Scroll To Top

Fugl eller fisk?

KKKMO - "Are You Land Or Water"

Plater 4. februar 2016
Karakter

Det er ikke alle band som hadde våget å gjøre som Kitchie Kitchie Ki Me O (KKKMO) gjør med sitt andre album Are You Land Or Water. Jeg har allerede lest anmeldelser fra nesten fullstendig slakt til ydmyk avgudsdyrkelse. Selv er jeg i gråsonen og har ikke helt bestemt meg om dette albumet er fugl eller fisk.

Rene brudd med fortiden har blitt gjort tidligere og dette kan bli møtt med allmenn jubel såvel som hoderystende skuffelse. Selv husker jeg den svartmalte sviket jeg følte mot Mike Patton da Fantomas ga ut sitt tredje album Delirivm Córdia, mens jeg ble sint på Opeths vegne når de fremførte sitt album Heritage for et mildest talt splittet publikum på Sentrum Scene for noen år siden, «spell no’ metal ‘a!«. Dog – mestrene av stilbrudd er våre egne Ulver som tydeligvis sømløst vandrer gjennom sjangerskottene uten å høre særlig mer enn jubel og anerkjennende applaus. Puristene som savner bandets black metal har vel innsett at de har tapt kampen og gått videre til andre barrikader.

KKKMO ga ut sin debut for fem år siden og denne fikk gode mottakelser fra den norske rockpressen. Jeg er usikker på hvor mange som venter på dette forsinkede albumet da det ble forventet utgitt i 2013. Bandet sier selv at det har vært en lang vei og mange hindringer før de endelig fikk gitt ut oppfølgeren, men det er tydelig at mye også har skjedd med bandets visjon og retning siden debuten, for her er det ikke mye igjen av den elektriske rocken bandet ble kjent for.

De har utgitt dette albumet på den samme etiketten som Ulvers ATGCLVLSSCAP og House Of Mythology låter som en etikett som passer bandets nye stilretning; et elektronisk rockbilde malt opp fra mytene om Frederick Barbarossa, en germansk monark og romersk keiser(!) fra 1200-tallet, som hviler i hulene under Kyffhäuserfjellene. Denne tematikken går igjen i flere av låtene på albumet. Åpningsporet «Barbarossa (Fire Birth)» lemper frem et sprettent og funky driv og jeg tar meg i å minnes band som !!! og LCD Soundsystem i dets mørke bassganger. Det er et overraskende annerledes spor enn hva mange kanskje forventer seg fra bandet og vil nok splitte bandets tilhengerskare i to leire. Det samme er «Kyffhäuser (The Path)» som for meg fremstår som et outtake av temasporet fra The Sopranos. Det er en god melodi i låta, men det føles likevel noe uforløst og jeg skjønner rett og slett ikke helt hvor de vil. Det verste er dog at de bryter sporet rett av etter fem minutter og lytteren blir hengende i luften. Det kan være meningen at man skal gjøre dette, men det føles for meg noe unødvendig.

Unødvendig er også et ord jeg kan bruke for å beskrive platas lengste spor, «Saleph (The Voyage)», som deler mye motorikk med «Kyffhäuser (The Path)». Igjen får jeg følelse av å høre på den elektroniske rocken fra !!! og deres samtidige; pulserende elektronikk satt i rockens mekaniske bilde. Dessverre lar man elektronikken få overhånd og man går dermed glipp av rockens iboende evne til å eskalere intensiteten i sporet (en evne jeg synes elektronika ikke innehar i samme grad). Men, gode enkeltdetaljer redder ferden gjennom låta selv om jeg føler den like gjerne kunne vært noen minutter kortere; og heller bli strukket ut når bandet står på scenen.

«Going Forth By Day» er albumets første vokalspor og det føles velkomment; her mikser man i større grad inn grep kjent fra bandets tidligere output. Det åtte minutter lange sporet er, sammen med tittelkuttet, ett av albumets streite innspill. Her hører jeg inntrykk fra kilder så fjernt fra hverandre som Ulver, Morphine og tidlig Verve uten at det blir for kopistisk. Låta fungerer godt, men litt over halvveis ut i sporet velger de en vei jeg ikke føler for. De tre siste minuttene av sporet fremstår som en skygge av sin første halvdel; et ambient vokalspor som verken deler skjelett eller dress med det som gikk foran.

Jeg synes albumet sliter med noen redigeringsvalg, men rent innholdsmessig står det seg godt. Dessverre, for min del, føles bandets output nå rettet mot et annet publikum enn det de hadde ved forrige korsvei og jeg er usikker på om de presterer godt nok denne gangen for å få grep om sine nye disipler. Men, heldigvis er det også spor på dette albumet jeg føler er noe av det bedre jeg har hørt i år. Tittelkuttet er picture perfect KKKMO; stilren rock noir med en nydelig melodi og fortreffelig instrumentering. Igjen føler jeg det er bassen som holder tømmene til låta og styrer dens kurs. Her hører jeg også vage tråder til broderfolkets utenomjordiske Goat i det refrengtaket løfter seg og gitaren får fritt spillerom.

Platas beste spor er dog det lange avslutningssporet «Europa (First Light)» som i begynnelsen såvidt kan høres i høyttalerne. Men, det elektroniske teppet som etter hvert durer frem mot lytteren makter å sette en nesten sakral og skremmende stemning. Med forsiktig instrumentering utbroderes låta sakte, men sikkert, av bandet. Her er de i ferd med å tangere det beste av det som deres etikettvenner Ulver er mestre på; det mollstemte mørket. Dette kan vel knapt kalles rock, men låter mer av fare enn noe annet på dette albumet. I det Alexander Kloster-Jensen stemmer i med en melodi som føles hentet fra førtitallets mollstemte fremtidshåp er det rett før gåsehuden tar kvelertak; dette er vakkert!

KKKMO er ikke lenger hva det var; borte er rockmusikken og igjen sitter man med et lydbilde som viser et band med mot i blikket og stål i ben og armer. Det er dog usikkert hvor det vil føre bandet. Men, platas siste bønn er likevel tydelig, «Please take me above / Take me with you«.

Gjør du?

 

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.