Scroll To Top

Høstsabbat ’16: Saturday night fever!

Konserter 18. september 2016

Høstsabbatens andre dag ble en fryd; glade mennesker og gode band skapte en flott feststemning jeg nesten ikke har hatt i løpet av de tidligere årene på festivalen. Denne dagens program var tuftet på en frihet som favner over hele undergrunnens heavy music og ikke kun enkelte nisjer. Denne bredden går dog ikke ut over helheten; det føles likevel være en gruppe band som faller trygt inn under den samme paraplyen.

Lørdagen på årets Høstsabbat startet tidlig på ettermiddagen, og i det jeg vandret gjennom Grünerløkkas markedstrivsel ned til Mathallens travle levnad fikk jeg følelsen av å vandre gjennom en ekte storby. Den følelsen fikk full uttelling i det jeg befant meg rett utenfor Vulkan Arena hvis betongamfi nesten føltes som en piazza i en trivelig italiensk by. Det står dermed enda klarere for meg at festivalens flytting fra Majorstua og ned til Akerselva var et riktig trekk – det er nå lettere å trekke direkte sammenligninger mellom Høstsabbat og de festivalene man ønsker å sammenligne denne festen med; Desertfest Berlin, etc. Der jeg før har hatt følelsen av at man kun er på tilfeldige konserter, er det nå en tydeligere helhet som preger festivalen; man lykkes i større grad med å skape et eget lite samfunn i løpet av dagene festen varer.

Hva dette skyldes er jeg usikker, men jeg tok meg i hvert fall i å savne festivalens tjas og mas i det jeg vandret ut fra arenaen natt til søndag. Jeg hadde trivdes veldig godt hostmed en øl i handa utenfor lokalet mellom konsertene, småpraten med andre «reisende» på vei til/fra scener, merchstands og barene. Det mer kompakte arealet til Vulkan Arena gir en følelse av intimitet som var vanskelig å oppnå i samme grad på Betong der korridorer og rom etter rom tidvis ga en følelse av at festivalen var for liten for eget hus. Hvis det skal være noe jeg kanskje skulle ønske festivalen kunne lagt til i neste års manifestasjon, så er det at de gjør enda større bruk av plassen utenfor Vulkan Arena; hva med ett par food trucks og et seil over plassen som kan trekkes ut hvis regn? Ellers er det dog lite som umiddelbart føltes mangle i løpet av disse dagene – man har tross alt fått en sterkere festival enn hva man har hatt tidligere år.

En ting jeg føler aldri har manglet på de Høstsabbatene jeg har vært til stede på, er det musikalske programmet. Bookingen til festivalen har alltid vært så godt som vanntett og gitt oss opplevelser av både undergrunnsmentorer som Yob, Årabrot og Belzebong samt gitt oss nye bekjentskap som bl.a. Monolord som Høstsabbat snuste frem lenge før de ble den suksesshistorien de har blitt. Men, det skal sies at jeg føler de denne gangen virkelig har gitt oss en 110% opplevelse – her har det ikke vært verken hvileskjær eller halvt sovende konsertopplevelser.

host1Lørdagen begynte der fredagen hadde sluppet oss; med beinhardt driv og repetetive brøl. Reptile Master slo morgendisen ut av slitne kropper og satte standarden umiddelbart for både folket i salen og de bandene som skulle følge senere på kvelden. Jeg har vært glad i bandets musikk siden jeg først anmeldte deres album In The Light Of The Sinking Sun og gledet meg til å se bandet i levende live. Det skulle vise seg at de ikke skulle skuffe oss, for maken til kraftdemonstrasjon har jeg sjelden sett; med vokalistene Rolf Ole Rydeng Jenssen og Nicolay Tufte Østfold tett på hverandre og brølende face to face. De blir et definitivt fokus for oppmerksomheten, men resten av bandet er ikke langt bak og sammen slår de hardt fra seg med sludge av ypperste merke; primalt og fengende. I det de går av scenen er det med publikums utvilsomme kjærleik i ryggen og med et musikalsk uttrykk som favner vidt; det var et sårt og sint uttrykk som virkelig lover godt for fremtiden!

