Scroll To Top

Høstsabbat ’16: Friday i’m in love!

Konserter 17. september 2016

Det er endelig igjen på tide; Høstsabbat åpner igjen sine dører. Men, denne gangen er festen lagt til sentrale Vulkan/Pokalen som forhåpentligvis vil gi festivalen litt mer oppmerksomhet fra de som syntes det var slitsomt å reise helt opp til Majorstua. Det har definitivt ikke skortet på programmet dette året i hvert fall; snarere er Høstsabbat denne gangen mer ambisiøse enn noensinne.

Jeg misset starten på settet til Day Of The Jackalope på grunn av hverdagens tjas og mas; men etter en fullendt middag og en pust i bakken var jeg snart på vei ned til festivalen for å få med meg åpningen av årets fest. Det fremdeles ferske bandet er knapt nok ute av startblokka, men er allerede et kompetent orkester som får det til å svinge i rockfoten. Det hadde møtt opp gledelig mye folk foran scenen på Pokalen denne kvelden og bandet så ut til å være sitt ansvar som åpningsband bevisst. Riktignok låner de fremdeles mye av sitt lydbilde av et orkester som Clutch på låter som «Agitate», men de klarer likevel å få smilet frem i ansiktene på de oppmøtte så dette kan bli interessant i årene som kommer når de får videreforedlet kombinasjonen av sin lidenskap for det amerikanske bandet og deres egne talenter som låtskrivere.

14359176_10154327100895791_6423051173139697253_nFør Wobbler gikk på festivalens største scene, Vulkan, tok jeg meg en runde for å ta festivalens nye hjem i nærmere øyensyn. Dette er tross alt første gangen Høstsabbaten avholdes i sentrum. Der den før føltes noe perifert plassert i utkanten av tigerstadens lysløyper er den nå midt oppe i ett av østkantens begivenhetsrike strøk; man er tydeligere til stede i bybildet. Festivalen har også fått videreført de to scenene som sømløst overtar for hverandre for å ha muligheten til at publikum kan vandre fra konsert til konsert og slippe å høre på lydprøver før neste konsert.

Når det er sagt – ventetiden er også noe av det som gjør slike festivaler trivelige. Undergrunnens heavy music består av et lite miljø og mange kjenner hverandre – på denne typen festivaler treffer man igjen de folkene som man deler denne lidenskapen med og som man kanskje ikke ser utenfor festivalløypa. Da er det fint at Pokalens barområde og betongamfiet utenfor lokalet fungerer fint som møtested for øl og skrøner. Det er også flere restauranter og barer i nærheten slik at man lett kan få roet sulten – noe som er viktig når festivalprogrammet tar til allerede på ettermiddagen og går slag i slag til etter midnatt.

Wobbler var for meg et ukjent kort denne kvelden; men det progressive rockbandet fra Hønefoss er godt kjent i sine sjangersirkler og det ble ganske raskt bekreftet når de la frem sitt lydbilde for publikum. Bandet er, som de fleste av sine samtidige, bevisst på at låtene skal låte bra. Dermed låter vokalist Andreas Prestmo helt fantastisk i det bandet farer ut over salen med låter som føles knyttet opp mot det britiske syttitall (King Crimson, Gentle Giant et al) samtidig som jeg også føler de har et bånd med samtidige som Anekdoten og My Brother The Wind. De to siste referansene er særlig tydelig med nærværet/fraværet av Prestmos vokal; han synger frem assosiasjoner til Anekdoten, mens bandet i sine mest utagerende drakter låter nærmere My Brother The Wind.

Det låt overraskende muskuløst av bandet og særlig basstalentet til Kristian Karl Hultgren må trekkes frem som ett av bandets sterkeste kort. Men, hans makker i bandets forsvarslinje, trommeslager Martin Nordrum Kneppen, holdt stødig kontroll og dermed kunne gitarist Marius Halleland og tangenttalentet Lars Fredrik Frøislie få dekorere bandets lydbilde med raffe riff og lekker lek. Wobbler sto denne kvelden frem som et sterkt kort i den norske rockskogen og jeg fikk trang til å dykke dypere ned i bandets diskografi.

Det fikk dog vente for jeg hadde med ett dårlig tid; franske Cult Of Occult sto snart på scenen på Pokalen. Jeg hadde blitt mektig overbevist av bandet når de sto på scenen 14324115_10154327101000791_3401642260960024426_opå Het Patronaat under årets Roadburn og jeg mente dette raskt kunne bli en av festivalens beste konserter dette året. Jeg tok ikke feil – det hettekledte bandet vandret opp på scenen en etter en til lyden av fuzzbass og tordengitarer og slo snart fra seg et sinne som føles herlig rensende. Særlig er vokalisten, hvis navn jeg ikke har funnet, et skue som trekker meg til seg. Han utstråler et intenst raseri som kanaliseres ut mot salen, mot verden, mot alt. Bak dette nesten apokalyptiske mørket finner man et band som, på samme måte som bl.a. Conan, bruker repetetive riff og buldrende trommer til å hamre seg inn i de oppmøtte. Her er det lite rom for flashy detaljer og intrikate tillegg; bandet er tross alt på et korstog mot alt som er godt og hellig. Bandets musikk er nesten hypnotisk, og dette er ikke musikk man kun hører på. Dette er musikk man føler.

