Scroll To Top

Mesterlig mørke!

Konserter 14. mai 2016

(Cult of Luna/Pg.Lost – Rockefeller Music Hall, 13.mai 2016)

Jeg var egentlig ikke forberedt på konsert denne fredagskvelden, men skrittene førte meg likevel til døra på Rockefeller Music Hall for noen timer i selskap med to sterke navn i svensk undergrunnsrock. Det skulle bli en sterk oppvisning på hvor godt broderfolket behersker sin heavy music.

Det er ikke lenge siden jeg var på Rockefeller, men denne kvelden la jeg med ett merke til hvor godt dette lokalet fungerer til konserter. Det ser jævlig bra ut og har beholdt eimen av rockklubb selv om lokalet tar over 1000 mennesker når det er fullsatt. Denne kvelden var det dog tydelig at man ville gjøre klubben så liten som mulig, noen høybord var satt frem foran lydbordet og både 2. og 3.galleri var stengt av. Dermed var det på gulvet alt skulle foregå denne kvelden noe som fungerte for min del – det er her jeg uansett liker meg best.

Lyset ble slått av rett etter ankomst og PG lost skulle holde oss med selskap de neste 45 minuttene. Det svenske bandet var, for meg, helt ukjent – men jeg ble mektig imponert av deres muskuløse postrock som ble annonsert som en miks av Mogwai og Sigur Ros. Dette følte jeg var en noe upresis beskrivelse da de mørkere aspektene ved deres lydbilde dro mine assosiasjoner i retning av amerikanske samtidige som Explosions In The Sky.

Uansett – med et minimalistisk lysshow som føltes passe godt med bandets musikk dro de salen med seg i en vakkerpglost dans som tidvis føltes som en hyllest til Angelo Badalamenti og tidvis til de muntreste låtene til Bongripper. I begynnelsen av settet deres var det lite med folk foran scenen, men det ble stadig flere som tok turen opp mot scenekanten etter hvert som låtene fikk tak og hektet seg fast i oppmerksomheten vår, da bandet mikset sår postrock med muskuløs postmetal på en sømløs måte som virkelig ga mersmak.

De ble sendt av scenen smilende og med godt fornøyde klappsalver i ryggen – dette var et band jeg mer enn gjerne ønsker tilbake over grensa. Men, nesten umiddelbart begynte omleggingen av scenebildet til kveldens hovedattraksjon; Cult Of Luna. Jeg benyttet denne sjansen til å gripe tak i The Key, det nyeste albumet til PG lost, men var snart klar for neste konsertopplevelse.

Jeg har fulgt Cult Of Luna en god stund – siden deres album Salvation – og ble raskt forført av deres miks av illsint sludge raseri og bemerkelsesverdig atmosfæriske tendenser man kjenner igjen fra postrocken. Dette universet har de perfeksjonert på album som Eternal Kingdom, Vertikal, årets utgivelse Mariner, og selvsagt klassikeren de presenterer i sin helhet denne kvelden; Somewhere Along The Highway.

Jeg fikk se bandet pulverisere Roadburn på festivalens åpningsdag, men da med et sett kun basert på låtene fra Somewhere Along The Highway. Det jeg snart forsto på Rockefeller var at de nå skulle gjøre mye mer ut av seg og dermed åpnet de med en bunke låter fra deres andre album; og når man har låter som «Owlwood» og «Waiting For You» i sitt arsenal er det lett å forstå. Dermed ble publikum trukket inn i det pumpende rockhjertet til det svenske orkesteret som nå har tatt til seg Kristian Karlsson fra PG lost på synth og David Johansson fra Kongh på gitar.

cultofluna0Ja, for orkester føles som en korrekt beskrivelse av Cult Of Luna; med de to nykommerne var det tilsammen sju mann på scenen som slo frem en nesten episk manifestasjon av hva heavy metal skal være. Dessuten blir de, i det nydelig benyttede lyset, mer mytiske enn de ville vært i nakent lys. Bandet ledes frem mot publikum av en nesten manisk Johannes Persson på brøl og gitar, og støttes av sine sidemenn Andreas Johansson på bass og Fredrik Kihlberg på gitar. I bandets grunnlinje sitter de to trommeslagerne Thomas Hedlund og Magnus Lindberg som både avveksler hverandre og spiller tungt dobbelt – alt avhengig av hva bandet behøver.

