Scroll To Top

Øyvinds 40 beste plater fra 2016

Kronikker 30. desember 2016

Det har som vanlig vært et strålende musikkår for oss som liker å grave i strømmetjenester og vinylbutikker. Det å kunne formidle fruktene av denne jobben til andre er intet mindre enn en sann glede.

2016 har vært mye rart, men det har ikke skortet på god musikk. Men det å finne og presentere 40 bra plater fra inneværende år er mye, sannsynligvis er det for mye. Men det holdt helt inn, dette er alle plater jeg med hånden på hjertet kan si at jeg liker og anbefaler.

Det er en underskog her bestående av totalt kanskje 80-90 plater som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har lyttet til, samt kanskje 2-300 plater jeg har pløyd gjennom raskt og uvørent på et eller annet slags vis. Dét er i alle fall for mye. Men dæven så gøy det er!

Jeg har intuitivt ikke tatt for meg særlig mange av de platene man liksom skal høre på som en følge av artisters berømmelse eller, slik tilfellet dessverre ofte har vært i år, at de nylig har gått ut av tiden. At flere av dem er gamle helter betyr ikke at jeg  bruke tid på deres siste verk i år, selv om de er aldri så kritikerrost. Den tid kommer, det er morsommere å utforske enn å lytte til plater av ren plikt.

Bare så det er klart: min musikksmak er utpreget melodiøs og orientert mot det man kan kalle «pop», skjønt du finner også innslag av helt andre sjangere på denne listen. Den er slett ingen fasit for noe som helst, dette er kun ment som en relativt lettbeint musikalsk selvangivelse som forhåpentligvis kan være til inspirasjon for andre på jakt etter god musikk. Det er en rekkefølge her, men ta den nå for all del med en klype salt – dette er selvfølgelig alle plater jeg kan stå inne for at jeg liker og anbefaler.

Jeg ønsker med det alle lesere av Panorama et riktig godt nytt år! 

(PS. Alle platene finner du samlet i denne Spotifylisten).

40.

 

Kebu

«Perplexagon» (Secret Entertainment)

Speil, speil på veggen der – hvilken elektronikaplate var minst kul i 2016? Tja, kanskje denne her. Kebu, alias Sebastian Teir,  er en temmelig smart finsk ingeniør som også er nerdete opptatt av analoge synther og den melodiøse instrumentale synthmusikken man kjenner fra synthesizerens barndom. Perplexagon er både et nikk til gamle helter som Jarre og Vangelis, men den sympatiske Teir har også egenart og evne til å utforske sjangeren på sin helt egen måte. Spesielt den tjue minutter lange suiten som fyller opp første halvdel av platen, er et nydelig stykke melodiøs oldtidssynth.

39.

Cat’s Eyes

«Treasure House» (Raf Records)

Cat’s Eyes er et slags sideprosjekt i duoform, bestående av canadiske Rachel Zeffira og Horrors– frontmann Faris Badwan. Det intime coveret er også avslørende for innholdet, som spenner fra handclaps til operettepastisjer og romantisk barokkpop. Det er en inderlig, fortrolig og litt mystisk reise kledd i smoking og strykere som inneholder noen skikkelige innertiere av noen låter.

38.

Two Door Cinema Club

«Gameshow» (Parlophone)

Det begynner å bli en stund siden jeg lot meg forføre av de tidlige singlene til Two Door Cinema Club. Deres forrige plate Beacon fra 2012 passerte mens jeg så en annen vei, men denne er registrert inn på plussiden i 2016. Singelen Ordinary høres for eksempel ut som noe som ligner på ting fra italienske hitlister i 1987, bare med astronomisk bedre produksjon. De holder seg innen sjangre som synthpop og disco, samt noe som ligner rock i bånn, også kjent som indietronica (blæh!). De hjalp på humøret mitt i 2016, og var det noe vi trengte i 2016 så var vel dét!