Jeg tar meg selv i å fase ut og omfavnes av bandets output; det er så allestedsnærværende at jeg nesten glemmer alt rundt meg. I det jeg trekkes ut av dette fuzzriket blir jeg oppmerksom på at bandet fra denne delen av Europa alle deler en forkjærlighet for anonymiteten; musikken skal hele tiden stå tydelig i fokus. Dette gjelder flere av deres samtidige i Frankrike og Belgia; band som Amenra, Celeste og Briqueville.

Jeg fikk heldigvis tatt en pust i bakken etter denne monumentale utblåsningen for snart skulle britiske Bong gå på den største scenen. Dette var også et band som imponerte meg stort på Roadburn for en tid tilbake og jeg gledet meg til et gjensyn. Men, det hadde nesten ikke blitt noe av; bandets trommeslager Mike Smith hadde ikke lenger et gyldig pass, og måtte dermed bli igjen i Storbritannia. Dette førte til hektisk aktivitet bak scenen; hvem kunne spille trommer for bandet? Heldigvis tok Conans trommeslager, Rich Lewis, på seg det ansvaret og dermed fikk man likevel oppleve ett av Europas beste droneband i levende live på årets Høstsabbat.

14324687_10154327101055791_2287971123090833099_oDe skulle vise seg at de bare skulle spille en «låt» denne kvelden, men den varte tross alt i ca. 40 minutter og var en nydelig oppvisning av at musikk kan være så mangt. Mange ville nok sagt at Bongs musikk befinner seg i en del av rockskogen som grenser til hvit støy, men selv føler jeg at bandets droner har i seg en iboende melodisk drakt som kun kan føles hvis man lar bandets dønninger slå inn over seg. Gitarist Mike Vest lekte seg med gitar og bue og larmet etter hvert frem en lydvegg som Lewis og bassist Dave Terry kunne dekorere med sine instrumenter. I tillegg er stemmen til Terry et av bandets viktigste grep; den er fengslende uavhengig om han maner frem mørkstemte strofer eller lar den bli en del av lydveggens duvende dans.

Før kveldens headliner skulle sette et uutslettelig punktum for kveldens konserter, hadde festivalen funnet frem til ett av vårt 14265010_10154327100640791_4861318078132426121_nbroderfolks nyeste kort; svenske MaidaVale befinner seg i et landskap som verken er tynt befolket eller nyskapende. Men, den unge kvartetten klarer likevel å spille frem et sterkt sett for et humørfylt publikum på Pokalen. Deres hardrock gir meg en følelse av å lytte til syttitallet der de, kanskje noe forsiktig, spiller frem sine låter for oss. Heldigvis er de mer enn et kopistisk band, da de tidvis også flørter med andre deler av rockhistorien. Et sterkt sett fra et band som beviser at svensk hardrock fremdeles er en av de ledende sjangrene i europeisk heavy music.

Kvelden var likevel ikke slutt – Conan var kveldens headliner og den plassen beviste de til fulle at de fortjener. Med et sett som var tuftet på deres beste låter, som bl.a. «Hawk As Weapon», viste de seg frem som undergrunnens virkelige mentorer. De slo oss dog ikke i svime kun med låter som for evig tid vil stå meislet inn i krønikene til heavy music; lyden var skrudd så høyt at de nesten truet med evig tinnitus. Jon Davis er den naturlige frontmann, og grunnlegger, av bandet og leder det med sikker hånd gjennom konserten. Men, både Rich Lewis og bassist Chris Fielding er essensielle for å mane frem bandets lydbilde, noe materialet fra årets album Revengeance er tydelige bevis på. Særlig er samspillet mellom Davis og Fielding viktig; det tostemte brølet har alltid vært et like viktig grep for Conan som kjærleiken til det repetetive riff. Brutalt nydelig!

I det jeg setter punktum for denne gang, er det med lørdagens program få timer unna. Jeg gleder meg til å få sett Siena Root nok en gang, å få oppleve sludgemørket til Slomatics og Mammoth Storm, samt å få servert knockouts av våre egne Reptile Master og Kollwitz. Uansett – det blir en knall lørdag på Høstsabbaten! Gjør deg selv en tjeneste – ta turen!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.