Denne gode stemningen tok jeg med meg opp til andre etasje og dagens første konsert på hovedscenen; irske Wild Rocket. Det ble dog aldri den samme stemningen i salen for dette, for mange, ukjente bandet da mange ikke tok turen til hovedscenen men heller prioriterte øl og sigaretter på piazzaen utenfor Vulkan Arena. Men, det er deres egen skyld i så fall, for Wild Rocket leverte et sett tuftet på deres første langspiller Geometric Hallucinations og deres nye skive som visstnok er rett rundt hjørnet. Jeg hadde selv knapt hørt bandets output før deres konsert, men koste meg stort i det de rullet ut et lydbilde tuftet på de store linjene i europeisk spacerock og motorisk bluesrock. De var tydelig selv veldig fornøyd med å stå på en scene i Oslo for gitarist Dr. Niall O’ Claonadh introduserte bandet, «Hello Oslo, we’re Wild Rocket from Dublin in Ireland and this is a big thing for us«. Deretter ga de oss bevis på at de hadde fått denne jobben på basis av sin musikk; tidvis ble man matt over hvor hardt og fengende de låt, mens jeg var i rein lykkerus i det de avsluttet med et motorisk driv som hentet frem assosiasjoner til både Endless Boogie og tysk krautrock. De var dessuten det eneste bandet denne kvelden som benyttet seg av en godt regissert film på lerretet bak bandet; men den druknet dessverre litt i lyset som badet scenen.

host3Snart var det dog på tide å vandre ned til Pokalens intime rom for å se ett av bandene jeg hadde gledet meg til å se; svenske Mammoth Storm som med sitt album Fornjot setter fokus på gråsonen mellom Conan og Electric Wizard. Det svenske bandet har lite pompøsitet over seg, men raser heller rett inn i et musikalsk univers som oser like mye av syttitallets fuzzpedaler som av vår samtid. Med låter som «Augurs Echo» og «Vulture’s Prey» får man følelsen av at man hører på det «neste store» i heavy music – kanskje Mammoth Storm er dette årets Monolord? Daniel Arvidsson ledet bandet med sterk stemme gjennom noen av de sterkeste låtene man hørte denne helgen, mens gitarist Christer Ström dekorerte lydbildet med elektriske linjer og ilskne grep.

[Det var på denne tiden jeg virkelig la merke til den følelsen av samhold som preget festivalen; det var liv foran scenen, og følelsen av at man var på en reise sammen tok et skikkelig grep på meg. Jeg hadde dog ikke altfor lang tid til å kjenne ytterligere på dette, for det beste norske bidraget til Høstsabbaten dette året skulle snart stå på scenen.]

Kollwitz har i tiden de har eksistert utgitt det jeg mener er to av de ypperste albumene i norsk metall, og de er kanskje også de host4eneste som kan være i nærheten av det monumentale og industrielle trøkket til svenske Cult Of Luna. Denne kvelden var de syv mann på scenen, og det var tydelig at alle hadde sine roller å spille for å få det komplette lydbildet manet frem fra scenekanten og ut i den mørke salen. De hadde et velregissert scenisk uttrykk og ble dermed det bandet som ikke bare hørtes størst ut; de føltes herlig unorske i hvordan de fremstår på scenen – gjennomtenkt og profesjonelt uten at det settes over musikken deres. Denne helheten bidro til en konsert jeg mener er av de absolutte høydepunktene på årets festival; fra Fredrik Hillestads intense hardcorebrøl til bassist Torbjørn Hafnors undergangsstemme, fra gitarlarmen til Thomas Hanssen og Endre Njøs til fundamentet og lydleken til trommeslager Stian Hansen og synthtalentet til Jørgen Rist Holmen.

