Scroll To Top

Hei, 2016: Takk for musikken i hvert fall!

Kronikker 28. desember 2016

Vi trenger ikke snakke om 2016 ellers, men god musikk kommer ut selv når ting er mørkt rundt dem som lager den. Kanskje nettopp på grunn av det. Jeg ser nå at den dypere gjennomgangstonen ved de fleste av mine top 10-album i år, er at det ofte finnes lys gjennom mørke i det musikalske og/eller det lyriske. Jeg velger i hvert fall å se det sånn, pretensiøs musikkanmelder som jeg er.

Den største overraskelsen på min topp 20 er at gamle favoritter som Weezer og Metallica ikke bryter seg inn, og spesielt førstnevnte pleier å komme med uansett. Så ikke i år, til tross for et bra album. Men jeg tror jeg er lei nå, dessverre. Well, well, life goes on. Heldigvis er det som kom med grisegodt. Og i den grad noen vil føle at gratulasjonen er verdt det; gratulerer til Sweden og SIIBIIR, de to eneste norske innslagene på albumlista, mens seks norske artister kom seg inn på låtlista.

Skulle gjerne skrevet om alt her, men altså, det er jul og ferie og vi har alle bedre ting å gjøre. F.eks. binge på Netflix eller bare høre på den god musikken jeg presenterer for deg her. Måtte 2017 bringe større hell generelt, men gjerne også musikalsk!

ALBUM (Spotify-liste her)

 

1. Harakiri for the SkyIII : Trauma

For meg er den østerrikske duoen (den siste artisten jeg hørte på fra det landet må ha vært Falco da jeg var guttunge) i Harakiri for the Sky bortimot soleklare vinnere av årets album. Jeg sender en takk til Spotify Discover som gjorde meg oppmerksom på førstesingel Calling The Rain i våres, en låt som jeg beit meg merke i med en eneste gang. Den unike kombinasjonen av post-rock/post-metal, melodisk death metal, moderne black metal og generell episkhet var uslåelig. Den elleve minutter lange låta er faktisk den jeg har hørt oftest på i år. Jeg ser ikke ut til å gå lei. Resten av albumet var heller ingen nedtur da det kom midt i sommerferien. Jeg har faktisk spart litt på det innimellom, for å ikke spille det i hjel. Mitt eneste ankepunkt er vel at det ironisk nok kanskje er en låt for mye (men si det til Metallica – Harakiri for the Sky lager uansett bedre låter, totalt sett). Hvorfor disse åtte perlene ikke har ført til verdensherredømme pr. dags dato er meg en gåte. En maktdemonstrasjon.

 

2. DeparturesDeath Touches Us, From the Moment We Begin To Love

Årets beste album innen post-hardcore/screamo etter mitt syn, og det i et år da Touché Amoré er tilbake med et nytt album. Jeg synes skottene har laget et mer gjennomført og «rensende» album enn det sistnevnte har gjort, og det sier en del. De melodiske kvalitetene er med på å løfte disse låtene opp på et nivå som nesten blir personlig, på en måte som denne sjangeren «bør» gjøre på sitt aller beste. Det er ikke bare skrik, skrål og gitarvreng, men beholder likevel nerven. Hvis du ikke skjønner hva jeg mener, skjønner du det ikke. Men for meg er dette top notch.

 

3. The HotelierGoodness

Amerikanerne hadde mye å tape da de ga ut sitt tredje album i slutten av mai, etter å ha imponert til de grader med sitt forrige album, Home, Like Noplace Is There fra to år tilbake. Etter å ha innfridd foran bl.a. undertegnede på Pokalen i Oslo noen uker før albumslipp, var det med stor lettelse jeg innså at det nye albumet holdt et like høyt nivå som forgjengeren. Bandets moderne og riktige emorock har modnet inn i et litt mer solid fundament, men har likevel den nerven vi alle sammen falt for for to år siden. Christian Holden er fortsatt en ung mann, men han leverer melodier og vokal som få andre gjør etter ham på kloden. Det som holder albumet tilbake fra topplassen for meg, er de meningsløse «kunstlåtene» mellom de vanlige låtene, som bare bringer uro til prosjektet. En tar seg i å bli litt irritert for at man føler for å skippe. Men, vi snakker om et ung band som det skal bli veldig spennende å følge videre.

 

 

4. MeshuggahThe Violent Sleep of Reason

Første svensker på lista, om man kan kalle dem det lenger. De er et fenomen, Meshuggah. Skaperne av sjangeren mange kaller «djent metal» og bildet utrolig mange band har prøvd å gjenskape seg selv i. Aldri har vel bandet hørtes mer massive og tilgjengelige ut på en gang, og å prøve å følge trommemønstrene til Tomas Haake er en vitenskapelig studie i seg selv. Noe skumlere er knapt gitt ut av musikk i år, og instrumentalt er det ingen på denne lista som matcher dem. Som låtsnekrere har de nok ikke vært bedre før. Men den påstanden kan jeg kun backe opp med det faktum at dette er det første Meshuggah-albumet jeg har klart å lytte gjennom opptil flere ganger på få dager. Jeg synes dog det sier litt, for dette er ikke kommersiell metal.

