Scroll To Top

Trøndersk kosmos!

Black Moon Circle, "Sea Of Clouds"

Plater 30. mars 2016
Karakter

Det er ikke lenge siden Black Moon Circle ga ut sitt forrige album, det snodig titulerte The Studio Jams, Vol.1: Yellow Nebula In The Sky, men de er allerede aktuelle med den nye utgivelsen Sea Of Clouds. Jeg digger at de viser fingeren til bransjens reglement og, ikke ulikt The Dogs, utgir sine skiver når de måtte føle for det. Denne gangen er det et album som føles ønske kombinere spacerock med garasjerocken og resultatet er deilig besnærende.

Panorama ble hodestups forelsket i bandets forrige album, og vi er ikke mindre forført av deres nyeste reisedokument fra galaksens yttergrenser. Denne gangen får jeg fremdeles følelsen av å høre et band som holder godt grep om den samme frihetsfølelsen som Motorpsycho elsker, men nå hører jeg også den psykedeliske låtskrivingen til broderfolkets The Soundtrack Of Our Lives og Silverbullit. Dette er kanskje ikke de klareste referansepunktene for et band som Black Moon Circle (de knyttes sterkere mot samtidige som Öresund Space Collective), men deres komposisjoner fører meg likevel dithen.

«Lunar Rocket» åpner med Vegard Engans slide gitar og drømmeeffekter før resten av bandet slår følge med på et røft rockritt ut gjennom stratosfæren. I det Øyvin Engans stemme strømmer ut av høyttalerne får jeg den samme psykedeliske følelsen som jeg hadde når jeg hørte Silverbullits album Citizen Bird første gang; det låter både nordisk intimt og kosmopolitisk på en og samme tid. Dette skyldes dog ikke kun brødrene Engan, men i like stor grad batteriarbeidet til trommeslager Per Andreas Gulbrandsen som her gir bandets rifforama et jordnært tilsnitt med hektisk og organisk spill. De analoge synthene til Scott «Dr. Space» Heller gjør like godt det motsatte; gir låta et frisyn ut i universet.

Albumets andrespor, «The Magnificent Dude», er en sløy rakker som først gir meg assosiasjoner til Hendrix‘ gitarismer fra sekstitallet. Men, før jeg vet ordet av det har man forlatt San Franciscos kjærleikssommer og LSD-berusede uteavdegsjælopplevelser til fordel for det virkelige kosmos. Black Moon Circle har evnen til å fremprovosere et seigt og sødmefylt lydbilde som forener spacerockens hissige gitarer med bluesens mollstemthet og dette kommer virkelig til sin rett etter hvert som dette sporet farer stadig lenger ut av rillene og opp mot stjernehimmelen. På dette sporet får vi også stifte bekjentskap med tangenttalentet til Magnus Kofoed; her spiller han trampeorgel mens han på det neste trår til med keyboard. Hans bidrag, som Scott Hellers, utbroderer bandets låter slik at de fremstår med en ekstra dimensjon av lyd.

«Moondog» gir meg umiddelbart røde tråder til låtas navnebror; den amerikanske eksentrikeren Louis Thomas «Moondog» Hardin og hans nydelige repetetive salme «All Is Loneliness» som bl.a. ble innspilt av Janis Joplin og, ikke minst, Motorpsycho på Demon Box. Jeg mener dette sporet deler noe av den samme repetetive effekten som preger Hardins komposisjon. Dog føler Black Moon Circles melodi å ha mer slektskap med Motorpsychos konsertversjon av «All Is Loneliness» som kan høres på deres album Roadwork, vol.4: Intrepid Skronk«. Hvorfor? Vel, som sine sambygdinger kaster Black Moon Circle sin låt ut i spacerockens univers og gir den dermed en riffrik drakt som trekker lytteren med i en elektrisk tryckare. Låta har ingen særlige temaskifter, men velger heller å rolig rulle fremover som døsige dønninger på åpent hav.

Albumets sistespor, tretten minutter lange «Warp Speed», åpner med bassriff og leken instrumentering, men i det synthlinjer farer over bandets lydbilde låser et gitarriff seg fast i oppmerksomheten min og bandet sporer snart ut på den åpne motorveien. I det Øyvin Engan maler frem en vakker vokalmelodi aner jeg et kort sekund gjenferdet av David Bowie oppe i det hele; men assosiasjonen blekner i det låta drømmer seg ut av høyttalerne og opp i det store intet. Låtas klimaks gir meg gåsehud på samme måte som deres låt «Andromeda» gjorde det på bandets konsert på Høstsabbaten i fjor; samspillet deres går hånd i hånd med en ektefølt og hissig instrumentering og i det låta finner sin ende sitter jeg tilbake i sofaen med et lykkelig flir om leppene!

Sea Of Clouds er bandets fjerde langspiller og viser frem et band som våger der andre nøler; dette er frirock av ypperste klasse og de står ikke tilbake for noen av sine nordiske samtidige. Med dette albumet er det ingen tvil – Black Moon Circle har utgitt ett av årets mest spennende album så langt! Gjør deg selv en tjeneste – sjekk ut dette albumet!

Black Moon Circle utgir Sea Of Clouds i digital form 1.april. Vinylversjonen blir utgitt i forbindelse med deres opptreden på Roadburnfestivalen i Tilburg, Nederland 15.april.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.