Scroll To Top

Fugazi på norsk!

Monkey Plot, "Here I Sit, Knowing All Of This"

Plater 3. november 2016
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Merkelig. Noen ganger får man ikke alt med seg, og ny musikk fra kjente og kjære etiketter er ikke et unntak. Hubro ga for flere måneder siden ut et album med Monkey Plot jeg ikke har fått med meg før nå, og det angrer jeg på for dette er en forførende innertier! Deres røffe estetikk gir meg følelsen av å høre på et norsk alterntiv til DIY-bevegelsen som fødte hardcorebandet Fugazi, og sluttresultatet er virkelig besnærende!

Den frittenkende instrumentaltrioen er et nytt bekjentskap for meg, som med albumet Here I Sit, Knowing All Of This utgir sitt tredje album. De har tydeligvis allerede vært gjennom flere faser som har inkludert både røff, elektrisk rock og et helakustisk uttrykk. Når de derimot returnerer til sine elektriske instrumenter er det visstnok med et nytt musikalsk univers i ryggsekken som har blitt meislet frem etter en rekke konserter på flere kontinenter. Å spille elektrisk rock i trioformatet er stadig mer utfordrende her hjemme; ikke bare er de tradisjonelle rivalene mange, men det blir stadig tettere i det mer jazzlekne territoriet også med samtidige som Hedvig Mollestad Trio, Bushman´s Revenge et al.

Men, slikt jeg ser det har Monkey Plot valgt seg et territorium som ligger midt mellom de tidvis atonale melodiene til Fugazi slik det amerikanske bandet fremsto på sitt album Red Medicine, og det svenske rockbandet Bear Quartets særegne for indierock. Særlig gjelder dette låter som «They Suddenly Disappeared» og «Dry Ground», men den norske trioen er dog sterkt tilstede med en egen identitet og matcher mine assosiasjoner med melodier som står godt på egne bein. For selv om gitarlyden til Christian Skår Winther gir meg røde tråder til Ian MacKaye og Guy Picciotto i det amerikanske bandet og enkelte melodipartier like gjerne kunne vært viktige deler på et album av Bear Quartet, føler jeg at trioen har en utrolig fokusert visjon som de formidler med stødig hånd.

Etter hvert som jeg kommer stadig lenger ut på albumets riller, og inn i den musikalske underskogen som dannes av bandets musikk, blir jeg stadig mer forført og forelsket; «hvorfor har jeg ikke hørt dette bandet tidligere!?». Et spor som «Shyly Upon Eveything» er rammet inn av en lidenskapelig skapertrang og speiler mitt nittitall; et tiår hvor indierockens keitete menn og kvinner sto sterkt og mange våget seg stadig lenger ut på glattisen etter Kurt Cobains anthem «Smells Like Teen Spirit». Jeg elsker også det snodige poesikuttet «Kalla Handen» hvor den svenske poeten Pär Thörn går i samspill med trioen og leser sitt eget dikt; det hele er en befriende motreaksjon til den mangel på egenart som preger mye av musikken som lages i vår samtid.

Albumets tittelkutt er en deilig og søvnig oppsummering på hva bandet handler om; nydelige skakke melodier, leiken instrumentering og vågemot i gråsonen mellom jazz og rock på en måte som aldri kan bli usjarmerende. Det umiddelbare samspillet mellom Winther og hans kumpaner Magnus Skavhaug Nergaard (bass) og Jan Martin Gismervik (trommer) føles så naturlig at det ikke føles som om de har gjort noe annet. Monkey har utgitt en av årets skjulte perler og jeg elsker hvert sekund!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.