Scroll To Top

Sterkt strengeløp!

Kim Myhr, "Bloom"

Plater 3. november 2016
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Vi har allerede anmeldt Kim Myhr en gang i år, og det albumet, hans samarbeid med Jenny Hval og Trondheim Jazz Orchestra på plata In The End His Voice Will Be The Sound Of Paper, falt i smak og ga oss mersmak på frimusikk. Dermed var det med høye forventninger vi trykket play når albumet Bloom sto for tur i platebunken. Det viser seg å være et helt annet beist og her får den nysgjerrige gitaristen lov til å løpe fritt i et åpent landskap.

Jeg får en følelse av å være inne i hodet på Myhr i det komposisjonene ruller over hans indre blikk for første gang; her er det ikke plass til regelsett og komposisjonsgrep. I stedet føles det nesten åtte minutter lange åpningssporet «Sort Sol» som en repetetiv lek med sansene; og inne i dette kappløpet som leikes frem av akustiske strenger og elektriske grep hører man likevel hint av både jazzfingre og rockefot.

På «Swales Fell» får man derimot en stemning av raga og østens mystikk over seg, og en ro strømmer ut av høyttalerne. Melodien er ofret også her til fordel for en lydlek og et stemningsspill som i stedet føles forsøke fange lyden av øyeblikket. Men, i dette tilsynelatende umelodiske bildet, mener selv mitt utrente øre å høre en komposisjon krype frem fra rillene. Myhr syr musikken sammen til en større helhet og det som først var ensomme strengeslag blir i stedet del av en nesten hypnotisk loop som griper meg og snurrer meg sakte rundt i stadig videre sirkler.

Det påfølgende sporet, «Feel Me» bryter dog brutalt med den blikkstille stemningen som «Swales Fell» satt; her larmer elektriske gitarer og danner assosiasjoner til et industrielt fabrikklandskap som vrir og vender på seg i skjærende variasjoner. Det bryter i ørene mine og gitarene river og sliter i meg. Men så, ett drøyt minutt før sporet finner sin ende blir også den stille og skaper nesten ringer i stille tjern.

Albumets finale, det nesten elleve minutter lange sporet «Milk Run Sky» lar akustiske gitarer danne rammen for lydleken mens Myhrs elektriske gitarer skaper detaljer av såre akkorder og lekne jazzgrep. Mens jeg hører på dette sporet lar jeg tankene vandre og tar meg i å beundre Myhrs ubestridte talenter som gitarist og improvisatør; han alene står bak alle instrumenter på platens fem spor uavhengig om det er strenger eller elektronikk. På dette siste sporet hører man også komponisten tydeligere enn på resten av platen; den akustiske gitaren føles gripe om de samme visjonene som musikken på et elektronisk album. Den trekker frem en repetetiv grunnlinje med klare melodiøse trekk og på denne legger han detaljer som, på en og samme tid, stryker lytteren med og mot hårene.

Kim Myhr er en visjonær og en av landets udiskutabelt mest spennende musikere – det skal det være ingen tvil om. Likevel klarer jeg ikke falle helt for Bloom en sein novemberkveld. Men, det er ikke nødvendigvis Myhrs feil – dette er ei plate som nok vil friste mange av de som allerede kjenner platekatalogens til hovedpersonen sågar som utgivelsene til plateselskapet bak albumet; Hubro.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.