Scroll To Top

Eksepsjonelt og altomfattende!

Kamasi Washington - "The Epic"

Plater 8. februar 2016
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Episk. Smak på ordet. Man ser umiddelbart for seg de store fortellingene; de historiene som spenner opp det store lerretet og spinner frem helhet og verdensbilder. Det spiller egentlig ingen rolle hvilken kunstform man tenker på; du finner nemlig den samme altomfattende intensiteten i Pablo Picassos dystre maleri Guernica, Bibelens gamle testamente eller Alejandro González Iñárritus film The Revenant.

Bruken av episke grep er selvsagt også synlig i musikkens form og farge. Du har de bandene som vil gi inntrykk av grandiose trekk og nær pompøs tilstedeværelse, men som i virkeligheten kun leverer enkle låter for øyeblikket [les: The Hives og Ghost]. Vi er også kjent med de som kun med enkle, intime grep klarer å fortelle de største historiene, som bl.a. Jeff Buckley gjorde på scenen utallige ganger. Til sist har vi de som fremstår som larger than life i sin persona, og som leverer utgivelser som biter over mye mer enn man skulle tro var mulig. Kamasi Washingtons album The Epic er nettopp en slik prestasjon; over tre(!) LPer griper han jazz, soul og funk om halsen og skaper et overraskende helstøpt album.

Albumet er basert rundt en gjentakende drøm Washington har hatt; et utsnitt av den historien som har dukket frem fra dette drømmehavet gjengis på albumet og omhandler en portvakt som utfordres av yngre krigere som har som sitt høyeste ønske om å ta hans plass ved porten. Det er visstnok planer om å lage en tegneserieroman om denne historien, men man trenger verken vente på den eller forstå konseptet i særlig grad for å nyte The Epic. Musikken står høyst stødig på egne bein og dykker ned i den allsidige musikkgleden som bl.a. portretteres i fjernsynsserien Treme; New Orleans’ lapskaus av stilarter. Mannen selv er dog fra L.A. hvor han gjennom flere år har samarbeidet med bl.a. legender som jazzbandlederen Gerald Wilson og pianisten McCoy Tyner samt nybrottsmusikeren Flying Lotus og soulmannen Raphael Saadiq.

Når dette skrives har jeg fremdeles ikke følelsen av å ha fått gapt over hele albumet, men det er kanskje forståelig da albumets sytten sanger varer intet mindre enn 173 minutter. Heldigvis er LP-utgaven pakket inn i en effektiv boks og delt opp i tre deler; The Plan, The Glorious Tale og The Historic Repetition. Dette bidrar til å letteregjøre arbeidet med å smake på Washingtons epos og få en holistisk forståelse av hvordan albumet er skrudd sammen.

The Plan

Albumet åpner med en real knockout; «Change Of The Guard» er en leken og gnistrende jazzperle som gir meg assosiasjoner til hans mentor John Coltrane og sekstitallets bebop. Washingtons saksofon blir dog oftere sammenliknet med ‘Tranes «sønn og den hellige ånd»: Pharao Sanders og Albert Ayler og det blir synlig når han lar instrumentet ta oss opp til stratosfæriske høyder åtte minutter ut i sporet. Dette er første bevis på mannens uangripelige talent som instrumentalist – han spiller gnistrende på hele albumet og imponerer stort. Men, han er langt fra noen spotlight kid, og lar mer enn gjerne sine medmusikanter få oppmerksomheten. Det hører vi nesten umiddelbart i det Cameron Graves sporer av i en hektisk og ivrig solo på sitt piano og etterfølges av trompeten til Igmar Thomas.

Men, soloene gjør ikke opp for det som bidrar til å gjøre The Epic til det strålende albumet det er: de gode melodiene. Washington er en god komponist og har skrevet frem sanger som ønsker å ta med lytteren på en reise. Dette kan høres i det intuitive samspillet til orkesteret; visstnok har de spilt sammen i en eller flere konstellasjoner i en årrekke. Snodig titulerte «Askim» er en tilbakelent komposisjon som ikke mister sin røde tråd selv når Stephen «Thundercat» Bruner skinner på en helstøpt solo på sin elektriske bass.