37

 

Philter

«The Campfire Tales» (Nordic Records)

Norske Philter er en artist jeg har fulgt med på med et halvt øre, uten at det har fenget meg helt før dette albumet. Hans forrige plate var et soundtrack til et indie-dataspill, og det kan godt få være en slags indikasjon på hvordan dette låter. Det er stort sett melodiøs og ganske behagelig instrumentalmusikk, kall det gjerne chillout, med noen mer definerte vokalbaserte poplåter som man får på kjøpet. Inkludert er den særdeles vakre balladen She Walks Alone. Her finnes inspirasjon både fra moderne EDM- og umoderne new age (type Vollenweider og eldre Suzanne Ciani). Men samtidig er det ganske stramt regissert pop. Alle låtene er mellom tre og fire minutter lange og er fryktelig fine å høre på hvis man er i det riktige humøret.

36

Motorpsycho

«Here Be Monsters» (Rune Grammofon)

Denne gangen er Motorpsycho helt grunnleggende lyriske i formen, den monumentale avslutningen Big black dog til tross. Dette er rett og slett en svært vakker plate. Den er etter min mening deres beste siden mesterverket The Death Defying Unicorn. Here Be Monsters kan lyttes til et uendelig ganger og speiler det melodiske Motorpsycho på en nær perfekt måte. Ligger den litt lavt på lista? Kanskje. Spør meg igjen om ti år. Les for øvrig min kollega Mats sin anmeldelse.

35

 

Springtime Carnivore

«Midnight Room» (Autumn Tone)

Greta Morgan’s andre plater gir meg mer luftig drømmepop under navnet Springtime Carnivore, et fengende lite popvindunder. Hun besitter en litt sedat stemme som står i kontrast til hennes til dels ganske heftige låter. Hun minner meg ellers en del om Carla Torgerson fra The Walkabouts – og dét er jo alltid et pluss i min bok, foruten at dette låtmessig er et meget sterkt album.

34

 

White Lies

«Friends» (BMG)

Jeg må tilstå at jeg faller for den kontante og kjølige indiepopen hver eneste gang White Lies slipper en ny plate. Det er ingen overraskelser her, de har en formel og de holder seg til den gjennom ti låter. Vokalist Harry McVeigh stiller seg i sentrum og gauler klisjeer over et reisverk av et stødig komp – det er etter min mening kanskje vel så bra som å lage den der «eksperimentelle platen som utfordrer fansen» du vet. Eller kanskje ikke. Jeg vet i alle fall hva jeg får, og jeg vet at jeg liker det.

33

 

Little Green Cars

«Ephemera» (Glassnote Entertainment Group)

Kanskje kjemper Dublin-bandet Little Green Cars om gunsten til et publikum som forlengst har sluttet å høre på ny musikk og bare resirkulerer Travis, ColdplayRadiohead og The Verve fra nittitallet. Ikke vet jeg, men når jeg tok denne platen til meg i 2016, så må jeg jo også se meg selv i øynene og innrømme hva det faktisk er – midtempo gamlispop (gisp!). Vel, jeg har for lengst sluttet å bekymre meg for at det jeg hører på faktisk har kred, men jeg har så smått begynt å bekymre meg for at jeg faktisk skal høre noe som helst etter hvert. For å si det sånn: dette er ikke musikk du mister hørselen av! Jeg synes uansett låtene er glimrende all over, og de besitter også to glimrende sjangertro vokalister. Noen som kan gi meg et godt tilbud på stressless?

