Scroll To Top

Lyden av byen!

Anders Brørby, "Nihil"

Plater 3. mars 2016
Karakter

Hvordan skal man beskrive lyden av byen? De hylende trikkelinjene, lyden av en bakgårdsfest du ikke er invitert til, og sirenene fra en ambulanse som farer forbi deg er håndterbare og lett definerte og det er ikke denne lyden jeg er på jakt etter når jeg skal beskrive Anders Brørbys album Nihil. Han føles i stedet forsøke å beskrive den lyden som man ikke hører, men snarere føler.

Denne følelsen mener jeg bekreftes av albumtittelen Nihil som på latinsk betyr intet, eller som en internettressurs så poetisk beskrev det, «The absence of anything; nothing«. Så hvordan beskriver man ingenting? Vel, i stedet for å fokusere på det eksplosive og lett antennelige, må vi i stedet skue innover: mollstemtheten som griper om hjertet når man er ensom i en travel bygård, eller den industrielle stillheten som summer i ørene når man vandrer i byens nattegater og selve byen ligger i stabilt sideleie. For låtene på Nihil er skapt for de timene da man glipper inn i timene/øyeblikkene hvor man både er ett med verden og likevel kan stå på utsiden og se inn.

«When You Look Into The Abyss» åpner ballet og allerede her ser man ned i det intet som et bunnløst mørke føles være; man tar seg i å innbille seg at man ser det man frykter mest. Denne uendeligheten griper oss om hjertet da vi med ett føles oss så mye mindre enn vi gjør i dagslysets trygge travelhet. I Brørbys mørke univers hører vi toghornets melankolske klang, fjernsynets hvite støy og vår egen samvittighet.

Låtene gir meg en følelse av fortapelse og håpløshet, men også livssterk tro. «As Dead As The Stars We Watched At Night» føles å gi rom til både lys og mørke, og i denne grålysningen, når man slites mellom natt/dag, er man på sitt mest ettertenksomme og alene med sine tanker. Da kan mye skje.

Denne knivingen mellom håp og håpløshet finner man igjen i noen av platas låttitler; blant annet i tvekampen mellom den oppgitte «I Will Always Disappoint You» og den fryktløse «You Have Made Me No Longer Afraid Of Death». Dog føles ikke den først nevnte låta særlig pessimistisk – i stedet titter lyset inn gjennom de gråstenkte gardinene og langsomt tennes en varme jeg mener å kjenne igjen fra klangbildene til skotske Mogwai. Den sist nevnte låta er dog mer i tråd sitt navn; for min egen del mener jeg å høre bølgene som slår stille mot fergebåten i det lytteren fraktes over elva Styx.

Først og fremst høres det ut som om Brørby har laget rendyrkede lydbilder, men på spor som det knitrende elektriske «From The Window Above The Lake» høres likevel klare melodilinjer som kles opp i støytepper, mens man på «The Knives In Her Eyes» får levert noe av den samme ærligheten som hos den japanske pianisten Ryuichi Sakamoto. Dette er ikke en ueffen sammenligning da han ellers føles flørte med det samme univers som Sakamotos samarbeidspartner Christian Fennesz.

Alt i alt er Nihil et album for de små timene som føles eviglange; de timene tankene dine på godt og ondt får lov til å strekke på beina.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.