Scroll To Top

Roadburn 16: mørkets fødsel

Konserter 15. april 2016

Så var dagen endelig her; det tidspunktet man har ventet på helt siden man reiste hjem fra Tilburg for et år siden. Å rusle gjennom Weirdo Canyon før  den første konserten er noe helt spesielt; overalt ser man brede flir, hører glad ljuging og man erkjenner med ett at man ikke er alene om å føle mye for denne festivalen.

Været er med oss denne dagen og i det vi setter oss ned med trønderske venner vi ikke har sett siden fjorårets festival, er det med sola i ansiktet, flere kalde øl på bordet og etter hvert også den velkjente «Roadburn burger» med majones og fries. Alt er vel, men man må være oppmerksom på å ikke overfyre. Dagen er knapt nok i gang og man kan stå i fare for å bruke opp alle kreftene, og med det programmet festivalen hadde lagt opp denne dagen ville man det heller ikke.

Vi brukte litt tid for å se etter merchandise og få en følelse for hvordan festivalen så ut i fjor. Det sto klart for oss nesten umiddelbart at festivalens infrastruktur hadde endret seg; snarveiene vi har benyttet de siste årene hadde endret seg og på en måte var det en ny festival vi hadde kommet til.

Men, vi kom oss etter hvert inn til hovedscenen som føles mye større enn den gjorde det i fjor. Likevel var den breddfullrr16-1-2 av et forventningsfullt publikum, noe som fortalte oss at man i år er flere på festivalen enn noensinne. Det passet dog perfekt for Cult Of Luna som få minutter senere gikk på scenen til øredøvende jubel. De hadde annonsert at de denne gangen skulle spille Somewhere Along The Highway og det gjorde de til alles glede. Albumet blir definert som et av deres viktigste album og når de dro gjennom «Marching To The Heartbeats» ble det med ett virkelig – med et perfekt lysshow og et massivt lydbilde var Roadburn endelig i gang.

I det «Dark City, Dead Man» endte med et nesten apokalyptisk drønn var vi hellig overbevist om at vi hadde sett den beste åpningskonserten på Roadburn de seks årene vi har vært til stede. Men, det var ingen vits i å hvile på laurbærene; vi skulle videre. Vi fant ut hvordan 013’s andre scene – Green Room – hadde blitt ombygd før vi igjen tok en liten tur ut i det som nesten føles som en egen verden; food stands, merchandiseboder, barer og mange mennesker. I denne verdenen eksisterer tokens som en jevngod valuta som euro, kjennskap til Neurosis regnes som allmenn og flirer sitter løst.

Men, det var på tide å fortsette vår musikalske ferd gjennom Roadburn og Usnea var neste post på programmet. De leverte et sett tuftet på brølende sludge doom og black metal. Fra galleriet på Green Room så vi et band som definitivt er ett spennende bekjentskap og de fikk rockefoten i gang med seigt driv som tidvis erstattes av atmosfæriske stemninger og hektisk black metal.

rr16-1-1Men, halvveis ut i settet fikk vi likevel lyst til å se Cult Of Occult på Het Patronaat og det skulle vi ikke angre på. Deres langspiller Five Degrees Of Insanity dannet fundamentet for et sett som er ett av de mest troverdig rasende som jeg noensinne har sett på festivalen; dette ble en miks av Deafheaven sitt sinne, den seige brutaliteten til Samothrace og det episke draget til Yob. De tar raskt kvelertak på et svett Het Patronaat og når bandets trommeslager virkelig får grep på vår oppmerksomhet slipper de den ikke; de hamrer seg inn med en nesten fanatisk besluttsomhet og skaper en av de beste øyeblikkene denne første festivaldagen. Helt utrolig!

Etter en slik monumental opplevelse kan det være vanskelig å gå rett inn i et nytt konsertmøte, men etter å ha skaffet oss litt merchandise fra Cult Of Occult forsøkte vi å se hva Oranssi Pazuzu kunne by på i Het Patronaats kirkeanneks. Lokalet var overfylt av et Roadburn som ikke hadde særlig med andre konserter tilgjengelig. Derfor er lokalet fylt til den bokstavelige randen når bandet går på scenen. Men, trengselen og våre forrige konsertopplevelse gir oss lyst til å flytte på oss.

Hvor? Vel, ett av verdens beste hardcoreband skal forsøke å overbevise Roadburns publikum om at hardcore er like interessant som doom, sludge og black metal. I det Converge går på scenen er det i hvert fall mye folk foran hovedscenen, og bandet drar i gang en gjennomkjøring av deres klassiske langspiller Jane Doe. Albumet åpner hektisk og intenst og jeg tror mange blir litt forvirret av bandets tidvis atonale hardcore, men i det de treffer de seige låtene sine og løse riffene få løperom får de også publikum på sin side – avslutningen «Jane Doe» gir meg troen på at hardcore endelig har blitt en akseptert del av Roadburns meny. Jeg gleder meg plutselig enda mer til bandets Blood Moon sesjon om noen dager; da skal de legge frem et sett tuftet på sine seige låter.

Tiden hadde kommet for å dele oss; TB ville se sine gamle helter Paradise Lost spille Gothic, mens jeg følte for å se Hell på Het Patronaat. Men, etter å ha sett islandske Mysfyrming ødelegge all motstand og bli sliten av å vente på Hell, tar jeg et overraskende valg. Jeg stikker til den nye scenen Extase og ser countrymusikeren Daniel Payne spille et helhjertet sett med svisker og danselåter som handler om hjerte og smerte. Mot slutten av settet oppstår det til og med en moshpit foran scenen og Payne og kompani føles genuint overrasket over den lidenskapelige mottakelsen deres country fikk på årets Roadburn; men så er festivalen godt vant med singer/songwriters de siste årene.

Jeg merket at kreftene begynte å ta slutt, men jeg ville ikke gi meg før alt var slutt. Og slutt var det ikke før rr16-1-4gudstjenesten til CHRCH var over; den amerikanske kvintetten kan minne om både SubRosa og Jex Thoth, men deres lydbilde har et mye mer altutslettende preg. Deres debut Unanswered Hymns har allerede blitt en liten kultklassiker i undergrunnen, og grunnen sto klart frem for alle til stede denne kvelden. Førsteinntrykket gir meg følelsen av doom, men når de får lagt inn alle sine gir, mikser de dette inntrykket med både shoegaze og støymusikk og blir med ett noe unikt. Det skal bli virkelig spennende å følge dem videre på reisen.

Men, det skjer ikke denne kvelden for kreftene har endelig tatt slutt. I det vi setter kursen mot hotellet er vi overbevist om at de gode opplevelsene vil fortsette på fredag med konserter av Nibiru, Steve Von Till, Death Alley, CHVE, Hills, Of The Wand And The Moon, Zone Six og våre egne Black Moon Circle.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.