres proggete stoner/doom/psykedeliske-rock med klassisk hardrock som søtningstilsetning er utvilsomt preget av det tiåret. Albumet har laange låter, men det er aldri uinteressant og kjedsommelig. Tvertimot har det noe pirrende og givende rundt hver sving, og kvaliteten siver ut av hver eneste gitarriff og parti den amerikanske trioen lirer av seg. Både lett å like og utfordrende. Det er ingen som i min bok har klart å overgå Elder i 2015.

2. The Saddest LandscapeDarkness Forgives
Et flott og rikt album som besitter det meste av essensen i post-hardcore pr. 2015. Kanskje er de akkurat nå spydspissen for denne sjangeren, for desperasjonen og intensiteten i vokalen, de pulserende gitarene og den episke stemningen er det ikke mange som matcher. Darkness Forgives er type utgivelse nummer 25 eller noe sånt for amerikanerne, men det ser ikke ut til å senke kvaliteten det spøtt. Nå har jeg ikke hørt alt av dem, men det er vanskelig å se for seg at det går an å bli så mye bedre enn dette.

3. High On FireLuminiferous
Musikk blir stort sett ikke mye råere enn det Matt Pike og gutta hans på stadig nye album klarer å formidle. De blir omtalt som et stoner/doom-metalband, men altså – dette er rock’n’roll på sitt skitneste, vondeste og mest ilske. High On Fire er slik Elvis hørtes ut for oldeforeldrene dine. Men Elvis blir de aldri. Til det er de for stygge, på alle måter. Det er et kompliment i denne sammenhengen.

4. TribulationThe Children Of The Night
På sitt tredje album leker svenskene med alt fra classic rock, thrash-, death-, prog-, black- og gotisk metal, og får det hele til å låte merkelig lett å like i all sin viltvoksende tilnærming. Dette er slik Ghost kunne ha hørtes ut med en stygtsyngende vokalist og et utgangspunkt i thrash metal, i stedet for søttitallsrock. Eller kanskje var det en søkt sammenligning. Anywho: Jeg synes Tribulation er bedre og mer interessant, og Ghost havnet såvidt utenfor topp 20.

5. Burning Down AlaskaValues & Virtues
Jeg hadde faktisk ikke fått med meg at denne gjengen var tyske før inntil nylig, men det ser ut til at skjer en del spennende ting innen post-hardcore der nede i sauerkrautland. Oppdaget nemlig for ikke lenge siden deres landsmenn med det rare navnet, Fjørt. Også de med en sans for det subtilt melodiske i denne sjangeren, slik som Burning Down Alaska har det. Sistnevnte har et generelt stort og episk lydbilde med mange metalelementer i seg, og er tidvis et muligens like mye metalcoreband i uttrykket. Men plutselig skifter det helt og man er nesten inne i postrockland. Fint er det uansett. Det første tyske bandet på en årsliste hos undertegnede er herved notert!

6. DeafheavenNew Bermuda
Leverandørene av årets beste (også hos meg) og mest hypede album i 2013 er tilbake med en like bra utgivelse i år. Det er kanskje en større prestasjon, ettersom forventingene til amerikanernes hybrid av black metal, shoegaze og postrock var forholdsvis store, for å si det mildt. Personlig har jeg nok ikke hørt like mye på New Bermuda som på Sunbather, men det er ikke fordi det ikke er bra.

7. Paradise LostThe Plague Within
Gode gamle Paradise Lost! Det er så godt å høre de dystre gitarene til Greg Mackintosh og Aaron Aery og klagevokalen til Nick Holmes fortsette å gi verden superb gotisk metal, som om verden ikke har gått fremover siden 1995. Ikke deres beste, langt fra deres dårligste. Gjennomsolid.