Tredjesporet «Isabelle» åpner smygende og man får servert en jazztryckare som danser frem for lytteren. Rolige drag og lange linjer dominerer låta selv om orgeltalentet til Brandon Coleman og trompeten får lov til å spenne på seg syvmilsstøvlene, men etter dette frodige hvileskjæret er man raskt tilbake i feststemning. «Final Thought» hoppe rett ut i et landskap som synes skylde like mye til ‘Trane som til Fela Kuti; dette lukter afrofunk lang vei. Washington viser sin betydelige instrumentale styrke med en solo som nærmest vrenger saksfonen, men gir også plass til en nydelig melodi og Colemans orgel. Akkurat i det låta ender i et repetetivt funkkaos setter gåsehuden inn og bekrefter at The Epic er et virkelig mesterverk.

Albumets første del ender med den dempede «The Next Step» som setter hele ensemblet i arbeid; man trekker linjer til jazzens førtitall. Men, Washington er aldri langt unna det som høres ut som hans kjernetrekk; sekstitallets bebop. Etter å ha fått glitrende bistand fra Coleman, returnerer hele ensemblet til førtitallets dansende jazzglede og lar sødmefylt balladedrag sette punkt for låta.

The Glorious Tale

Albumets andre del åpner med «The Rhythm Changes»  og bandet viser frem et nytt kort fra ermet; soul. Patrice Quinn tar nesten umiddelbart teten med sin sødmefylte stemme, mens bandet legger seg rundt henne som en trygg dress. I det koret stemmer med på refrenget, får jeg følelsen av å høre Sly & The Family Stone i sin storhetstid. Men, det er også god plass til å briljere og Washington lar Ryan Porters trombone få litt tid i front på scenen, før han selv, Thomas og Coleman kompletterer lydleken.

«Leroy & Lanisha» lar en mindre del av bandet sette ei låt – trommeslager Tony Austin lar en tilbakelent groove legge grunnlaget for bandets blåserrekke. I mengden av de storslåtte arrangementene med et helt orkester er det artig at de lar et slikt intimt spor få plass midt inne i albumet. Pianist Cameron Graves topper dog laget med en briljant solo som passer som hånd i hanske med låtas melodi. Dette er for øvrig et trekk som går igjen gjennom hele albumets spilletid – enhver solo følger linjene som legges frem som milepæler og det hele ender derfor opp som en sømløs reise i den amerikanske storbylyden.

Når vi står midt i albumets andre del, får vi en uvant introduksjon av «Re Run»; ømme strykere og band trekker lytteren med seg inn i bassen til Miles Mosley. Derfra er det kort vei til ensemblets glitrende tematikk og blåserrekkas sødmefylte lek. En etter en briljerer de for lytteren, men det er blåserriffet som topper programmet og låter nok en gang som en fusjon av Afrika/Amerika. «Miss Understanding» på sin side åpner med et band i fullt øs, men våger seg snart frempå med et hektisk melodisk drag. Trommeslager Ronald Bruner har det travelt med å legge frem et godt fundament for sine kolleger, og de er ikke sene med å benytte seg av tilbudet. Igmar Thomas detaljerer låtas spennede driv med en rask solo før han overlater stafettpinnen til bandets frontfigur som mer enn gjerne tar utfordringen. Han er dog ikke den eneste – ståbassen til Mosley tar pallplassen med strålende solospill.

«Trilogiens» andre del viser evnen til å overraske og «Henrietta Our Hero» er ei låt igjen drevet av Patrice Quinn som trekker med seg bandets kor(!) i en alldeles nydelig låt. Det hele gir meg følelsen av å låne øre til afro-amerikansk stolthet, «Had no armour / No weapons / No desire to flee / But a power so deep / Inside brings life to us all«. Bandet utbroderer denne stemningen med eksplosive utbrodd og følelsesrike drag.

Etter dette utspillet passer det godt med to intime spor. «Seven Prayers» og «Cherokee» lar bandet alene stå for musikken, og det åpner nesten sakralt med pianolinjene til Graves før blåserrekka stryker lytteren forsiktig med hårene. Bandets bassister leiker seg bak dette lydteppet og man er med ett midt oppe i et av platas mest abstrakte spor. Her får jeg følelsen av å høre på den nordiske jazzens naturglede bli mikset med kunstmusikkens abstraksjoner uten at bandets identitet faller ut av syne. Dette sidespranget settes side om side med «Cherokees»‘ overraskende streite funktema hvor et pustende blåserriff spiller godt sammen med Patrice Quinn. Ganske raskt får jeg følelsen av at bandet har valgt å kaste Billie Holidays mollstemte sang sammen med bandets funkriff og dette fungerer som en perfekt overgang til albumets tredje del.

