Scroll To Top

Finsk Matrjosjka!

Onségen Ensemble - "Awalaï"

Plater 23. mai 2016
Karakter

Å skrive om musikk er en velsignelse; man får et godt innblikk i hvor godt det gror i musikkjungelen. Jeg holder meg dog unna kommersielle kjemper, tabloide etiketter og utøvere som ser mer ut til å være kåte på røde løpere enn svart vinyl. Det er så mye interessant, nyskapende og spennende musikk der ute at man ikke trenger å følge narsissistiske klovner som Kanye West (oh, how the mighty have fallen) og Gene Simmons’ uttalelser som «I’d rather be a brand than in a rock’n’roll band«. Derfor er det godt å kunne lene seg tilbake å bli overrasket av et band som finske Onségen Ensemble som med sitt album Awalaï snuser på en lang rekke av de mer interessante sjangrene i rockens underskog.

Jeg stusser allerede i de første sekundene av åpningssporet «Juuuvaara» som først er en leken og tilbakelent bass/gitar-duell, før et nesten overtydelig gitartema leder an inn i bandets univers. Her mener jeg å høre noe av den samme tilnærmingen til folkemusikken som preger bl.a. vår egne Hedvig Mollestad Trio; en respektfull runddans med tradisjonene filtrert gjennom et elektrisk lydbilde. Denne gode åpningen kontres av bandets mørkere side; rent musikalsk følger «Kuuhanka» i førstesporets fotspor, men her benytter de vokalgrep som tidvis slekter både på svart metal og art rock. Dette mørket hjelpes av et kor som bryter med bandets lydbilde, og denne frontkollisjonen har den samme vibben som deres landsmenn i Höyry-Kone.

Tredjesporet «HK3» åpner først stillfarent, men etter få sekunder er et tungt riff på plass og leder bandet inn i et doomløp som gir meg noen assosiasjoner til deres frender i Mr. Peter Hayden og Dark Buddha Rising; det er tungt og mollstemt, men man føles ikke uvelkommen som lytter. Utgangspunktet for låta føles holde nære bånd til classic rock uten at det føles platt eller uinteressant. I bakgrunnen høres koring noe som gir låta et preg av episk karakter. Halvveis ut i låta åpner rifflinjene seg litt og etter et overraskende atonalt midtparti setter de opp farten; med ett forlater de sine landsmenn til fordel for progressiv rock og intrikate detaljer. Med messende koring får det også et snev av out-of-genre eksperimentering, men dette ender i spoken word og retur til det opprinnelige doomriffet som åpnet låta.

«Awalaï» er et interessant tittelkutt; det åpner ute i galaksen et sted med «Just imagine yourself for a moment connected to the earth, connected to all life on the planet and the universal energy» og deretter en jevn og leken basslinje og en synth som føles låne like mye av Portishead som den gjør av tv-serien Lost In Space. Koringene returnerer og bidrar igjen til å gi låta en ekstra dimensjon. Gitaren kaster seg snart med i leken med et sterkt temariff som har et tydelig cinematisk preg. Dette kaster synthen seg med på og sammen får man en duell hvor tematikken kan opprettholdes selv om den ene parten dresser opp riffet med fine detaljer. Denne miksen av å leke med detaljer og opprettholde et riff som fungerer over flere runder, får bandets lydbilde til å låte fortreffelig. Når de dermed snur på riffet mer enn seks minutter ut i sporet føles det dermed som en naturlig progresjon.

Jeg tar meg i å kjenne på superlativene i det albumets lengste spor «Solei» åpner med balsamgitarer og mjuke synthlinjer; dette er et album som mange kanskje først stifter bekjentskap med om et tiår og dermed oppdager en glemt perle. Hvorfor føler jeg det? Jeg er usikker, men tror dette kan skyldes at jeg sitter med følelsen av å ha gjort nettopp dette – oppdaget et band fra en annen tid. Med det mener jeg dog ikke at Onségen Ensemble er retro på noen måte, men at de innehar den tidløse kvaliteten slike perler alltid har. «Solei» og flere av de andre sporene er mangsidigheten som også smører inn musikken til et flerhodet troll som Opeth. Etter hvert som dette sporet får satt i gang hører man den samme nysgjerrigheten som preger de svenske ledestjernenes arbeid på Pale Communion; halvveis ut i sporet får man for eksempel høre bandets inspirasjoner fra det mytiske østen når rytmikken vendes og fløyter med ett leder an i melodien. Dette snus dog igjen 180 grader rundt i det et røft gitarriff buldrer gjennom lydveggen og tar et hardt grep om låta; når man i tillegg igjen får høre koret blir sporet en monumental opplevelse som virkelig setter lytteren i en hengiven tilstand.

Albumet avsluttes med den kortspilte «HottoizzoH» som formerlig raser ut av startgropa med et hissig riff og buldrende trommer; dette er nok et bevis på bandets matruskaopplevelser. Man føler man skreller bandets univers lag for lag, og stadig opplever noe nytt. Likevel er det flere klare, røde tråder som gir bandet en tydelig identitet på alle sporene og som binder plata sammen til en helhet. Komposisjonene som ligger i kjernen av alle låtene er, uavhengig av drakten de kles opp i, tydelig skrevet over samme lest. Når dette kobles med en bunnsolid instrumentering fra et strålende ensemble og kor er det lett å skape en egen identitet.

Onségen Ensemble er et orkester som bør være interessant for de fleste av våre lesere som liker de overnevnte referansene. Gjør deg selv en tjeneste – kjøp morgendagens glemte perle allerede i dag!

 

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.