8. SlayerRelentless
Med Jeff Hannemans død i 2013 så det svart ut for det mest konsise metalbandet i musikkhistorien. Men dævven ta, med Gary Holt fra Exodus fast inne som gitarist har thrashveteranene levert et særdeles hissig album også i 2015. Albumet har riktignok delt fansen i to, da mange har vært svært skuffet over det. For min del kan jeg ikke skjønne hva de er skuffet over (hardcore Slayer-fans er spesielle, uten tvil), ettersom jeg synes det er noe av det beste jeg har hørt fra den kanten på svært lenge. Og Tom Arayas stemme har kanskje aldri vært bedre. Finnes det et tøffere band enn Slayer? Nei.

9. Beach SlangThe Things We Do To Find People Who Feel Like Us
Beach Slang er et av få innslag på denne lista du mest sannsynlig vil finne igjen i den jevne årsliste ellers. Fuzzete powerpop er noe av det fineste jeg vet om, og Beach Slang har uten tvil levert en liten perle på 27 minutter i så måte. De var inntil nylig også på labelen Tiny Engines, som blant annet har mine favoritter The Hotelier i stallen. Så bare det er et kvalitetsstempel. Jeg kunne fortsatt ønsket meg at de maktet å lage enda flere umiddelbare låter og få en enda tydeligere identitet. Men for et debutalbum så er dette mer enn innafor. Flott!

10. Knuckle PuckCopacetic
Enten liker du band som Knuckle Puck, eller så gjør du det ikke. De er på mange måter et ganske typisk amerikansk pop-punkband, med ganske så mye emo i seg, som ikke leverer noe som kan regnes som spesielt originalt. Ikke akkurat noe som får fintfolk til å spisse ørene, altså. Men for oss som kan like sånt, så er det mye fint å glede seg over her. Debutalbumet til bandet fra Chicago sitrer over av gode melodier og har en dybde som den gjengse lytter kanskje ikke vil få med seg med en gang. Copacetic har mange av de samme kvalitetene i seg som Jimmy Eat World har bygd seg en karriere på. Uten at de er spesielt like. Avslutningslåta Untitled, på nesten åtte minutter, får en nesten til å tro at man satt og hørte på nettopp Jimmy Eat World anno 1999. I min bok er det en meget god ting.

11. SoilworkThe Ride Majestic
Soilwork har blitt en stor favoritt hos meg de siste årene, da komboen av strålende melankolske melodier, glimrende vokal og fantastiske riff har gjort at de svenske mesterne av melodisk death metal knapt kan levere feil i min bok. Og årets plate er (heldigvis) mer komprimert og solid enn det gode, men overdådige dobbeltalbumet The Living Infinite fra 2013.

12. AmorphisUnder The Red Cloud
Finnene har med seg det meste av det jeg setter pris på i metal, så at jeg først i 2015 klarte å oppdage dem er litt merkelig. Vi snakker om 25 år ut i karrieren deres. Jaja, Jørum – du kan ikke få med deg alt. Deres form for progressiv, melodiøs metal med folkelementer funker som fjell for meg.

13. SpidergawdSpidergawd II
Første norske på lista, og det er jaggu ikke så rart. Supergruppa fra Trondheim har levert sitt andre bunnsolide album på like mange år, og til vinteren kommer det tredje. Deres tunge og drivende klassiske hardrock fremføres så uanstrengt og lekent, både på plate og live, at det føles som om de sitter på en utømmelig kiste av musikalske ideer. I tillegg er lyden så god (blant topp 3 på denne lista) at en bare må flire. Har tidligere hevdet at dette er det beste Per Borten jr. har gjort, og det er jeg fortsatt enig med meg selv i. Og i tillegg er bassisten fåkkings Bent Sæther! Det høres.

14. AnekdotenUntil All The Ghosts Are Gone
På tide med flere svensker, og ekte progrockveteraner sådan. Det er noe fortryllende lekent og enkelt med Anekdoten anno 2015. På tross av at de ikke har en spesielt god vokalist eller foretar seg noe som løfter hustak i kraft av originalitet, så fungerer det aldeles utmerket. Deilig produksjon, godt spilt, låter som har identitet og en følelse av at dette lages og fremføres i ren kjærlighet. Og et fint sted å begynne hvis en er nysgjerrig på progrock, vil jeg tro.

