Scroll To Top

Sommeridyll!

Konserter 13. juli 2016

Det har i alle tider blitt sagt, sunget og skrevet mange gode ord om Oslosommeren; den søvnige tiden av året hvor leiegårdenes fasader føles svette og fargerike og ferieøyene i fjorden kaller oss til seg med lovnader om reker, øl og bading. Livet føles lettere, og byrdene fjernere, på slike dager uansett om sola skinner fra en blå himmelhvelving eller tordenskrallene runger over byen. I går fikk jeg, og et hundretalls andre Osloboere, nok et bilde på gledene som finnes i storbyen på denne varme tiden; en konsertopplevelse på Blå som i form og innhold smakte av sommer.

Jeg var vel aldri i tvil; jeg skulle se konserten med amerikanske Endless Boogie på Blå. Da deres album Long Island ble utgitt for noen år siden ble jeg umiddelbart fristet av plata med sitt omslag lånt av Theodor Kittelsen, og når jeg endelig tok skrittet for å låne øre til albumet ble jeg overrasket av hva som skjulte seg i rillene. Deres rallende riffrock ga meg den samme nytelsen som den elektriske output som strømmer ut fra instrumentene fra såpass ulike band som britiske Bongs dronedoom og tyske Electric Moons spacerock; man våger å la en enkelt idé få tid til å utvikle seg i sitt eget tempo uten at man ser seg nødt til å legge alskens detaljer i de ledige rommene som oppstår i riffet eller melodien.

Dermed føltes det som at skjebnen nesten spilte oss et puss når det ble annonsert at byens egne The Devil & The Almighty Blues skulle delta i denne seremonien denne kvelden. Jeg har vært svak for bandet siden jeg anmeldte deres langspiller på disse sidene, og de gangene jeg har fått sett de på scenen i tiden som har fulgt har de aldri skuffet, men heller alltid levert blysolid og mollstemt heavy blues av ypperste merke. Så også denne kvelden.

endless1«Storm Coming Down» er nesten apokalyptisk i det den åpner med sitt repetetive riff som bandet lar få puste før Arnt Andersen tar mikrofonen og leder an i et seigt angrep på publikum. De er tydelig sultne etter å blåse ut dørene på Blå, for jeg har sjelden hørt de tyngre enn jeg gjorde denne kvelden – riffarbeidet til gitaristene Petter Svee og Torgeir Waldemar Engen føles hentet ut fra sjølveste grunnfjellet i norsk rock. Dette er ikke posering på noe plan; men heller ektefølt kjærleik til håndverk som stadig oftere synes å være glemt – låtskriving og innbitt innlevelse.

De gangene jeg har sett bandet ved tidligere anledninger har de alltid levert varene, men denne kvelden føler jeg det er en mann som bidrar mer enn vanlig for å gjøre min opplevelse til noe spesielt; bassist Kim Skaug. Han har, sammen med trommeslager Kenneth Simonsen, alltid levert et solid fundament til bandets detaljister i front av scenen men jeg har alltid sett bandet på scener hvor de har hatt begrenset med plass og det føler jeg har forhindret hans eksplosive adferd som man kjenner fra The Good The Bad & The Zugly. Men, det skjedde heldigvis ikke denne kvelden – han fikk masse plass til å gi bandets blues et pønkete visuelt snitt og dermed ble han definitivt ett av bandets blikkfang med godt spill og en hardt rockende og innbitt lidenskap.

Vi ble også servert ei ny låt denne kvelden, og hvis jeg ikke tar helt feil het den «These Old Hands». Låta falt rett inn i arsenalet til bandet og er en langspilt og seig blueslåt som ble mottatt med jubel av et takknemlig publikum; dette er nok på god vei en bekreftelse på at bandets andre album, som de arbeider med i disse dager, vil makte å ta opp tråden etter den strålende debuten. Det bekreftes også av det faktum at de ikke spilte deres mest kjente låt, «The Ghosts Of Charlie Barracuda» denne kvelden – dette er tydelig ikke et band som vil hvile på sine laurbær, men heller sette kursen strakt ut mot det som venter bandet bak horisonten.

Det skal bli spennende å slå følge med dem på den reisen.

Men.

Kvelden hadde knapt nok begynt, for selv om The Devil & The Almighty Blues hadde spilt et langt supportsett hadde vi fremdeles flere timer igjen med godlyd foran oss. Endless Boogie er fra New York City og gir mg en følelse av je ne sais quoi som preger de fleste legendariske utøverne fra the big apple; en slags tilbakelent og ydmyk storhet ved seg og sitt. Dermed blir det å se gitarist/vokalist Paul Major i salen mens The Devil & The Almighty Blues står på scenen nesten som å føle på hvordan det må ha vært å sitte i samme trikkevogn som Kong Olav en kald vinterdag i 1973.