32

 

65daysofstatic

«No Man’s Sky: Music for an Infinite Universe» (The Destruction Of Small Ideas)

No Man’s Sky var det dataspillet jeg spilte desidert mest i 2016. Det viste seg dog å bli mer kontroversielt i dataspillverdenen enn Elvis‘ hoftevrikking, John Lennons bigger than Jesus-uttalelse og premieren på Vårofferet var til sammen. Det er kanskje tidenes mest forhatte spill ved lansering – og kanskje også det mest unike og misforståtte som noensinne har nådd et massepublikum. Når så mye er unikt og nyskapende med No Man’s Sky sin måte å tenke dataspill på, inkludert musikken, så er det kanskje ikke så rart at dette blir litt spesielle greier. Postrock, ja, men det vil føre for langt å gå inn på detaljene rundt hvordan denne musikken er skapt og hvordan den fungerer i spillet. Men det som er sikkert er at dette er et band som har en helt særegen måte å tenke soundtrack på, og jeg håper de ikke ble skremt av kontroversen. Det står uansett på egne bein, det er kunstnerisk og kontant, vakkert, pompøs og ganske originalt – delt i to der den første inneholder typisk instrumentalrock og del to består av lange dvelende spor. I min bok er det postrock slik sjangeren er ment å være – det vil si spennende og utforskende og sjangeroverskridende. Årets beste soundtrack? Jeg mener det.

31

Beverly

«The Blue Swell» (Canine Records)

Det føles en smule rart å gå tilbake til dette albumet nå på vinteren, for dette for meg var årets sommerplate mer enn noe annet. Omslaget, soundet, tekstene og sangene i seg selv oser sommer, isterninger, balkonglykke og høy solfaktor. Jeg klarer ikke helt å finne tilbake til den deilige følelsen det gav meg på de varme dagene, men de gode indielåtene er der utvilsomt i likhet med det deilige lett psykedeliske popsoundet som jeg nok aldri kommer til å få nok av på generell basis.

30

 

Anders Osborne

«Flower Box» (Eget selskap)

Svenskamerikanske Anders Osborne opererer i velkjente jammete americaøvelser som soul, rhytm’n’blues, rock og country.  Man kan bli fristet til å hinte om Neil Young, slik jeg sikkert gjør litt for ofte, men her er referansen litt opplagt. Men Osborne sstår tross alt tøtt på egne bein med rockelåter om jordnære ting med herlig lange gitarsoloer og med distortionpedalen på elleve, eller i alle fall åtte. Noen stor vokalist og gitarist er han ikke, og kanskje dette bare er nok et substitutt for et siste fantastisk Young-album som jeg begynner å innse vel neppe kommer. Men banne bein, jeg liker dette uansett, jeg.

29

 

Hjerteslag

«Vannmann86» (Eget selskap)

Så gøy at Hjerteslag har fått sitt gjennombrudd, det burde ærlig talt ha skjedd allerede på forrige album som kom i fjor. Såkalt ærlige tekster, et bunnsolid piggtrådsound, fengende og lengtende rockelåter. Det er klart at det slår an blant aldrende rockjournlister. Det er ingenting galt i det, så bra new wave har jeg ikke hørt fra Bergen siden Dennis Reksten og Elektrisk Regn herjet regnbuebyen en gang tidlig på åttitallet (ok, jeg var kanskje mest opptatt av smurfene på den tiden, men dere skjønner). Sang til Sonja er en gnistrende og typisk Hjerteslag-låt, men de har enda bedre ting å slå i bordet med. Ikke minst vil jeg trekke fram Bygningsarbeider blues som faktisk makter kunststykket å si noe om Norge anno 2016.

28

AJJ

«The Bible 2» (SideOne Dummy Records)

AJJ er et akronym for Andrew Jackson Jihad, et navneskifte som sikkert var klokt å foreta. Det er et slikt band som kan skilte med en relativt omfattende backkatalog som det kunne vært gøy å dykke ned i, men som andre prioriteringer samt generelt overveldende tilgang til musikk nærmest gjør til en utopi å få til. Men uansett, dette er en morsom plate bestående av uhøytidelig akustisk lofi  med noen hint om noe punkaktig i kastene. De varierer akkurat passe i tone og stil mellom høystemte balladerier og kassegitarpunk, alt sunget med en intensitet som minner en del om Connor Oberst. Et historiefortellende og underholdende album.