The Historic Repetition

Stephen Bruner åpner bandets hyllest til ett av filmhistorien svirkelige store øyeblikk med godt samspill med sin bror Ronalds trommer. Resten av bandet er snart med på leken i «The Magnificent 7» og melodien de spiller frem sitter lett i øret; dette sporet er nok et bevis på bandets ufravikelige talent for å mikse ensemblejazzens medstrøms samspill med bebopens frie vilje. Washington leder bandet inn i flotte spillerom hvor spennende saksofondetaljer griper lytteren, og på deler av sporet, når Graves for lede an, får jeg også følelsen av å høre på popteften som Esbjørn Svensson Trio hadde på sine mange gode dager. I det han farer inn i et nesten utenomjordisk effektivt solospill sitter gåsehuden som støpt og det blir ikke verre i det Mosleys utrolige ståbass får skinne – Washingtons tentett er et ubeskrivelig godt band!

«Re Run Home» moderniserer jazzbildet med Stephen Bruners pumpende elektriske bass og de trekker dermed jazzen inn i herlig samløp med moderne funk. Det er vel dette soundet som først og fremst trekker meg til det amerikanske bandet; miksen av dansende groove og fristilt instrumentering er nesten overveldende. På dette sporet går blåserne inn i en deilig battle før bass og trommer tar overhånd og lytteren rekker lite annet enn bare å kaste seg med i dansen; dette dunster av samba, latter og seine netter.

Albumet føles skrevet til perfeksjon av bandet, men vi finner likevel noen lånte spor; deriblant «Clair de Lune» som ble skrevet av den franske komponisten Claude Debussy. Her får vi et bevis på den tradisjonsrike koblingen mellom jazzens gatespråk og den klassiske musikken og hvor godt de passer sammen. Den populær komposisjonen er en utfordring for utøvere da dens enkle tekstur og diskrè fargespill krever finesse, men bandet mestrer dette til fingerspissene; blåserne spiller frem et ektefølt univers rundt Debussys melodi. Postbopen til ledestjernen Terry Blanchard gis også en gjennomgang i «Malcolm’s Theme» hvor man også får en føling med Blanchards evner som komponist av lydspor til filmer. Patrice Quinn dukker opp nok en gang, nå i en duett med Dwight Trible, og de stemmer opp med et spoken word narrative som gis en mørk musicalbehandling hvor Washington leverer en sterk solo. Det er dog ensemblets leveranse som imponerer og når et sample av Malcolm X topper et kaotisk band blir de med ett ideologisk samlende i en betent samtid, «And that’s the One we believe in, the one who created the universe, the only difference being you call Him God and I–we call Him Allah«.

Albumet avsluttes av «The Message» som setter bandets forsvarslinje i fokus; bandets to trommeslagere gis frie tøyler, og i trespann med bandleder Washington er det et hektisk og hektende lydspor som farer ut av høyttalerne. Etter et parti hvor bandets trommeslagere, og perkusjonisten Leon Mobley, har scenen for seg selv kommer hele bandet tilbake og setter punktum med et klimaks av dimensjoner. Mye av det som også bidrar til å gjøre The Epic til et virkelig epos er ikke bare de uangripelige talentene til Washingtons tentett, men også det som låtene er pakket inn i; strykerorkesteret og koret som dirigeres av Miguel Atwood-Ferguson. De tar sjelden fokus fra bandet, men bygger i stedet opp noe av den samme stemningen rundt musikken som førti- og femtitallets storband leverte i sine glansdager; når jeg lukker øynene ser jeg like deler av musikalen Hair som jeg gjør av de hjerteskjærende låtene til før nevnte Billie Holiday.

The Epic er ikke mindre enn et album man føler har alt; bebop, sløy lørdagsjazz, soul og moderne funk. Denne «trilogien» er delt inn i tre solide munnfuller og hver har sine spesielle gode trekk; men de er ikke like tydelig adskilt som man først kanskje skulle tro. Likevel føler jeg at de kan deles inn i vage beskrivelser; The Plan er bandets egen visjon, The Glorious Tale er fortellingene om de sterke menneskene, mens The Historic Repetition føles fokusert på coverlåter og innspill fra sidelinja. Uansett – man skulle tro at bandet har bitt over for mye, men på bakgrunn av Washingtons evner som låtskriver og orkesterets oppsiktsvekkende gode instrumentering har dette eposet i stedet blitt en fullendt, trygg og overbevisende utgivelse som vil stå seg godt selv målt opp mot sjangerens klassikere.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.