Scroll To Top

Perfeksjonert brutalitet!

Årabrot - "The Gospel"

Plater 24. februar 2016
Karakter

Noen band står på siden av alle sjangerspesifikasjoner og oser sterkt av sin egen identitet; de preges av en glassklar visjon som ikke lar seg distrahere på noe vis. I norsk musikk finner vi disse einstøingene i både jazz, elektronika og rock og deres nysgjerrige suksess gjør meg rent ut stolt av hva vi kan få til hvis vi vil her på berget.

Ett av norsk rocks mest unike band er vestlandske Årabrot; deres industrielle lydbilder har muligens trukket tråder fra både Laibach og Einstürzende Neubauten, men de har et fundamentalt godt grep om låtskrivingens kunst. Der flere av deres likesinnede står i fare for å bli repetetive klisjeer eller kun for sære, er Årabrot alltid vendt mot lytterne uavhengig om det er på scenen på lille Cafe Mir i Oslo der de fremfører et deilig dronesett eller med album som The Gospel som forener maskinell industrirock, gode melodier og sterk symbolikk.

Vel, Årabrot er vel i stadig større grad Kjetil Nernes da han har vært det eneste faste medlemmet i bandet siden oppstarten nær begynnelsen av millenniet. Da er det ganske imponerende at bandet gjennom hele sitt virke har vært såpass konsistent i sitt output; uansett om det er som droneduo eller fullt orkstester med to trommeslagere. Nernes er dog ikke kun imponerende som Årabrots leading man eller som en av landets beste låtskrivere i nysgjerrig, europeisk rock. Når Panorama var så heldig å få bevitne en av bandets første konserter etter lang tids sykeleie, ble vi vitne til en mann som var like fokusert som en laserstråle; bandet pulveriserte sitt publikum på Høstsabbat den kvelden.

Han er dog ikke alene på dette albumet, men dirigerer flere strålende musikere frem mot det endelig resultatet som foreligger nå. Det spiller ingen rolle om det er kjente navn som Nernes’ ektefelle Karin Park, blåsertalentet Kristoffer Lo eller allestedsnærværende Stephen O’Malley fra Sunn 0))), gjengangere som trommeslager Magnus Nymo eller nye fjes som Anne-Linn Bjørke. Alle medvirkende drar begrepet Årabrot i samme retning – fremover inn i underskogen der få har gått før dem.

Tittelkuttet «The Gospel» åpner seremonien med en drillsersjants brøl og militært trompetsignal før bass og trommer skyller over oss. Nernes er neste mann ut med sin spoken word vokalstil og følelsen av både seremoni og patos er til å ta og føle på. Bandets lydbilde er fra første spor langt til venstre for de fleste av sine samtidige her hjemme – rent bortsett fra MOE som nok skylder deler av sin eksistens til Årabrot – så man hensettes til den samme undrende lyttingen som når man trykker play på et album fra Lars Pedersens When.

Denne undringen fortsetter på «I Run» som nesten låter som om noen spiller to låter samtidig; pianoet føles ute av sync med resten av bandet. Men, likefullt føles det nesten perfekt og sporet fremstår som et av albumets mest spennende. Tredjesporet «Tall Man» åpner med militante seremonitrommer og lar Nernes få rom til å legge frem sin preken; en tordentale som igjen akkompagneres av det herlig skakke pianoet. Her får vi også høre mannens mørkeste brøl og gitarlinjer som føles hentet fra det samme grunnvannet som ga Sonic Youth sitt lo-fi.

«Faustus» på sin side åpner med korsang, lyden av fortidens jagerfly og igjen pianoet; denne gangen med et sårt, enslig tema. Plutselig høres hvislingen av en bombe som detonerer i høyttalerne og Nernes tar til å ralle ut sine ord over stille riffende gitar, «I wager, seize my soul and the world is yours / the world is yours / I love her, love her not». Igjen beviser Årabrot at de er noe for seg selv – jeg kan i hvert fall ikke vise til noe annet band her hjemme som har et uttrykk lik dem. Etter hvert får låta et hardt riffende uttrykk og sporer inn mot mer tradisjonelt farvann, men likevel som lite annet.

«Ah Feel» føles dog som klassisk Årabrot (hvis noe kan kalles det); maskinelle trommer og et riffmaskineri danner grunnlaget for den hest truende hviskestemmen til Nernes som toppes i et repeterende refreng, «Norðr ok niðr liggr helvegr«. Når man for øvrig dykker ned i teksten, kan man ta seg i å tro at denne låta ble skrevet på sykesengen når Nernes’ sitt liv sto på spill, «I feel religions of sorrow / and the rain slowly falling / and I’m bound for the grave«. Men, selv når bandet bruker soundet sitt er det ingen trygg plattform; «And The Whore Is This City» er Nernes klagesang til den greske gudinnen Hekate som er en uhyggelig gudinne med slanger i håret som hjemsøker øde steder om natten(!).

Jeg blir ikke overrasket av dette albumet – bandet fortsetter slik de har holdt på de siste årene og skaper sterk og hissig rock. Men, jeg blir mektig imponert av hvor fullendt låter som «I Am The Sun» føles; det er ikke mange som makter å forene nysgjerrig lydlek med popkunstens umiddelbare refreng like godt som Årabrot. Låtas perfekte kombinasjon av brutalitet, popmusikk og dens vakkert intime koda føles nesten utenomjordisk og er Årabrot på sitt beste.

Etter denne utblåningen skulle man tro at alt var slutt, men «Darkest Day» fortsetter hardkjøret med et perkussivt utmattende driv. Jeg legger merke til bandets evne til å eskalere sitt uttrykk fra fullt øs til nesten tilbakelent harmoni i løpet av et øyeblikk, og denne maskinelle hukommelsen er et av bandets viktigste våpen. Det avsluttende sporet «Rebekka (tragedie)» gir meg en merkelig assosiasjon til The Rolling Stones(!) i det første verset, men i det den tragiske historien utspiller seg foran lytteren forstår man at dette er reinspikka Årabrot, «She told me all about herself / I was listening / Why don’t you kill me dear? / That’s just what I did, I killed her dead«. Bandet holder ikke tilbake, men man merker at de, på samme måte som Dead Kennedys‘ «The Prey», stiller seg opp på andre linje.

Så er det slutt. Dermed er det lite annet å gjøre enn å trykke play.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.