Scroll To Top

Lydspor fra et liv!

Ebbot Lundberg & The Indigo Children - "For The Ages To Come"

Plater 25. februar 2016
Karakter

Ebbot; man trenger ikke si mye mer enn nettopp det for å beskrive mannen for disipler av den nordiske rocken de siste tjuefem år. Som frontfigur i både Union Carbide Productions og The Soundtrack Of Our Lives har han vært med på å definere hvordan vår rock har blitt oppfattet i det store utland. Union Carbide Productions ble en undergrunnshit i New York City, mens The Soundtrack Of Our Lives ble ett av Sveriges største band i sin samtid. Nå er begge disse bandene historie og den skjeggete bamsen står nå på egne bein og da er det spennende å se hvordan han kommer ut av det på For The Ages To Come.

En messias i nordisk rock!

Det bør kanskje ikke overraske meg, men det gjør det likevel: det er nesten utrolig hvor mye man hører av hans band i stemmen hans. Det er så man tas med tilbake til the golden years med sjefen sjøl i front av scenen på Rockefeller Music Hall i Oslo hvor han, i kaftan, ber hele salen om å sette seg ned OG de adlyder. I de øyeblikkene hadde jeg lett for å se for meg Ebbot som en messias i nordisk rock, og det minnet returnerer raskt når tittelkuttet er først ut. Sporet er en drømmende danser som nesten valser ut av rillene på plata, og man tar seg i å føle seg glad; intet mindre. Følelsen av gamle dager blir dog litt mindre når en blåserrekke reiser seg i lydbildet og gir låta farger av både Ebbots byvenn Håkan Hellström og indieikonene Neutral Milk Hotel.

Andresporet «Backdrop People» ta på sin side snapshot av The Stone Roses i sin glanstid og trekker frem Ebbot frem i front av lydbildet; det er befriende å se at vår svenske morbror hadde gjort en mye bedre jobb i front av de britiske trøbbelmakerne enn Ian Brown gjorde det. Selv om dette er et spor som hadde passet perfekt på et album av britene, får ikke grunnkildens inspirasjoner skinne ufortrødent – Ebbots egen identitet gir oss igjen en solid smak av de svenske farger. Assosiasjonene til det britiske bandet svinner dog raskt i det «Beneath The Winding Waterway» triller i gang og fremstår som ei låt som like gjerne kunne vært skrevet av våre egne Sister Rain og inkludert på deres mesterverk Ride.

Det høres ut som om Ebbot har tatt et godt grep om rockens historiebøker og ristet ut et knippe låter til dette albumet; denne miksen føles kanskje noe schizofrenisk, men man har jo alltid latt seg lure av denne rockjokeren. Med Ebbot kan man aldri være helt sikker på om man får fugl eller fisk; spøk eller revolver. Nettopp det blir godt synlig i det han klimprer ut «In Subliminal Clouds» som gir meg en følelse av å høre et vennskapelig Simon & Garfunkel i bekkrekka bak sjefen, mens han selv får danse fritt rundt på scenen.

Man får følelsen av at mannen har blitt stadig mjukere med åra; etter å ha begynt med desperate Union Carbide Productions, gikk det videre til det bittersøte psykedeliske The Soundtrack Of Our Lives. Dette føles riktig da han legger frem «Drowning In A Wishing Well», som på tross av en dyster tematikk bærer enkelte likhetstrekk med Herb Alpert og Burt Bacharach, men med ett blir ordene mine slått til skamme i det bandet slår seg løs i et heftig parti midt i låta og står frem som en av de mest fullendte sporene på albumet. Det påfølgende sporet «Don’t Blow Your Mind», en coverlåt av horrorrockeren Alice Cooper, holder rockfoten i gang og åpner med bandet i fullt øs og Ebbot desperat hes i front av lydbildet. Det låter hissig, men refreng og verselinjer setter likevel opp veimerkinga for låta.

Er seg selv mer enn andre

«I See Forever» tar ned bandets tempo et par hakk, og lytteren blir overgitt til et drømmende lydspor; man ser nesten for seg lyse sommernetter og kalde flasker med godt øl. Sporet danser frem foran lytteren og er en nydelig og tilbakelent melodi som jeg tror er en ode til kjærleika og hvor Ebbot som virkelig viser frem sårheten i stemmen sin. The Indigo Children legger seg tett om han og trekker med seg vakre strykerdetaljer og det hele ender opp med et virkelig vakkert spor som føles altfor kort. «Calling From Heaven» følger det foregående sporet og bekrefter dette som et velbalansert album fra svensken; dette er musikk som benytter seg av de gode tingene i livet og får det meste til å se uanstrengt ut. Det spiller liten rolle om det er formfulle blåserrekker eller lett psykedeliske band – låta trekker seg helt til topps på pallen med et lydbilde som føles som helt Ebbot. Dei i seg selv sier ikke rent lite siden det visstnok er en versjon av det spanske bandet Los Pekenikes‘ sang «Cerca De Las Estrellas».

Albumets neste spor «Little Big Thing» viser frem crooneren Ebbot Lundberg; i dette tilfellet riktig nok i en intim setting. Men, man hører at han hadde trivdes like godt som Mike Patton med et strykerorkester i ryggen – han har en stemme for de fleste anledninger. Det stille sporet triller over i finalesporet, det korrekt titulerte «To Be Continued», og jeg synes å høre hans lidenskap for sekstitallet, «Here i am again / Here i am / The only one again / And it’s a stor that will never and / It’s a story that will never end«. De glade blåserne låter av nittitallets retromantikk, den vuggende melodien er hentet fra The Beatles og i senter av alt hører du stemmen som har vært en alltid tilstedeværende faktor i svensk rock.

Jeg liker albumets mangfold; på tross av at det er vanskelig å holde en rød tråd gjennom de ti varierte sporene. Ebbot har en stemme jeg har vært svak for siden jeg hørte den første gang og låtene på dette albumet føles som skapt for den nordiske forsommeren – de dagene og nettene vi fremdeles er på vei mot årets lyseste dag. Det er derfor umulig å sette mindre enn en femmer på dette albumet når man på en solrik februarsøndag merker den første våryrheten varme sjelen.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.