Scroll To Top

Blodspor!

Blood On Wheels - "It's All A Lie"

Plater 23. februar 2016
Karakter

Jeg liker rock; den svette følelsen av vrengt gitar, hardbarket vokal og røft driv. Det er noe helt eget ved denne sjangeren som man ikke ser ellers i andre deler av musikkbransjen; noe opprørsk og sultent. Ja, jeg vet at både frijazz og undergrunnens hip hop har den samme elektrisiteten. Ja, jeg vet også at selv rocken har blitt altfor konform og selv «revolusjonen» som Nirvana initierte i ’91 var ikke nok til å ta livet av slipskledde platemogulers makt over denne ektefølte kunstformen. Mye av dette er nok dessverre vår skyld; menneskets evne til å gå medstrøms og minste motstands vei er altfor tydelig. Derfor fikk industrien det som de ville og ga mannen i gata «rock»; platt og enerverende popmusikk med litt fuzz. Men, den gode rocken døde ikke – den gikk bare ned i undergrunnen og vi ser i disse dager at det spirer godt der nede. Nå er Blood On Wheels ute med et nytt album og det er et befriende breialt møte.

Refrenget på åpningssporet «Lie To You» gir meg litt følelsen av å høre «Would I Lie To You» av Whitesnake; fra den tiden de britiske legendene smakte mer av rock’n’roll enn av hårspray. Det i seg selv er ikke så uventet da det trønderske bandet selv har uttalt at bandet vil gi lytteren en real opplevelse av rock, og da er det jo naturlig å skue tilbake til tiden da musikk betød noe mer for de fleste av oss enn den gjør i dag. Låtas repetetive skjelett åpner dog samtidig kanaler mot nittitallets rock slik mange av oss kjente den; ett slikt band kan være Cadillac hvis bassist Trond Frønes også spiller på dette albumet.

Denne følelsen gir seg ikke i det «I’m Your Man» åpner med stemninger som Orango lenge har vært alene om her til lands. Sammen med et orkester som Friendship føles det som om Blood On Wheels stiller i en stadig mer befolket del av den norske arbeidderocken; i tradisjonene til ledestjerner som bl.a. Creedence Clearwater Revival. Det gjør meg lite; rock’n’roll trenger ikke finne opp kruttet hver eneste gang. I stedet er det heller viktigere med band som setter fliret på plass i folket uavhengig om det skjer foran stereoanlegget i stua eller i konsertsalens mørke.

Kritiske røster vil kunne si, «dette er ikke musikk folk har venta på«, men det er heller ikke musikk folk burde vende seg vekk fra. «Me & You» og «Fire & Barbed Wire» er låter som beviser at de har flere interessante grep i musikken sin uten å låne for mye fra fortiden. Det er heller ingen tvil om at bandet har den instrumentelle kapasiteten for å levere disse låtene til folk på lokalet; Panorama var til stede når de varmet opp for The Devil & The Almighty Blues på Crossroad Club i fjor og da ble jeg veldig fornøyd med det jeg så. Men,det må innrømmes at det overbevisende trøkket jeg fikk mot meg den kvelden ikke når helt frem til meg når jeg hører på deres nyeste utgivelse. Heldigvis rettes det opp ved at de nikker anerkjennende til både Black Crowes («Golden Ticket») og Motörhead («Hell For Your Money») i sin låtskriving og det er i denne gråsonen jeg synes bandet fungerer best.

Alt i alt er dette et album jeg føler biter over litt mer enn det klarer, men jeg sitter like fullt og tramper takten med foten mens jeg skriver disse ordene, og da er jo mye gjort allerede slik bandet selv ser det. Jeg har blitt overbevist av bandets fremtoning på scene tidligere, og det skal bli spennende å følge deres studiospill fremover. Har du en eller flere av de overnevnte bandene på din favorittliste, er jeg ganske sikker på at It’s All A Lie vil bli sett på som 100% sannhet.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.