Ærlig talt: et album i sv/hv!
8.september ble utvalgte kinoer over hele verden åsted for en filmvisning som mange har ventet lenge på; One More Time With Feeling er en film om innspillingen av Nick Cave & The Bad Seeds‘ nyeste album Skeleton Tree. Hvorfor er interessen så stor for en slik dokumentar? Vel, innspillingen ble i stor grad farget av Nick Caves tap av sin sønn Arthur Cave som døde i en tragisk fallulykke nær Brighton i fjor.
Jeg hadde kanskje ventet meg en bekmørk filmopplevelse ikke ulik den nesten selvutslettende følelsen man merker i filmer som bl.a. Requiem For A Dream, men selv om filmen både er mollstemt og i sv/hv er det tydelig at Nick Cave, hans ektefelle Suzie og Arthurs bror Earl har valgt lyset fremfor mørket. Like ofte som man ser Nick Cave fortelle om altoppslukende traumer med blanke blikk, tar man seg i å flire av de lystige replikkduellene mellom hovedpersonen og bandkollegene Warren Ellis og Jim Sclavunos. Oppe i all denne levnaden finner man et knippe låter som fungerer perfekt i filmen; spørsmålet er om de fungerer like perfekt på egne bein når albumet Skeleton Tree nå er gitt ut.
Vel, «Jesus Alone» er en bunnsolid introduksjon til en låtskriver som både føles velkjent og ukjent på en og samme tid. Alt åpner med et elektronisk stille og pustende tempo før Cave stemmer til med en setning fra hans eget liv, «You fell from the sky, and crashlanded in a field near the river Adur«. Her er det ingen triks eller skjulte budskap, men kun en sang til Arthur som gir meg gåsehud i det han stemmer i med refrengets gjentatte bønn, «With my voice i am calling you«. Låta er nesten strippet for melodi rent bortsett fra Ellis’ syngende synth og verselinjene til Cave. Likefullt føles låta som en ferdig snekret klassiker fra dette sagnomsuste bandet.
«Rings Of Saturn» er et lysere innspill hvor bandet trår til med mere instrumentering, bl.a. er Thomas Wydler med på trommer, og sporet er en sår og sørgmodig låt som føles meislet rett ut av det samme grunnfjellet som de i mange år har hentet ideene sine fra. Men, i det «Girl In Amber» trer ut av høyttalerne er man igjen i en annen divisjon. Med et enkelt pianotema og forsiktig lyddressing legges alt til rette for at Cave snakkesynger melodien frem for lytterne sine. Et lavmælt kor legger seg trygt bak hans linjer og støtter han i det Ellis trekker buen over fela si. Jeg er med ett trygg på at bandet har utgitt sitt mest stillfarne album siden Boatman’s Call.
Albumets førsteside finner sin ende med låta «Magneto» som bidrar til å forsterke min følelse av at bandets output er i endring; det skiftet som begynte med Warren Ellis’ overtakelse av Blixa Bargelds posisjon i ensemblet fikk fart på seg når Mick Harvey også valgte å forlate skipet. Nå forteller Cave at låtskrivingsprosessen er i endring; sammen med Ellis komponerer han låtene og de trekker frem ideene på en måte som endrer hans forhold til hver verselinje. Før slapp han ikke disse linjene før de var perfekte, nå må han slippe de løs, råere og uferdige, og la de vokse. Denne råskapen er ikke til stede i volum, men i måten sporene på Skeleton Tree føles som skisser som vokser for hver gjennomhøring. «Anthrocene» er ei slik låt som knurrer, nynner, danser og halter om hverandre; definitivt ett av de sterkeste sporene på dette allerede sterke albumet.
I kinosalen føltes «I Need You» være lydsporet av Caves savn etter Arthur; et nesten altoppslukende savn etter en person som ikke lenger kan hentes tilbake. Han trakk frem gode ord fra folk han møter, «han lever videre i hjertet ditt» som han sa han besvarte med «ja, takk, ja», men som han innerst inne visste ikke var sant. «Minnet hans er i hjertet mitt, men han lever ikke lenger». Dette er også den mørkeste delen av filmen hvor seeren blir invitert inn i hjemmet til Caves familie. Her får man se Suzies bunnsvarte sorg når hun viser frem et bilde fem år gamle Arthur hadde malt av stedet han elleve år senere skulle miste livet, og Caves beskrivelse av det traumet som overtar hele bevisstheten.
I filmen ble det plutselig farger i stedet for sv/hv i det «Distant Sky» oppleves som fars farvel til sin sønn som farer ut av studioet, gjennom nøkkelhullet, opp over byen hvor han ser solen stige opp en siste gang før han farer opp, opp og atter oppover mot det ukjente. Igjen er instrumenteringen særdeles sparsommelig, men melodien holdes søt og sår av nesten en sakral stemmebruk. Et gråtkvalt farvel som nok føltes i halsen på mange av de som så filmen 8.september, men som av en heller annen grunn ikke er albumets avslutningsspor. Den jobben tas av tittelkuttet som gir meg følelsen av å være en beskrivelse av hvordan livet trer frem etter det første farvel til Arthur; «I call now, i call now across the sea / But the echo come back empty, nothing is for free»; livet går vakkert videre og tilbake står de levende.
Jeg vet ikke om Skeleton Tree noensinne helt kan løsrives fra samspillet med One More Time With Feeling; de ble smidd sammen for evig og alltid når filmen ble vist på kinoer verden over. Men, slik albumet står frem for meg i dag er albumet i diskografien til Nick Cave som Blackstar er i katalogen til David Bowie – begge er album som griper så sterkt inn i livet til begge disse kunstnerne slik at de nesten trekkes ut av sin samtid.
Anbefales!