27

Lionlimb

«Shoo» (Bayonet Records)

Årets plate med Angel Olsen kunne sikkert vært på denne listen hvis jeg bare hadde giddet høre på den. Men jeg er jo så original og sånn, så det ble til at jeg heller hørte på duoen Stewart Bronaugh and Joshua Jaeger fra Olsens backingband. Ingen dum idé dersom man sverger til gode psychpop-plater, for dette låter som ei kule. Det er et overskuddsprosjekt som er fullendt i både form og innhold, tydelig Elliot Smith-inspirert uten at jeg skal bruke det mot dem. Hvis du er som jeg og mener at Unknown Mortal Orchestra kanskje er bittelitt oppskrytt, men elsker stilen, så er dette noe du burde tenke på å bruke litt tid på.

26

 

Michael Stasis

«Gentle Cycle» (Arbutus Records)

Alle som liker litt skikkelig halvobskur indie burde i bunn og grunn sjekke ut en rekke artister på Arbutus Records, spesielt et av mine yndlingsband fra de senere år, TOPS. Nok om det. Michael Stasis er i alle fall en av disse jeg sikter til. Jeg oppdaget mannen i fjor da han slapp den glimrende RIP III som havnet høyt opp på årslisten i fjor (det viste seg senere å være et slags samlealbum, men man trenger jo ikke være hysterisk hva angår definisjoner). Han har samarbeidet med Ariel Pink blant andre, og det er ikke en helt fjern stilreferanse – det er melodisk og til tider skamløst medrivende psykdedelisk gitarpop med et skikkelig arsenal av avmålte popkonfekter å nyte.

25

And Also the Trees

«Born Into the Waves» (2016)

AATT er selve kvintessensen av begrepet kultband. Og med i den kulten er jeg. De ble dannet helt på slutten av søttitallet i bittelille Inkberrow, Worcestershire. Det var i new wawe-tiden, den rå punken var på vei ut, inn skulle det komme et vell av nye utrykk som for alltid endret rocken både som musikksjanger og kunstform. Born Into The Waves er på mange måter klassisk AATT. Simon Huw Jones resiterer og hvisker tekstene vel så mye som han synger dem. Fengende refrenger er det lite av, her er strukturen flytende og med fokus på stemning mer enn på klassisk popstruktur. Heller ikke dette er den perfekte And Also The Trees-plate, selv om det er helt på høyde med det beste de noensinne har gjort.

24

Kyle Craft

«Dolls of Highland» (Sub Pop)

Jeg synes det blir litt for enkelt å bare avskrive Craft som en simpel kopi av søttitallets glampopkonger. For mye her kunne fint gått rett inn som hits på en nesten hvilken som helst tidlig Alice Cooper-plate, kvaliteten på låtene er rett og slett av ypperste merke. Uansett bør man se utover stil og retroskepsis, for det er jaggu mye kvalitet å finne her for alle som har noe som helst kjærlighet for klassisk teatralsk rock’n’roll. Og hvis du ikke har hørt den rørende avslutningen Three Candles så har du i alle fall gått glipp av noe i år.

23

Miranda Lee Richards

«Echoes of the Dreamtime» (Invisible Hands)

Dette er en utsøkt plate for de sene nattetimer, en blanding av folk, country, rock og noe litt ubestemmelig verdensmusikkaktig. Man blir utsatt for ting som fioliner, fløyter og steelgitar på en seng av hensynsfullt tempo – men først og fremst en låtpark som imponerer stort. Materialet spenner mellom den dvelende bluesaktige First Light of Winter, catchy countrypop  Tokyo’s Dancing og østerlandske toner på Julian. Passer for romantikere i alle aldre.

22

Hunt

«Branches» (Löverly records)

Disse unge svenskene påkaller mange av de samme stemningene som man kjenner fra de tidlige The Cure-album. Men på mange måter er det både mer fristende og lettere å si noe om hva Hunt ikke er enn hva de faktisk står for. De kunne jo fort blitt et intetsigende instrumentalrockband, postrock med mollstemte gitararpeggior i midtempo, uendelig messende over lett heftige trommespor og sleipe tempoknep. Det blir fort fint, men det blir fort litt kjedelig også – heldigvis har de en vokalist som passer perfekt inn i bandets visjon der de mystiske sangene males fram blant gotiske møllesteiner.

