Scroll To Top

Arbeidsrock!

Konserter 12. mai 2016

Tigerstadens sentrumsgater føltes merkelig stille i det jeg tok trikken bort til Last Train for å se Lonely Kamel på scenen. Gatene var nesten tomme selv om klokka knapt hadde tikket forbi ti på kvelden. Kanskje hadde hovedstadens innbyggere tatt sommeren litt på forskudd de forrige dagene, og hvilte ut etter de siste dagenes solrike strabaser? Derfor hadde ikke altfor mange heller tatt turen inn i klubbmørket for å bevitne ett av landets bedre rockband i aksjon. Heldigvis gjorde det ikke noe merkbart med bandets output og spilleglede.

Bandets konsert skulle bli en reise i bandets diskografi, for som vokalist/gitarist Thomas Brenna sa det etter åpningssalutten, «Da åpnet vi med to gamle låter, og nå skal vi spille en ny«. Jeg skal ikke ljuge på meg inngående kjennskap til bandets diskografi, og kjenner egentlig kun deres album Shit City godt. Men, det trenger jeg heller ikke for å kunne si at dette var en helsikes god konsert – dog med følelsen av å se en øving fra bandets side. Flirene satt løst både på scene og sal, og man fikk en følelse av at dette var en hjemme-hos-fest snarere enn en vanlig konsert.

Lonely Kamel har vært et profilert band i den norske undergrunnen i mange år nå, men har bosted i en sjanger som ikke har særlig mange innbyggere her på berget. Det er litt rart, for de bandene som sannsynligvis er med å skape grunnvannet bandet drikker av er alle populære band her hjemme. I stemmen til Brenna hørte jeg i går kveld både spor av KyussJohn Garcia og Graveyards Joakim Nilsson, mens bandet vandret fra boogiegleden til ZZ Top, via sludgerockens southern groove til klassisk stoner rock. Nettopp denne sjangermiksingen er ett av de viktigste detaljene for meg hva angår bandets lydbilde; det er lett å holde på oppmerksomheten når bandet veksler mellom vibben fra classic rock i «The Trip» med det intense drivet i raske «Shit City».

Det kan tenkes at settingen på onsdagens konsert, den avslappede sommerkveldfølelsen, preget bandet noe, men det var i så fall bare positivt: de føltes både uanstrengte og avslappede samtidig som 13227399_10154006813395791_5904498595452634410_ode leverte sin muskelrock med den intensitet som den krever. Dette sier ikke rent lite om den arbeidslysten som renner gjennom bandet. Thomas er en solid og trygg frontmann, mens hans sidemenn Lukas Paulsen og Stian Helle var bunnsolide på hver sin måte: Lukas med lekre gitardetaljer som supplerte rifflinjene lagt frem i samspill med Thomas, og Stian med bassgrep som understøttet melodiene på en trygg måte. Kveldens helt for meg denne kvelden var likevel trommeslager Espen Nesset som gjorde alt det rocktrommiser skal gjøre, men utbroderte sitt spill med flere lekre detaljer – alt uten å se det minste anstrengt ut.

Vi ble også servert en ny låt, hvis tittel er meg ukjent, som viste frem et band som fremdeles er på reise opp mot sin toppnotering. Deres nye låta føltes tyngre, seigere og en anelse psykedelisk og lover bra for et band som virkelig mange, mange flere hadde hatt godt av å stifte bekjentskap med. Det skal bli spennende å se hva de kan by på i fremtiden – sannsynligheten for at de vil imponere enda mer enn de har gjort til nå er stor. Bli med på ørkenreisen til den ensomme kamelen!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.