Scroll To Top

Fyr her!

Sunn 0))) - "Kannon"

Plater 26. desember 2015
Karakter

Jeg begynte dette plateåret med å anmelde Scott Walkers samarbeid med de amerikanske mørkemennene i Sunn 0))). Soused ble en skremmende og effektiv demonstrasjon om hva som kan skje når Stephen O’Malley og Greg Anderson går andre musikere i møte. Dette er noe de har gjort flere ganger; særlig har jeg vært begeistret for deres sesjoner med japanske Boris og Nurse With Wound. Når de nå endelig er ute med en skive under eget navn siden Monoliths & Dimensions fra 2009 er det med Mayhems Attila Csihar i front.

Jeg merker jeg nesten blir yr av forventninger når jeg legger Kannon på platespilleren. De har aldri skuffet meg, og på deres «egne» utgivelser har de vært tilnærmet uoppnåelige. Deres miks av musikalsk særegenhet og evne til å look the part har gjort duoen til ledestjerner i den mørke avantgardismen. Miksen av teatralske grep og stadig mer episke utgivelser, som bl.a. før nevnte Monoliths & Dimensions, konsertplata Dømkirke og det altoppslukende samarbeidet med Boris; Altar. Men, Kannon ser i stedet ut til å forlate denne trenden og i stedet returnere til duoens opprinnelige lydbilde som bl.a. Flight Of The Behemoth.

Når albumet åpner med «Kannon 1» får det meg til å tenke på det britiske bandet Bong som har lagt seg på noenlunde samme kurs som amerikanerne. Deres glasiale droner føles nesten som lyden av kampesteiner som drar seg sakte over goldt sletteland; dette er musikk som utfordrer rockens yttergrenser. Sunn 0)))’s retur til sitt primale lydbilde har blitt mikset med deres erfaringer opp gjennom karierren; førstesporet låter langt fra like kompromissløst som deres første output – i stedet aner man heller en tristesse som smaker av mørkt heartland. Denne dronende, seige låten gir meg først en følelse av monotoni, men etter hvert åpnes det portaler inn i bandets visjoner som gir musikken riffende hooks. Bong benytter seg også av messende vokal, men Attila er i en klasse for seg; dette låter scary!

«Kannon 2», som åpner albumets side B, kaster lytteren rett inn i en slags seremoni, men larmende gitarer gir den messende stemmen en moderne vinkling som tar teksten ut av kirkerommet og inn til husokkupantene, «Suffering of the people as they are / Suffering of the people as they fall ill / She caused death / The tiger who feasted /Forgotten». Mørkt, men med en stripe av lys i stemmen og gitaren i front. Man får følelse av å høre en miks av Neil Youngs lydspor til filmen Dead Man, men også noe både Melvins og Harvey Milk kunne skremt frem fra høyttalerne sine. Den gjennomtrengende lyden av det nådeløse gitarangrepet setter referanser til storbyens blodig ærlige støymusikk; her tas det ingen fanger.

«Kannon 3» åpner på samme måte som sine to forgjengere – med støyende strenger.  Det låter monotont og repeterende og med Attilas stemme tilstede i lydbildet; aldri hvilende – alltid gledende. Det er også nettopp denne aldri hvilende reisen som er essensen av dronelyden – den er alltid rundt oss (uansett om det er ventilasjonsanleggets sang eller fossens buldring). Sunn 0)))’s utfordring er å gjøre om denne lyden fra forglemmelig hverdagslyd til mørke drømmer om rituelle ofringer, kappekledde menns prosesjoner og beikmørk sang.

Kannon er kanskje ikke like monumental som bandets beste utgivelser, men den står fremdeles høyt over de fleste av bandets rivaler. Den amerikanske duoen kjenner mørkets irrganger og med faste kumpaner som Oren Ambarchi, Steve Moore og Randall Dunn får de meislet ut sine grovkornede og nattsvarte skjeletter. Sunn 0))) mangler helt tydelig ikke inspirasjon og fortsetter ufortrødent videre inn i droneriket.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.