21

Kate Tempest

«Let Them Eat Chaos» (Kate Calvert)

Dette var årets skikkelige slag i ansiktet! En britisk poet/rapper som kommer inn og sier ting som gjør meg dypt berørt og som presenterer musikk som fascinerer meg dypt og inderlig. Det er noe med Kate Tempest som gjør meg både inspirert og opprørt – og litt trist på menneskehetens vegne. Dette er den nærmest perfekte soniske blandingen av insisterende og harmdirrende poesi og hiphop som er umulig å unnslippe når man først har latt seg fange. Det er ubehagelig, men det føles faktisk litt viktig.

20

Woods

«City Sun Eater in the River of Light» (Woodsist)

Jeg er blitt fryktelig glad i disse vindskeive indiefolka. Brooklyn-bandet er verken spesielt krevende eller spesielt originale, men musikken deres er så befriende lett og ledig, det dufter alltid gress og timotei av låtene deres. Og selv om det ligger en skygge over dem noen ganger, så blir det aldri helt natta i deres univers. Dette er et album i standard Woods-kvalitet. Det vil si ti meget bra, gjennomførte låter, omtrent førti minutters spilletid. Det oppleves ikke bare som en oppfølger til With Light and With Love, men noe bortimot som et tvillingalbum. En ytterst velkommen reprise spør du meg, mer av det samme – ja, takk! Men det er også krydret med nye ingredienser som utvider oppskriften og raffinerer den en liten smule, litt reggae og afrikanske innslag som snur litt på flisa, nok til at det holder for meg.

19

Frida Hyvönen

«Kvinnor och barn» (RMV Grammofon AB)

Frida Hyvönen slo meg helt ut i 2012 med det som definitivt var det årets beste plate, den utrolige To The Soul. Fire år etter er hun tilbake med en plate som utvilsomt er meget bra, men som jeg kanskje ikke føler jeg har fått hørt nok på – jeg mistenker med andre ord at denne kunne kommet enda høyere om jeg hadde tatt meg tid til å høre på den et par ganger til. Hun synger på svensk for første gang (som et unntak i følge henne selv) og tekstene, som er pinlig personlige og viktige for totaliteten, kommer selvfølgelig da mer til sin rett enn noensinne. Stemmen hennes er helt unik og låtene tilhører den absolutte toppen innen skandinavisk låtskriverkunst. 

18

Winter's Gate

Insomnium

«Winter’s Gate» (Century Media)

Metalbandet Insomnium er vel (muligens) som finske death metalband flest, en blanding av bevissthet rundt eget uttrykk, en stor grad av pompøsitet, musikalsk idrettsdisiplin og grandiose ideer fremført uten skam. Jeg liker holdningen, og jeg har en fascinasjon for det. Men jeg klarer samtidig sjelden å omfavne det helt, rett og slett fordi man gjerne drar ideene for langt. Men denne plata, et konseptuelt symofnisk verk i sju deler klarer faktisk alt det der. Det er elementer av death metal, sympfonisk rock, goth og melodisk heavy metal her. Og det er stramt pakket inn på førti minutter der ikke ett sekund føles overflødig.

17

Cullen Omori

«New Misery» (Sub Pop)

Vokalisten i den nå oppløste Smith Westerns første soloalbum er et følsomt og samtidig kraftfullt eksempel på frigjørende bandskillsmisserock. Det noe ulne soundet innhylles i en tåkete smak av ullen bittersødme, men holdes oppe av en melodisk-romantisk shoegazefeeling som følger lytteren gjennon hele platens spilletid. Det er sårt og inviterende, innhyllet i et slør det er litt vanskelig å trenge gjennom, men slett ikke umulig. Jeg hører for min egen del mange av kvalitetene fra Mercury Rev rundt årtusenskiftet her, og det er jo ikke negativt akkurat.

