Scroll To Top

Nordisk ørken!

Juhani Silvola - "Strange Flowers"

Plater 11. mars 2016
Artister: Sjangre: , , , ,
Karakter

Når jeg hørte gjennom Strange Flowers for første gang satt jeg igjen med et inntrykk av at Juhani Silvola føltes som en firemenning av amerikanske Grails og særlig deres eklektiske medlem Emil Amos. Dette albumet føltes nesten schizofrent i all sin bredde, men det gjør ingenting da han makter å dresse opp låtene i de samme stemningene uavhengig av deres komposisjoner.

Albumets førstespor er et varmt og lidenskapelig blikk på country og ørkenrock sett gjennom nysgjerrige briller; djupe slag slår følge med sløye, meksikanske gitarlinjer  i en melodi som nesten mikser nordiske folketoner med orientalsk musikk. Silvolas evne til å plukke fra en musikalsk meny som innbefatter et utall sjangre viser seg å være fortreffelig nesten umiddelbart; her frontkolliderer country med raga og blues. «The Gods That Built This Place Were Mad» er en ypperlig, og etter hvert ganske muskuløs, introduksjon av Silvola på hans første soloskive.

Det store fargespillet på mannens palett viser seg dog enda sterkere på neste spor som er et fullstendig stilbrudd med førstesporet. «Vents Of The Underworld» er en pustende og industriell smyger; et ambient lydspor som føles forsøke å fortelle om de rørledningene som binder byene våre sammen og kanskje også de mytene som automatisk oppstår i mørket. En stille melodi spiller opp og bruker det industrielle bakteppet som fundament; her spinnes det opp røde tråder til det mest dempede sporene til skotske Mogwai og deres evne som komponister av lydspor.

Tittelkuttet, «Strange Flowers Bloomed» beveger seg tilbake til den delen av rocken som ble introdusert på platas første spor. Jeg klarer virkelig ikke gi slipp på mine assosiasjoner til Grails, men det gjør ingenting å bli sammenlignet med det amerikanske bandet da deres eklektiske lydbilde er all over the place nesten ustanselig. Dermed er det i stedet inspirasjonene til Grails, og deres evne til å kombinere en myriade av stilarter, som Silvola kan assosieres med. Uansett – låta er en elektrisk tryckare som strider frem som en doom waltz; dansende over et gulv av ørkensand og sletteland. I andre halvdel av låta trekker han frem synthrytmikk som kort minner meg om Grandaddy før waltzen avsluttes med hakkende driv og gråtende gitarer.

Denne følelsen av det amerikanske bandet Grandaddy returnerer i starten av «The Last Modernist» hvor synth og rock mikses og resulterer i et organisk, men også litt digitalt, lydbilde fra rockens krøniker. Dog føler jeg låtas melodi er mer allmenn enn hva jeg hadde forventet av Silvola etter det som har gått før låta; nesten litt lettvint løsning. Jeg tror jeg føler det da låta er overraskende hektisk i forhold til sporene som har kommet før det.

Uansett – da er det godt å finne tilbake til hans nysgjerrighet i mørkt titulerte «Black Breath, Black Blood». Dette er en pustende og dronende smyger hvor han leker med gode detaljer på et fundament av byens lyd; den lyden som du aldri egentlig hører, men som er en konstant i alle gater. Han kan her sammenlignes med musikalske støymakere som ofrer melodien på lydbildets alter. Vel, «ofre» er kanskje et hardt sagt, da jeg mener man i musikken til Lasse Marhaug, Philip Jeck og Merzbow finner hooks og kroker man kan henge sin oppmerksomhet på. Silvola øker intensiteten på musikken utover i sporet og det ender brått og brutalt i stillhet.

«Nyctophonia» er en stillfaren reise gjennom mørket; jeg har en tro på at sporet er en lidenskapelig omfavnelse av mørket da nyctophobia kan beskrives som, «a phobia characterized by a severe fear of the dark«. Det er dog stemninger av frykt eller fobi jeg får inn over meg etter hvert som låta gror ut av høyttalerne, men snarere tråder til hjertekamrene til glede og tilfredshet. Man kan ane seg selv sittende i en godstol i nattens mulm og mørke mens dette sporet pakker deg inn i sine linjer og sitt tilbakelente grep.

«The First Beast» frakter oss nok en gang tilbake til ørkensanden, og jeg føler jeg ser kjernen i Silvolas musikalske univers: gråsonen mellom ørkenens ødeland og storbyens gater på nattestid. På en måte er de begge samme landskap; ensformige og mytiske. Etter at låta i sine første minutter har latt en melodi få reise langsomt over de musikalske sanddynene/hustakene, møter man plutselig på liv. Helt uventet våkner låtlandskapet til live; en oase av elektrisk spenning forløser oss og gir låta fart og virilitet. Et riff leder an i angrepet og låta fremstår igjen med slektskap til tydeligvis allestedsnærværende Grails, men denne gangen føler jeg de norske folketonene har fått litt mer plass i lydbildet. Det står klart frem for meg at det er her, og på spor som «The Gods That Built This Place Were Mad» og tittelkuttet, Silvola gjør sitt beste arbeid.

Han avslutter plata med den dempede «All That Is Solid Melts Into Air» som jeg mener mikser et melodifravær med en repetetiv komposisjon. Det er et spor som nok er beslektet med støyende «Black Breath, Black Blood», men det fremstår som et lite antiklimaks etter majestetiske «First Beast». Likevel – Juhani Silvola har med Strange Flowers skapt et album som føles herlig unorsk. Albumet har i stedet blitt et dokument på verdensmusikken sett gjennom rockens briller. For de av våre lesere som gleder seg over lyden av gråsonen mellom sjangre burde Silvola være et spennende bekjentskap!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.