Scroll To Top

Heksekunst fra Haugesund!

Dunbarrow - "S/T"

Plater 1. februar 2016
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Jeg er en sucker for lyden av syttitallets hardrock og vokste opp med lyden av Deep Purple og Rainbow i ørene. Det falt meg veldig naturlig å like den umiddelbare kombinasjonen av røff hardrock og gode melodier, men etter som årene gikk ble denne råkilden skitnet til av åttitallets hårrock og fokuset ble endret fra de gode låtene til å konkurrere i lynraske gitarsoli og sminke. Selv tidligere syttitallsikoner som Whitesnake snublet og gikk på snørra seint på åttitallet, og jeg vandret derfor videre inn i nye fylker i rockens underskog uten å se meg særlig tilbake.

Men, i det vi alle ristet av oss Y2K og fikk et ubrukt tusenår foran våre føtter mener jeg det også skjedde noe i den samtidige hardrocken. Unge musikere så med ett på syttitallet med nytt blikk og arven fra syttitallet ble igjen en råkilde til inspirasjon og et bibliotek med ideer på utlån. Vårt svenske broderfolk har alltid vært flinke til å fange opp nytt tankegods i rocken, og det skjedde også denne gangen; først og fremst med levningene etter det fremdeles ukjente bandet Norrsken. I dag vet vi at bandet fostret to av denne sjangerens fremste utøvere, Witchcraft og Graveyard, men dette var kun begynnelsen og nå er dette en av de mest populære subgruppene innen hardrock med fortreffelige band som bl.a. Kadavar, Demon Eye og Horisont.

Det er dermed ikke et nybrottsland vestlandske Dunbarrow utgir sitt album i; men heller en godt befolket del av rockjungelen. Det ser likevel ikke ut til å plage bandet nevneverdig; de ramler ut av stereoanlegget med all guns blazing. Slik respektløs raljering finner jeg veldig tilfredsstillende; man kan ikke stå med lua i hånda når man skal utfordre det etablerte system! Men – det hjelper jo også at deres selvtitulerte langspiller har sterke kvaliteter.

Det er ingen hemmelighet at dette albumet kanskje ikke en gang ville eksistert uten drahjelp fra Witchcrafts debutalbum og oppfølgeren Firewood. De svenske hardrockerne er synlige i låtenes komposisjoner, deres produksjon og stemninger. Men, jeg vil likevel ikke anklage Dunbarrow for å kaste seg på en bandwagon; det ville vært en fornærmelse mot deres evner som låtskrivere. Jeg er nemlig av den formening at de aller fleste låtene til bandet raskt kunne blitt vurdert som gode nok til å være forfattet av deres svenske ledestjerner. Plata åpner med solide «Try & Fail» som flittig viser frem Dunbarrows ekspertise på retrorockens regelbok, men allerede på andresporet forsøker de å flytte litt på egne grenser; «The Wanderer» er en nydelig rockelåt som føles mer som bandet selv enn de kildene de helt åpent er disipler av. Jeg tar meg i å tenke på et band som Grusom. På deres selvtitulerte album kunne gromlåta «Evil» like gjerne vært skrevet av Østfolds Richochets, men på tross av denne tidvis tydelige lenka, er jeg fremdeles sikker på at deres identitet er godt synlig.

Dette gjelder også for Dunbarrow; deres teft for gode låter ufarliggjør anklagene om likhet med de som har gått opp stiene før dem. De har alle et sultent blikk og det seige drivet som strømmer gjennom all rock av denne typen; hør bare på spor som «Lucifer’s Child» og «You Knew I Was A Snake». På «Guillotine» våger de seg ut i en seig tryckare, mens de på «The Crows Ain’t Far Behind» lar en leken introduksjon fare inn i ei låt som føles inspirert av Ronnie James Dio og hans arbeid med før nevnte Rainbow. Like fullt mener jeg å høre vage tråder til inspirasjoner så forskjellige som White Stripes’ Jack White og The Dead Kennedys på «Forsaken». Disse små inntrykkene preger lidenskapen for hardrocken som helt tydelig renner gjennom hele albumet, og gir meg et lite håp om hvor de har tenkt seg videre på sin ferd gjennom rockskogen.

Stemmen til Espen Andersen blir dog naturlig nok fanget av sammenlikningen med Witchcrafts Magnus Pelander, men jeg kjenner samtidig også igjen den samme blå nerven i hans stemme som jeg mener bor i Arnt Andersen fra The Devil & The Almighty Blues. Slike små detaljer bidrar til å sakte, men sikkert, dra bandet ut av skyggene til andre band og inn på egne jaktmarker. Dette merker vi også i arbeidet bandets gitarister, Kenneth Lønning og Eirik Øvregård, legger frem. På mange låter, som bl.a. den nydelige avslutningen på sistesporet «Witches Of The Woods», føler jeg de nesten overgår sine svenske ledestjerner.

Det hjelper også på at bandet har lagt lista godt til rette rent visuelt; albumomslaget er laget av den stadig bedre kjente illustratøren Adam Burke. Han er kanskje fremdeles ikke like kjent som John Baizley eller Arik Roper, men kundelisten hans inkluderer likevel undergrunnsband som Danava, Hexvessel, The Ruby Hatchet, Mos Generator m.fl. Omslaget faller pent inn i rekken av atmosfæriske malerier fra Burke og kan like gjerne være et motiv av ei norsk vestlandsbygd som av den mytiske amerikanske nordvesten; Burkes hjemmebane. Dette allsidige inntrykket bidrar til å ta Dunbarrow ut av sitt hjemlige miljø og opp på den store scenen.

Dunbarrow vandrer kanskje fremdeles i fotsporene til sine inspirasjoner, men dette bør ikke skremme noen fra å stifte bekjentskap med bandet. Bare det faktum at de allerede på sin første langspiller makter å tangere, og i enkelte tilfeller overgå, et band som Witchcraft sier ikke rent lite om hvilket potensiale som bor i denne gjengen. Man skal heller ikke fnyse av muligheten bandet har for å fange opp et publikum som vil ha mer good ole’ rock’n’roll nå som både ofte nevnte Witchcraft og Graveyard er på vei inn på nye stier. Uansett – det skal bli særdeles interessant å følge Dunbarrow videre!

 

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.