Scroll To Top

2016: konsertopptak og andre boblere.

Kronikker 23. desember 2016

Det er bare de platene som har gjort seg mest bemerket fra året som gikk som slipper inn på listene som svettes frem når desember drar seg mot sin ende. For min egen del skyldes det f.eks. at Kosmik Boogie Tribe er den utvilsomt mest spilte plata i heimen, at band som Motorpsycho har et favorittstempel eller at SUMAC har utgitt et album som regelrett slo meg ned en dag på vei til jobb.

Så – hva med de som ikke klarte å komme helt til topps? Vel, ofte glemmes de og blir stående i platehyllene til over nyttår. Noen skiver kan du banne på du vil føle fortjente en plass på årslista når du plukker den frem og legger den på platespilleren i februar, mens andre .. vel, blir borte i trengselen av utgivelser. Jeg har dog valgt å se litt nærmere på noen utgivelser som ikke nådde helt opp denne gangen, men først kan vi begynne med konsertopptaket. Dette er album som gjerne utelates fra årslistene, men som likevel er en stor del av uttrykket til de enkelte bandene og artistene likevel.

4 beste konsertalbum fra året som gikk:

Hedvig Mollestad Trio: Evil In Oslo.
Dette er et album som jeg vil definere som årets beste konsertopptak; ikke bare er settlisten tilnærmet perfekt, men intensiteten på opptaket gir lytteren en reell følelse av å være til stede foran scenen. Hedvig Mollestad Thomassen bekrefter her sin status som en av rockens beste gitarister, mens Ellen Brekken og Ivar Loe Bjørnstad står frem som en særdeles tight og trygg rytmeseksjon, og sammen viser de virkelig hva rock kan være.

Agusa: Katarsis.
Det svenske progressive folkrockbandet har tidligere imponert meg stort med sine studioalbum Högtid og Två. Dette konsertalbumet tar magien fra studioet ut på scenen og presterer å utvide vidsynet til låtene enda mer; de to låtene fra Högtid for virkelig god plass og strekkes ut til å vare en LP-side hver seg. Resultatet er tradisjonstro folkrock og leken nysgjerrighet i skjønn forening. Bandet føyer seg dermed inn i rekken av strålende band som har gjort svensk psych til nesten en egen sjanger.

Bushman’s Revenge: Bushman’s Fire.
Det er ikke bare Hedvig Mollestad Trio som utga en kombo fra studio og scene dette året; det gjorde også deres stallkamerater Bushman’s Revenge. Men, de valgte vekk muligheten til å benytte opptaket som en oppsummering av sin karriere. I stedet er dette albumet et kodak moment; en konsert på Cafe Mono i Oslo. Her får man alt; en utrolig jam session på basis av «Baklengs Inn I Fuglekassa» på sporet «Yoga», konsertfavoritten «As We Used To Sing» og det helt nye sporet «Total Fucking Marmelade». På albumet deltar for øvrig også Kjetil Møster (saksofon) og David Wallumrød (tangenter).

Colour Haze: Live Vol.1 – Europa Tournee 2015.
Det tyske bandet har i en årrekke vært ledestjerner for den europeiske stonerrocken, og med dette albumet beviser de sin status. Med opptak fra fem kvelder på fjorårets turné og låter fra flere av deres album får lytteren et overbevisende dokument på deres konsertprestasjoner. Stefan Koglek (gitar/vokal) leder bandet inn i en settliste som inneholder favorittlåter som «Aquamaria», «Love» og «She Said».

5 beste boblere i hardrock fra året som gikk:

Baby Woodrose: Freedom.
De danske ringrevene er tilbake med et nytt studioalbum og de føles evigunge på låter som «21st Century Slave» og «Reality». Dette albumet er som skapt for roadtrips og sommerkvelder!

Dunbarrow: Dunbarrow.
Dette norske bandet fikk overraskende mye oppmerksomhet i undergrunnsrocken og har allerede vært på tur i utlandet. Med låter som «Lucifer’s Child» og «The Wanderer» fremstår de i klasse med Witchcraft, men med potensiale til å tre stadig mer ut av skyggen av sine svenske frender.

Witchcraft: Nucleus.
Dette svenske ensemblet blir stadig mer sagnomsust i undergrunnen og når de etter flere års stillhet er tilbake er med et smell; Nucleus ble ikke mindre enn et dobbeltalbum som skuer både fremover og bakover og bekrefter at bandet er ledestjerner i europeisk hardrock – særlig etter bortfallet av Graveyard.

Opeth: Sorceress.
Mikael Åkerfeldt er en visjonær i europeisk heavy metal og under hans ledelse har Opeth inntatt en lederstilling i heavy metal. De siste årene har de vendt seg vekk fra sine røtter i progressiv death metal, og tatt turen inn i mer retrospektiv progressiv rock uten helt å miste sin egen identitet av syne. Heritage føltes som et tidvis keitete førsteforsøk, men deres forrige album Pale Communion var en innertier. Årets album – Sorceress – er en videreforedling av den stilretningen de har hatt på sine to forrige album.

Egypt: Endless Flight.
Det amerikanske bandet har holdt på en årrekke, men komplikasjoner har forhindret de fra å tre inn opp i de øvre lag av undergrunnen, på tross av kvaliteten på albumet Become The Sun. Det bør deres nyeste album, Endless Flight, kunne endre på. Dette er stonerrock av klasse med Wo Fat, Sons Of Otis og Karma To Burn.

5 beste boblere i doom metal fra året som gikk:

Conan: Revengeance.
Hva kan man si om dette bandet som ikke allerede er sagt? På seks album har de i hvert fall inntatt en utvilsom lederstilling innen moderne doom, og Revengeance følger opp de lange linjene i visjonen til bandet.

High Priest Of Saturn: Son Of Earth and Sky.
Det gikk en god stund før jeg forsto at denne trioen var basert i Trondheim; det føltes nesten for godt til å være sant. Deres album er en melodiøs juvel som, hvis verden hadde vært rettferdig, burde gi bandet et lite kommersielt gjennombrudd. For fans av SubRosa og True Widow.

Tombstones: Vargariis.
Oslobandet har hatt lagt en spennende tid bak seg; ikke bare har de gitt ut et album som skuer mot toppen av undergrunnen; de har også inkludert hele Hymn i sin lineup. De to faktum tilsier at fremtiden er lys for bandet – jeg håper de har husket solbrillene sine.

Slomatics: Future Echo Returns.
Blytungt. Repetetivt. Strålende. Det er passende beskrivelser på et band som har gått i kreativ klinsj med Conan og overlevd.

King Buffalo: Orion.
Dette bandet har det meste: sødmefylte riff, buldrende trommer og deilige melodier. Et bekjentskap for fremtiden man trygt kan gå i møte allerede i dag. Sjekk ut spor som «Kerosene» og tittelkuttet.

 

 

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.