16

Jordan Klassen

«Javelin» (Nevado Music)

Inderlige harmoniske popsanger sunget i falsett er bare sååå 2008 altså. Men jeg er heldigvis blitt så gammel og (bittelitt) grå at jeg ikke tar slike smålige hensyn lenger. Vancouver-baserte Jordan Klassen kombinerer tre ting jeg må si å ha respekt for: lett intrikate arrangementer og vakre melodier samt en glødende vokal som holder akkurat nok tilbake til at taket løftes litt uten å sprenges fullstendig. Måten han kombinerer rytmer, synther og strykere på er virkelig prisverdig. Her føles ingenting overflødig.

15

Masha Qrella

«Keys» (Morr Music)

Jeg husker en tid da all god musikk kom fra England og USA, av og til fra Norge og Sverige – og få andre steder. Tyskland? Nei, det er Kraftwerk, det er alt. Det var ikke sant da, og det er definitivt ikke sant nå. Dette er en av de fineste popplatene som kom i fjor, en utsøkt utgave av alt som kjennes godt med kjølig kontinental loftspop.

14

Red Hot Chili Peppers

The Getaway (Warner Bros)

Egon Holstad skrev en underholdende slakt av denne platen da den kom tidligere i år. Jeg lo og trykket like både her og der. Men det var også denne slakten som fikk meg til å faktisk lytte til platen (den forrige er den eneste jeg aldri har hørt, så interessen har vært dalende lenge). Jeg innså raskt at mye som står i den anmeldelsen ikke var relevant f or meg, og at det Holstad hater ved bandet i dag er det samme jeg elsker dem for. Takk til denne glimrende og entusiastiske musikkformidleren  for inspirasjon, som viser at også en slakt kan få uante følger(musikkoppleveler er jo uansett subjektive). Dette er uansett bandets beste siden Californication.

13

The Lemons

«Hello, We’re The Lemons» (Burger Records)

Noe mindre intellektuelt enn dette fikk du knapt på plate i 2016, men jeg digger det. Det er ren eskapisme i indiepopform – 28 låter på 34 minutter om alt og ingenting, definitivt mest det siste. Det handler egentlig bare om harmonier, koringer, fest, innfall og moro. Form over innhold, definitivt. Samtidig føler jeg jo at nesten hvert eneste lille trettisekunders framstøt her kunne stått øverst på hitlistene. Dette er musikk som ikke betyr noe som helst, men som likevel fikk betydning for meg i år i form av økt lykkefølelse. Det må da for pokker være greit.

12

Plants And Animals

«Waltzed In From the Rumbling» (Secret City)

Jeg er ikke så god på å være fan, jeg er i grunnen notorisk utro og mye mer opptatt av å finne sanger, plater og musikalske opplevelser enn å finne artister å være opphengt i og følge tett over mange år. Jeg var for eksempel stor fan av Plants And Animals i 2008, senere ble de nesten helt borte for meg. Men årets plate må fremheves, det er en plate som sakte men sikkert gror seg inn i skinn og sinn med et knippe låter som virkelig oser popkvalitet. Jeg har ikke hørt på årets Radiohead-skive, men jeg liker tanken på den skal låte akkurat sånn som dette – irrelevant og vanlig, men likevel omtrent perfekt.

11

Chris Staples

«Golden Age» (Barsuk Records)

Jeg er blant dem som kjøper vinylplater uten å spille dem, i alle fall ikke så ofte. Litt for å støtte artister ved å faktisk kjøpe noe fysisk og litt (ok, ganske mye) fordi jeg liker å henge opp vinylplater som dekorasjon på veggene. Spille dem? Jo, det skjer jo, det gjør jo det, men litt for sjelden. Patetisk, men sånn er det. Jeg tror uansett at coveret på en plate er viktigere enn man tror, både for å skape interesse og for å gi et inntrykk av hva artisten faktisk ønsker å formidle. Det er et eller annet med Staples sitt valg av cover som gjør det klin umulig å ikke faktisk sjekke ut innholdet. Og når jeg først har gjort det, så er det bare å konstatere at denne singer/songwriteren har evnen til å nå langt inn i hjerterøttene mine. Hvordan det låter? Omtrent som Josh Rouse på sitt beste.

