Scroll To Top

28 effektive minutter

Johndoe - "Skandinista"

Plater 14. mars 2016
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Johndoe river ned flere musikalske båsvegger og har laget et kompakt album med pønka pop som innehar noen av deres sterkeste melodier til nå. 

Halvannet år har bandet brukt på sitt nye album «Skandinista» og det høres. Der Johndoe alltid har gitt inntrykk av at låtene nettopp ble skrevet og øvd inn i øvingslokalet, så ligger det en tydeligere grad av modenhet og trygghet innbakt i de åtte låtene vi får her.

Jeg skal ikke påstå at jeg har blitt overrasket over albumtroikaen Slugger, Sosialt Liv og nå Skandinista. Men etter å ha fulgt Johndoe både som anmelder, konsertarrangør og generell musikkelsker siden Rastløs Rock’n’Roll i 2002, har det vært fascinerende å se bandet gjenoppstå så vitalt. Først fikk vi det halvnostalgiske comebacket tuftet på gamle takter, deretter et møte med den opprørske og pønka utgaven, og nå har vi fått popbandet Johndoe. Og det fungerer aldeles utmerket.

Skandinista har rastløsheten og det lett uberegnelige, som kvartetten har gjort til sin signatur, ikke veket plass. Men giret har skiftet fra riff til poprefreng. Albumet har låter som generelt vokser ved repetisjon, men et spor som Sov i ro sitter i skolten umiddelbart og er fort den fineste sangen bandet har produsert. Det kler Jonas Skybakmoen usedvanlig godt å synge i et lavere leie og det håper jeg han vil gjøre igjen.

Strødd utover albumet finner vi både synther, trommemaskiner og saksofoner som effektfullt bidrar til det som har blitt deres mest unike lydbilde til nå. Det er en touch av noe ubestemmelig svensk her som jeg ikke er smart nok til å plassere. Men det har i hvertfall oppstått en større dimensjon til låtene denne gangen, som i sin tur gir tekstene et annet (og bedre?) fokus enn tidligere. Observasjonene til Skybakmoen er som alltid like skarpe som ettertenksomme, men han vil garantert være enig med meg i at han er en bedre tekstforfatter i dag enn for ti år siden. Nå er han ikke lenger ung og arrogant, men midt i perioden i tredveåra der alle spørsmålene og tvilen begynner å komme. Hans kombinasjon av observerende brodd og språklig tilgjengelighet faller fint inn i tradisjonen til noen av de store norske rocklyrikerne som har gått stien før ham.

Det er ikke full score på alle låtene her, men det blir aldri svakt. I mine ører er Johndoes potensiale til å skrive de helt store låtene ikke forløst ennå, men med denne utviklingen er vi der snart.

«Skandinista» høres kanskje ikke ut som pop for den gjengse tenåring, men med sine tjueåtte effektive minutter har albumet blitt nettopp et stykke pønka popmusikk med kanter, hooks og trondhjæmsk særegenhet. Ved forrige korsvei meldte jeg at vi kanskje snakket om Johndoes beste album. Denne gangen er jeg ikke i tvil.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert i Adresseavisen 11. mars 2016.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/