Scroll To Top

La den store, svarte bikkja spille!

Kronikker 3. februar 2016
Artister: Sjangre: , ,

Hvert plateslipp fra Motorpsycho er for meg en ren happening; jeg har fulgt bandet siden første halvdel av nittitallet og blitt en stadig mer troende disippel av Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan. Jeg ble spontant forelsket i bandet som på to år maktet å gi ut to av norsk rocks absolutte høydepunkter: Demon Box og Timothy’s Monster. Denne forelskelsen gikk dog over i hengiven kjærleik når de i andre halvdel av nittitallet ga ut bunnsolide toppnoteringer som Blissard, Angels & Daemons At Play og Trust Us.

Men, hverdagen fikk sitt inntog når de gikk inn i en fase med softrock på begynnelsen av forrige tiår; jeg var ikke nødvendigvis like opptatt av det de presterte i disse årene. Dog – selv i denne perioden maktet de å tenne en gnist med albumet Phanerothyme som i ettertid står frem som ett av deres sterkeste album i denne delen av bandets diskografi. Men, det hjalp likevel lite da jeg merket interessen svinne og på tross av gode prosjekter som konsertskiver, et samarbeid med hornrekka til Jaga Jazzist og fornyet fokus på countryprosjektet The International Tussler Society, holdt jeg på å gjøre som Håkon Gebhardt. Å slutte.

Men det vage, men rocka, blaffet Black Hole/Blank Canvas viste meg at det ikke var slutt og når de fikk med seg Kenneth Kapstad ble det igjen full tenning. Siden deres første album med ny giv, Little Lucid Moments, har de vist oss at de er tilbake sterkere enn noensinne. Vi har fått en håndfull album, en rockopera, flere bestillingsverk både på plate og scene, og snart også et teaterstykke hvor bandet skal spille live flere titalls kvelder. Deres diskografi har blitt en regnbue av inntrykk og gjør et hvert nytt krumspring fra bandet til en spennende opplevelse. Dermed blir det spennende å sjekke ut deres låt «Big Black Dog» fra det kommende albumet Here Be Monsters når den legges ut på internett.

Det åpner overraskende stillferdig; dempede gitarer maner frem en sløy stemning i det bandet stemmer i med skjør vokal og en herlig melodi. Dette får meg til å spinne røde tråder tilbake til de lysere øyeblikkene på Blissard og Phanerothyme; de deilige øyeblikkene som får rockhjerter til å smelte. Etter hvert som sekundene tikker frem, øker gitarene vagt i elektrisk intensitet uten at bandet åpner rocktrøkket sitt.

Men, akkurat i det man forventer å bli pakket inn i en bomullsdress, skjer det noe.

Kenneth Kapstad buldrer inn i lydbildet og det som får få sekunder siden var rolige drag har med ett blitt forvandlet til et søvnig lokomotiv på stadig raskere ferd frem i mørket. Bent og Snah slår følge og sammen skaper Motorpsycho den samme typen stemning som rir de beste episke låtene deres; den stadig mer intense reisen fra stille til støy. Men, der de på nittitallet hadde en like sterk grad av storhet føles de nå, slik de har gjort etter Kapstads inntreden bak trommesettet, mer komplekse. Det låter mer storslått enn de klarte tidligere i sin karriere og denne drakten kler opp bandets senterriff i vakre fargespill.

I det den sytten minutter lange låta treffer tolvminutters-merket slår de av nesten av alt; de faller tilbake til låtas introduksjon (bare mørkere og mer sårt). Denne mollstemte smygeren varer dog bare en kort tid før de åpner kranene igjen; mørke basslag, riffende linjer og støyende detaljer. Etter hvert returnerer også låtas grunntema og følger låta til «Big Black Dog» biter seg selv i halen og ender i et akustisk haleheng med vakre stemmer i skjønn harmoni. Det bør dermed ikke herske noen tvil om at Motorpsycho fremdeles er ett av landets beste orkestre og jeg tror vi trygt kan spå at Here Be Monsters er et album som vil bli nevnt ofte når året skal oppsummeres.

NB! Here Be Monsters slippes i flere formater fra Rune Grammofon/Stickman Records 12.februar. Låta kan forøvrig høres på podcasten Wake Up At The Other End of The Universe.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.