10

 

Little Children

«f.f.» (Cosmos Music)

Et gjennomgangstema for en del på min alt for ambisiøse topp førti-liste må jo nødvendigvis bli min forkjærlighet for plater med et litt drømmende gitarbasert uttrykk og sterke melodier. Little Children scorer høyt på begge disse punktene. Når de på sitt beste, og det de jo i grunnen hele veien her, så høres de litt ut som Bryan Adams hvis han hadde blitt gal og lagde et drømmepopalbum. Ok, det er kanskje ikke måten å selge dette på til så mange andre enn meg selv, men jeg liker altså den tanken litt. Men jeg er jo helt gæærn, jeg.

9

Moon Hooch

«Red Sky» (Hornblow records)

Har du hørt den om trommisen og de to saksofonistene som skulle starte rockeband? Hvis ikke så er det fordi du aldri har hørt den eksplosive lyden av Moon Hooch. Dette er instrumentalrock som sprenger alle grenser for hva nettopp dét kan være, en energisk og humoristisk miks med fengende musikk i et format jeg aldri har hørt før. Jazz? Nei, dette er ikke jazz, det er kompakt og herlig rock fremført av instrumentalister som kjenner instrumentene sine inn og ut. Sjekk også liveopptakene på Youtube. Et band jeg har et sterkt ønske om å se på en skitten klubb i Berlin eller noe sånt.

8

Sweden

«Oh, Dusty» (Vestkyst Records)

Etter tre bra album må man bare konstatere at man kan stole på Sweden, og i år leverte de endog sitt beste album så langt i karrièren. Fengende gitarbaserte poplåter med masse kraft, det er powerpop slik få lager den nå for tiden. De plukker opp trenden fra forrige tiår med å bruke barnekor som topping og har den riktige 2003-nasale vokalen. Mulig jeg blir litt mer nostalgisk for hvert år som går, men dette er fankern meg ikke så verst altså! Norges beste band! Eh, nest beste.

7

Kakkmaddafakka

«KMF» (Brilliance)

Kakkmaddafakka spiller inn platene sine live og gjør en del overdubs i etterkant, i alle fall om jeg har skjønt dette riktig. Resultatet er uansett at musikken får en less is more-følelse, en luftig produksjon som får meg til å tenke på Erlend Øye, en opplagt inspirasjonskilde musikalsk, men kanskje aller mest i innstilling til det å lage musikk og få det til å låte fett på plate. Det kjølige introverte de utstråler på plate kontra selvsikkerheten på scenen. Den litt triste og dypt seriøse tonen som det føles ufattelig å ta inn over seg når man ser opptak på Youtube av et uhyre energisk liveband med et tøysete og ironisk dansende kortrio. Den naturlige kombinasjonen av seljefløyte og reggae. Jeg elsker dualiteten i dette bandet, det høres så lett ut. Men det er så vanskelig.

6

Håkan Hellström

«Du gamla du fria» (Warner)

Håkan Hellström gir rett og slett ikke ut dårlige plater, og dette er kanskje hans aller beste så langt. Den litt drømmende produksjonen, som vel er det eneste jeg virkelig vil stille spørsmål ved, kan lure en til å tro at han har endret stil. Men det er egentlig mye av det samme her vi er vant til – storstilte låter som spiller på med strykere og perkusjon og som tar opp i seg omtrent hele den svenske populærmusikalske tradisjonen. Bruk av lydopptak av historier fra gamle havnearbeidere på bred göteborgska på den rørende Hoppas att det ska gå bra för de ungre också er særdeles rørende.