15. Teenage Bottlerocket – Tales From Wyoming
Noen ganger trenger man bare å ha det moro, og mens jeg venter på at Nerf Herder skal få ut sitt forsinkede nye album, så har Teenage Bottlerockets fengende pop-punk vært det jeg har spilt mest i 2015. Tre grep, deilig koring og melodier som setter seg umiddelbart – sånt kan jeg like!

16. Lights & MotionChronicle
Det svenske enmannsbandet Christoffer Franzén fortsetter å lage filmatisk instrumentalrock/post-rock i et usannsynlig høyt tempo, og med like usannsynlig høy kvalitet. Det er ikke tilfeldig at musikken hans til stadighet havner i filmer eller trailere i Hollywood. Men ikke tro at det ikke er mulig å lytte til musikken hans på vanlig vis, for spesielt som reise- og refleksjonsmusikk fungerer låtene fra Chronicle, hans tredje album, perfekt. At Lights & Motion også er signert på Deep Elm Records garanterer for kvaliteten til svensken.

17. DefeaterAbandoned
Nok et eminent post-harcoreband på denne lista. Det som skiller Defeater litt ut fra både sjangeren og band ellers, er at de gjennom flere album nå har fortalt en gjennomgående historie om en dysfunksjonell familie. Denne gangen har fokuset derimot skiftet til presten fra familien. Selv om jeg ikke synes bandet her har kommet seg opp på samme nivå som Empty Days & Sleepless Nights fra 2011, så er årets Abandoned likevel et hakk opp fra Letters Home (2013). Vokalist og låtskriver Derek Archambault skiftet faktisk ut hoften sin i 2014, og en skal ikke se bort i fra lettelsen over å være fri fra smerter og ubehag har utløst noe i låtskrivingen også.

18. Black BreathSlaves Beyond Death
Svartnet og skitten thrash metal er vi ganske god på i Norge, men amerikanerne i Black Breath er ikke så verst de heller. Her får du åtte bastardlåter, fordelt på nesten femti minutter, som du kan skremme bestemor med.

19. Shevils – The White Sea 
Norges beste hardcoreorkester returnerte i høst med et nesten like godt album som forgjengeren Lost In Tartarus. Ikke like umiddelbart som sist, men like egenartet, knusende og dominerende som jeg hadde håpet.

20. EnslavedIn Times
Mens Norges, og et av verdens, beste metalband bare fortsetter å pøse ut kvalitetsmusikk hver gang de bestemmer seg for å mekke et album. Nå er jeg ingen Enslaved-kjenner, men In Times er nok ikke bandets beste. Det holder likevel lenge til en plass på denne lista. For en gjeng!


Resten:

GhostMeliora
Jason IsbellSomething More Than Free
Sleater-KinneyNo Cities To Love
Lamb of GodVII – Sturm Und Drang
Faith No MoreSol Invictus
Make Do And MendDon’t Be Long
El CueroSouls Under Red Light
Coheed and CambriaThe Color Before The Sun
The Last Hurrah!!Mudflowers
Parkway Drive Ire
– 
Inculter – Persisting Devolution
Pianos Become The TeethKeep You
Cattle DecapitationThe Anthropocene Extinction
ClutchPsychic Warfare
Between The Buried And MeComa Ecliptic
The Good The Bad And The ZuglyHadeland Hardcore
TombstonesVargariis
Marina And The DiamondsFroot
August Burns RedFound In Far Away Places
Devil In MeSoul Rebel
Susanne Sundfør Delirious
– Strawberry Girls – American Graffiti


 

Topp 10 (låter)

1. Susanne Sundfør – Delirious

2. SuedeOutsiders

3. Teenage BottlerocketNothings Else Matters (When I’m With You)

4. Anti-Lam FrontRævkjørt, Men Glad

5. CaddyInto The Sun

6. Joel AlmeBacka Tiden

7. Beach SlangI Break Guitars

8. VästerbronDöd För Mig

9. ShirtPhantom (Redux)

10. AmorphisDeath of a King


 

Spotify-liste (album)
Spotify-liste (låter)

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/