Det hardtslående orkesteret ga meg hakeslepp og gåsehud og det var med et salig smil jeg beveget meg ned til plassen utenfor Vulkan for en sårt tiltrengt pust i bakken. Men, etter en øl og litt sladder med gode venner bar det inn i mørket igjen; denne gangen var det nok et nytt bekjentskap som sto for tur; svenske Jeremy Irons & The Ratgang Malibus(!) som er tydelig kultærklært av undergrunnen da flere briter hadde tatt turen i ens ærend for å se bandet, samt headliner Siena Root. Jeg ble raskt også en hengiven disippel da deres miks av røff hardrock og syttitallets vibber ble fullendt med den sterke stemmen til host5Karl Apelmo. Der mange av bandets samtidige låner fra andre tiår uten å makte å integrere disse inspirasjonene i sitt eget sound, har Jeremy Irons & The Ratgang Malibus et godt grep om assosiasjonene til fortiden samtidig som de lar de røde trådene renne som blod gjennom bandets årer. De føles troverdige; dette er et fullendt sound som smaker like mye av heavy metal som av sjelfylt hardrock; Apelmos stemme spinner på minnet av testosteronet til Robert Plant, mens stiene bandet føles vandre like gjerne kan få en til å snuble innom Rainbow som av Monster Magnet.

Etter å ha gått strake veien til anskaffelse av bandets siste album og ei skjorte, følte jeg at festivalfolket nå var klar for en av de definitive høydepunktene på årets Høstsabbat; svenske Siena Root. Det svenske bandet har fulgt meg noen år etter jeg oppdaget de når jeg hørte låta «We Are Them» fra albumet Different Realities. Dette sporet mener jeg er ett av de ypperste i nordisk rock noensinne, og deres hittil nyeste album, Pioneers, er en moderne remiks av Deep Purple og alt som er hellig fra syttitallets hardrock. Jeg fikk endelig sett de i en livesetting på fjorårets Desertfest Antwerp, og ble tilstrekkelig overveldet av det til å glede meg stort til å se dem denne lørdagen på Vulkan Arena. Dette var jeg tydeligvis ikke alene om for dette var i sannhet den konserten hvor alt stemte; et gledesstrålende band og et publikum i feststemning gikk opp i en høyere enhet sammen.

Bandet har eksistert i en årrekke allerede og bandets rytmeseksjon, bassist Sam Riffer og trommeslager Love Forsberg, er en samspilt duo hvis fundament fungerer som nav for alt hva de tre andre i bandet måtte finne på. For både gitarist Matte Gustavsson og tangenttalent Erik «Erkka» Pettersson skinner sterkt når de trer frem på scenen og lar finurlige detaljer farge musikken som strømmer ut i den mørke salen. Dette passer meg utmerket, for den uangripelige hyllesten til Deep Purple i låter som «Root Rock Pioneers» er så innarbeidet syttitall at man nesten transporteres tilbake i tid. Ved forrige korsvei føltes vokalist Samuel Björö fremdeles fersk i bandet, men dette er i ferd med å falle til ro, og han har funnet sin plass i gruppa; både som entusiastisk pådriver av sine bandkamerater og som en sterk stemt sanger.

Jeg merket at jeg etter denne konserten virkelig følte at jeg hadde sett festivalens utvilsomme høydepunkt og kroppen hadde begynt å knirke litt i sammenføyningene, men  host7det var fremdeles ikke slutt. Først skulle bl.a. britiske Slomatics avslutte på den lille scenen, og det ble en strålende konklusjon på festivalen med bandets tunge sound slått ut fra scenekanten fra tre av de utvilsomt mest muntre karene på Høstsabbaten dette året. Deres album av året, Future Echo Returns, er et solid tillegg til krønikene til heavy metal og det blir med ett forståelig hvorfor et band som Conan gjerne ville gi ut en splitskive med dem. Det gjentatte riffet på et spor som «Electric Breath» som utbroderes og berikes gir meg vann i munnen, og når dette monsterbandet får detonere på en scene få meter unna meg .. vel, da kan det ikke bli mye bedre.

Jeg tok en siste tur opp til hovedscenen i andre etasje for å se Truckfighters avslutte årets fest, men etter å ha innsett at kreftene hadde tatt slutt valgte jeg å kaste inn håndkleet etter ett par spor med Ozos hardt rockende bass og Dangos klovnerier. Hvis de var i nærheten av det de leverte sist jeg så dem, er jeg sikker på at publikum gikk derfra med smil om leppene.

På vei hjem over Akerselva var jeg dog sikker; jeg stiller til start neste høst når det igjen kalles til fest!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.