5

Plantman

«To the Lighthouse» (Arlen/Plantman)

På samme måte som jeg med årene er  blitt mer skeptisk til arkitekter, USA-eksperter og fiskeboller, så er jeg også blitt mer kritisk til musikkprodusenter. Det er ikke noe hat, og de gjør tross alt mer godt enn vondt. Men jeg mistenker at de av og til stenger veien for min opplevelse av sanger i et hav av samtidens moteeffekter og muligheter. Det handler mindre om the loudness war og radioprogrammering enn det handler om en følelse av at mye god musikk blir til en høne med påfuglfjær. Jeg mistenker samtidig at denne platen er tilsvarende lite produsert, som i klinisk kynisk, selv om den som seg hør og bør har både helhet og karakter. Hver eneste av disse femten låtene har noe ved seg som bidrar i seg selv og til helheten og gir platen et push i riktig retning. Det er romantisk, akustisk og inderlig fin musikk.

4

Meilyr Jones

«2013» (Moshi Moshi Records)

Kammerpop kan sees på som en romantisk reaksjon på alt som er bråkete og hardt i den kommersielle musikken. Den tar opp i seg inspirasjon fra klassisk musikk, men uten progrockens sans for ekstravagangsa. Samtidig er det noe progrockaktig over deler av dette med temposkifter, lydeffekter og en rekke instrumenter – ikke minst blåsere. Noen ganger er det ting her som minner litt om Roger Waters. Dette klinger så utrolig vakkert sammen, et så inderlig sammensatt, detaljrikt og vakker album.

3

Get Well Soon

«Love» (Eget selskap)

Konstantin Gropper, alias Get Well Soon, er ganske enkelt ikke i stand til å gi ut et dårlig album, og dette er vel endog hans beste til nå. Det har vært et utmerket år for sofistikert kammerpop – en sjanger jeg nok er spesielt opptatt av om dagen. Det krever baller å kalle et album for Love, men det skal ikke være til forkleinelse for en av de fineste popsnekkerne som opererer nå til dags. Jeg ønsker denne strålende artisten et mye større publikum enn det han har i dag.

2

Kishi Bashi

«Sonderlust» (Joyful Sound)

Kishi Bashi tok meg med storm i 2014 med sin forrige plate Lighght. Den følsomme og sofistikerte mannen kom etter min mening enda sterkere tilbake i år. På hans tredje plate introduserer han nye elementer som disco og progressiv rock, men alltid med denne fløyelsaktige produksjonen han er kjent for. Jeg faller for følsomheten, den fjærlette tyngden av et album som hverken prøver å gjøre seg større eller mindre enn det faktisk er. Et album det er delte meninger om, men som jeg glatt plasserer som nummer to på listen over årets beste plater.​

1

Freetown Sound

Blood Orange

«Freetown Sound» (2016)

Det er ikke ett enkelt album som utpekte seg som det aller beste i år, så det har vært litt kniving om topplasseringene. Når jeg plasserer nettopp dette øverst, så er det likevel ikke tilfeldig. For det er ikke bare et nærmest perfekt album, men også den platen som overrasket meg mest i 2016. En slags soul/pop-hybrid, åpenbart inspirert av Prince men ikke kopiert etter hans formular. Det er omtrent så intimt som man kan få inntrykk av på coveret, men aldri grisete og med en klar politisk undertone som likevel fremføres silkemykt. Grunnen til at jeg scanner etter så mye musikk i ulike sjangre er nettopp for å finne slik musikk, musikk som både utfordrer meg og som får meg til å tenke litt nytt rundt det å lytte til musikk og hva jeg egentlig liker. En enestående melodisk opplevelse.

Om skribenten

Øyvind Svaleng

Bibliotekkonsulent, bosatt i Drammen.

Twitter: @swazi98chafin
Last.fm: last.fm/user/Swazi
Rateyourmusic: rateyourmusic.com/~swazi98chafin