 

 

5. Touché AmoréStage Four

Et av de post-hardcorebandene «alle» musikkinteresserte vet om kom med sitt etterlengtende fjerdealbum i år, og alle hjerter gledet seg. Vi snakker om et dypt personlig album, selv om låtene i seg selv føles lettere på overflatene enn de har gjort før. Det er fordi bandet har innført en viss popsensibilitet i melodiene. Men tematikken er tung og generelt sett basert mye rundt at vokalist Jeremy Bolms mor døde av kreft i 2014 (derav referansen i tittelen). Det er tidvis vondt, tidvis oppløftende. Det er ikke uten grunn at amerikanerne regnes som blant de fremste innen sjangeren, for det er touch av kunst i det de bedriver.

 

 

Nerf Herder - Rockingham (2016)

6. Nerf HerderRockingham

Verdens beste tullepoppunkband var endelig tilbake med et nytt album i år, etter å ha fått hjelp av bl.a. andre undertegnede via folkefinansering på Pledgemusic. Og for et comeback av gjengen som på nittitallet ga oss kjenningslåta til Buffy og kulthiten Van Halen! Bedre poplåter skrives og framføres knapt med gitar i dag. Les anmeldelsen for mer innsikt i min kjærleik for dette bandet.

 

 

 

7. The Sun DaysAlbum

Jeg er en sucker for gode melodier, god vokal og fine gitarer, og da er sjansen stor for at det dukker opp noen svensker innimellom og leverer (eller de bare kaller seg opp etter landet). Svenskene i The Sun Days tok meg helt på senga, for jeg hadde aldri hørt om dem, og da den smellvakre og kraftfulle, men engleaktige stemmen, til Lea Rambell ved en tilfeldighet smeltet sammen med øregangene mine, var det et lite gledessjokk. Og forelskelse. Sommerjanglypop for evigheten, med den nydeligste kvinnelige vokalen en kan tenke seg. Albumet kom strengt tatt i 2015, men ble relansert i våres, så jeg tar sjansen på å ta det med.

 

 

8. Serpentine DominionSerpentine Dominion

Som fan av Killswitch Engage i noen år nå har jeg skjønt at det kan være lurt å holde ørene ute utenom albumlanseringssirkelen til bandet også. For gitarist og bandsjef Adam Dutkiewicz sin kreative ADHD spinner alltid og må få utløp. For noen år siden fikk vi det nydelige lille sideprosjektet Times of Grace med original- og nåværende, Killswitch-vokalist Jesse Leach. Og i 2016, bare måneder etter hovedbandets slipp av sitt sjuende album, dukket supergruppa Serpentine Dominion opp med album. Med deathmetallegenden George «Corpsegrinder» Fisher fra Cannibal Corpse på vokal og Shannon Lucas fra The Black Dahlia Murder på trommer, i tillegg til Dutkiewicz på alt annet (og Jesse Leach som har skrevet tekstene). Albumet tok sju år å bli ferdig med, så det Adam D. er sannsynligvis meget fornøyd med å bli ferdig. Og dæsken ta, bra jobba! Billig fortalt er dette albumet som ekstremversjonen av Killswitch Engage, dvs. med alt skrudd opp på maks. Dutkiewicz har med det klart å utkonkurrere sitt eget band, som også ga ut et solid stykke arbeid i år. Death metal, extreme metal, prog-metal og melodic death metal i ett, der altså.

 

 

9. DependenceRemembering Everything

Disse gutta fra Fresno i California høres nesten engelske ut i sin melodiske post-hardcore, og minner i den forstand en god del om Departures. Jeg har faktisk hørt fryktelig mye på dette albumet og det er mulig det har kommet en del ned på lista fordi jeg faktisk har hørt meg litt lei på det. Men deres emoaktige form for hardcore, med touch av jazzete gitarer, faller rett ned i rette boksen om du allerede har sansen for moderne post-hardcore.

 

 

 

10. A Tribe Called QuestWe Got It From Here

Når legender som A Tribe Called Quest plutselig annonserte et nytt album trodde jeg først ikke det var sant. Det er lite annet jeg får mer innbilt swag av enn å lytte til The Low End Theory eller Midnight Marauders, men ny musikk derfra var jeg rimelig sikker på tilhørte fortiden. Men svanesangen som dukket opp i høst ble heldigvis et klassisk, men likevel relevant, album og et verdig farvel til Phife Dawg som døde i mars. Jeg har latt det modne litt til nå, men gleder meg til å gi det enda mer tid fremover.

 

11. Beach SlangA Loud Bash of Teenage Feelings

12. Nada SurfYou Know Who You Are

13. NovembreURSA

14. AnciientsVoice of the Void

15. SwedenOh, Dusty

16. Killswitch EngageIncarnate

17. Exit VerseGrant No Glory

18. BarishiBlood From the Lion’s Mouth

19. SIIBIIRSiibiir

20. TestamentBrotherhood of the Snake

LÅTER (Spotify-liste her)

1. The Sun DaysBusy People

2. Harakiri For the SkyCalling the Rain

3. The HotelierSettle the Scar

4. GhostSquare Hammer

5. SwedenJust a Kid

6. HatebreedLook Down the Barrel of Today

7. DeparturesIn Colour

8. Touché AmoréNew Halloween

9. Beach SlangPunks in a Disco Bar

10. Burning Down AlaskaBlossom

11. SnøskredPreparations

12. Nerf HerderJackie Got Married

13. DødenTråkke i Egne Fella

14. Anti-Lam FrontDet E Ingenting Som Hete Dverg

15. Nada SurfCold to See Clear

16. Moose BloodGlow

17. Exit VerseThis Machine

18. SaosinSecond Guesses

19. LiongeistNotes In Helvetica

20. HighasakiteSomeone Who’ll Get It

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/