Dette resulterer i at karene i bandet, som egentlig aldri var tiltenkt å bli noe annet enn gode venners trivelige timer i et øvingslokale, føles åpne og uanstrengte i det de trer endless2inn på den åpne scenen i det stadig mer sagnomsuste lokalet nede ved Akerselvas bredd. Det som følger kan nesten ikke beskrives med ord, da deres begeistrende riffrock føles unik og øyeblikkelig. De langspillerne de har utgitt siden bandet først fant sammen for snart tjue år siden forteller dog egentlig kun halve historien; for Focus Level (2008), Full House Head (2010) og Long Island (2013) er nemlig heller snapshots fra bandets øvingslokale enn låter de reproduserer på scener verden over.

Endless Boogie er om mulig det mest beskrivende navnet noe band kan ha; for det er nettopp det bandet bedriver – endeløs boogie. Der de aller fleste rockband bruker riffet som inngangsportal til vers og refreng, tenker man at tre minutter lange låter er en fornærmelse mot riffet for Endless Boogie. Deres musikalske output kan sikkert for mange føles så enerverende at man knapt skjenker bandet en tanke da deres nær maniske dedikasjon til riffet kanskje rett og slett føles dum? Det kan man i hvert fall lese mellom linjene i Pitchforks anmeldelse av Full House Head, «Tracks are loosely arranged into songs but they mostly feel like just excuses for Major and Eklow to go off. Which they do. Repeatedly. Endlessly«.

[Nå er jeg kanskje noe inhabil da jeg i flere tiår har vært svak for jam sessions fra band som Grateful Dead og Earthless, m.fl. Slike låter og konserteksplosjoner gir meg ofte mer enn de tre minutter lange radioversjonene de fleste ser ut til å foretrekke. Man gir låtene rom til å sveve og gi melodiene nye drakter slik at både band og publikum får nye opplevelser i stedet for å kun drøvtygge den samme låta om igjen og om igjen.]

Nå skal ikke jeg si at noen ikke har forstått poenget med ei plate, for kunst er tross alt noe som oppleves individuelt. Men, Pitchforks anmelder har faktisk ikke skjønt poenget med visjonen til Endless Boogie. Det fikk man bekreftet i det bandet dro i gang med sitt sett på Blå denne kvelden; riffet grep publikum om halsen og når det hadde fått vår oppmerksomhet tok de oss med ut på krautrockens Autobahn. Den referansen er ikke helt ueffen da jeg er av den oppfatning at bandet står i gråsonen mellom den amerikanske vestkystens SoCal psych rock (Earthless, Harsh Toke og Joy) og den tyske krautrockens pionerer fra syttitallet (Can, Neu, etc).

Paul Manor føles lede bandet an med frispilt gitarisering og en stemme som føles hentet fra sjefen sjøl; Captain Beefheart. Han er dog i tett samspill med sin gitarkollega Jesper Eklow, og sammen sender de riffene frem og tilbake over scenegulvet. De synes å være veldig oppmerksomme på hverandre etter hvert som låtene får rom til å endres, men det er vel dette som tyve års samspill bidrar med. Men, bandets forsvarslinje i bassist Marc Razo og trommeslager Harry Druzd er viktige for å få fullført bandets lydbilde. Sammen lar de riffets komposisjon reise gjennom en verden som ikke føles helt ulik den som ble skapt da NRK ga folket Bergensbanen minutt for minutt. Man skulle tro at togreiser, fuglefjell og Saltstraumen ikke skulle fascinere et helt folk, men det er tydelig at reisen som begrep blir stadig viktigere i en verden som ser ut til å ha blitt fanget i øyeblikkshysteriet.

Endless Boogie har grepet tak i sin reise på en måte som føles like fengende og umiddelbar som den er transcendental og hypnotiserende. I det de går av scenen er folk lykkelig til stede i øyeblikket og bandet sier at de «nok kommer tilbake på scenen etter en øl og en røyk». Jeg er i en følelse av tilfredshet som jeg sjelden har følt selv på konserter som har slått meg overende av rein lykke; det må i så fall være de gangene jeg har sett Yob, våre egne Motorpsycho og før nevnte Bong tøye grensene for hva som er mulig for et band. Men, det viser seg at man kun har blitt satt opp for et heidundrandes klimaks, for når bandet kommer tilbake på scenen for «ekstranummeret» er det med en hardtslående knockout av en jam som setter skapet så ettertrykkelig på plass at man ikke kan gjøre annet etter konsertten enn å vandre ut i sommernatta, stikke innom et vannhull, bestille seg en kald halvliter, og nyte sommerens glade øyeblikk.

For en kveld!

 

 

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.