Scroll To Top

Bredbeint på stø grunn!

Monumentum - "The Killer Is Me"

Plater 3. februar 2016
Artister: Sjangre:
Karakter

Etiketten Blues For The Red Sun har med sine to første utgivelser vist seg som et interessant nytt bekjentskap i den norske rockskogen; selv om platene til The Devil & The Almighty Blues og Reptile Master stilmessig står langt fra hverandre faller de trygt inn i god heavy music. Dermed ligger lista høyt i det nordnorske Monumentum gir ut sin EP The Killer Is Me på selskapet.

«Noose» åpner med gitarvreng og følelsen av fare, men det som følger er et i overkant forsiktig utspill. Låta er godt plassert i stonerrockens etter hvert overbefolkede landskap og selv om den har et seigt driv, makter den ikke å skille seg ut fra resten av hopen. Jeg føler den er ment å være en slags jam session, men detaljene kommer aldri godt nok frem til syne og dermed ender jeg opp med å synes at låta er litt flat. Dens senterriff er som tatt ut av sjangerens lærebok, men jeg føler de ikke klarer å heve sporet lenger enn å låte som mange andre i sjangeren. Det de dog gjør veldig godt er å låta bra; bandet spiller tight, og vokalist Ørjan Olsen har en stemme som står godt og rufsete til musikken.

Andresporet «Whore» er på sin side hakket mer strukturert; her har de laget ei låt som vil ett sted. Riffene til Ørjan Olsen er typiske for sjangeren; fulle av fuzz og fest. I bakkant har han Dan Storjord på bass og Sindre Nicolaisen på trommer som gjør akkurat det de skal; lage et dansende driv som fundament for riff og vokal. Jeg synes kanskje de heller skulle lagt dette sporet først på EPen da jeg føler de viser frem et bedre bilde av seg selv her.

I det vi når frem til tredjesporet virker det på meg som om de har som formål å vise frem sin musikalske visjon; «Fiend And Foe» er en tryckare gjort om til stoner rock. Låta veksler fint mellom dempede bassløp og ilskne riffritt. Her føler jeg de viser frem mye av seg selv og avslører at det kan være stort potensiale i bandet. Det samme kan man si om det avsluttende tittelsporet; her danser bandet frem ei flott låt som er stoner rock 101; et flott groove, blåsvart bluesstemme og et dempet raseri.

Monumentum er fremdeles i startgropa; denne utgivelsen har noen lyter. Men, det er også lett å høre at de har en tydelig visjon på hvor de vil og evnen til å forløse denne – når de får rendyrket sitt univers kan det bli interessant å låne øre til dem på nytt.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.