Konserten åpnet med den monumentale introduksjonen «Sweep» som, sammen med dystert lys, ga salen et klart inntrykk av at en seremoni var i ferd med å starte på scenen. Dette fikk meg til å tenke på at bandet kan gi assosiasjoner til å være en sentral aktør mellom postmetal og industrirock når de meisler frem sitt lydbilde som mikser maskinell nådeløshet med det skitne trøkket til rockhistorikken.

I det Fredrik Kihlberg hvisker frem de første linjene av «Marching To The Heartbeats» vet vi at konsertens hjertesten trekkes frem i lyset; albumet Somewhere Along The Highway. Herfra og ut sto gåsehuden sterkt – flere av disse låtene er de mest kjære for meg fra bandets diskografi. Hør bare på «Finland» og dens nådeløse introduksjon som får meg til å trekke tråder tilbake til Neurosis´mest industrielle epos før låta faller til ro og skaper postrockmagi. Det samme gjelder albumets andre hit «Back To Chapel Town» og det mer tilbakelente sporet «And With Her Came The Birds», også sistnevnte med Kihlberg på vokal. Jeg liker godt hvordan bandet kaster vokalansvaret mellom Perssons brøl og Kihlbergs hviskende stemme, og det fungerer strålende på scenen denne kvelden.

Med ett blir det overraskende stille fra scenen; et blått lys legger seg over salen, mens Hedlund og Lindberg lar en dempet rytme bli stillfarent akkompagnert av Johansson og Kihlberg. Hva skjer; det ser ut til at Persson har problemer med effektpedalene sine og dette tar det noen minutter å finne ut av. Det gjør egentlig ingenting, resten av bandet klarer å skape pauselyd som står i god stil med bandets forventede output.

Dessverre avslører denne pausen ulempen med fredagskonsertens verste fiende; vorspielfålket. Pjattet fra et titalls cultofluna2samtaler, noen med ryggen til scenen(!) blir irriterende hørbare og jeg klarer ikke fri meg fra å høre det når bandet igjen slår seg ut fra scenekanten. Heldigvis klarer jeg å flytte meg nærmere scenen og i det de trer inn i den siste halvtimen av det to timer lange settet stiger jeg inn i shangri-la, paradis og himmelriket.

Jeg tar meg i å fase ut i det de når sitt klimaks og resten av konserten var en sakral lapskaus av lys, blitzeksplosjoner og rifforama. «Thirtyfour» og «Dim» fungerer tilnærmet perfekt og i det de avslutter med den himmelfallent vakre «Dark City Dead Man» får jeg den samme gåsehuden som Amenra og Neurosis fikk frem på årets Roadburn. Det er for øvrig en passende sammenligning da Neurosis er den naturlige stamfaren til svenskenes visjon, og Amenra er deres belgiske frender som er i stand til å trekke frem det samme seremonielle mørket på sine konserter.

Låta «Dark City Dead Man» er, i mine øyne, et spor som fanger alt som Cult Of Luna innbefatter. Den åpnes med stille og pustende elektronikk før resten av bandet kaster seg med i dansen; for hver gang de sirkler om oss i salen blir de mørkere, tyngre og mer apokalyptiske. Nydelige gitardetaljer fra Kihlberg gir låta en ekstra dimensjon, og brølene til Persson, og hans agering på scenen, føles stadig mer desperate og inyerface. Til slutt smelter alt sammen i rein nytelse og man mister og finner seg sjæl på en og samme tid.

En strålende kveld.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.